Søk i denne bloggen

mandag 23. mai 2011

Mai i Bergen

Mai!

No er det vår: Berre finværet fra slutten av April manglar. Men, eg synes likevel det er fint med Mai. Denne månaden har ei allereie hatt ei veke i Bergen, og skal ha ei til neste veke, noko som eg virkelig sett pris på. Forrige veke gikk veldig fort. Nokre praktiske oppgaver måtte gjerast (vasking av leilighet), men eg fikk også gjort andre ting. Laurdag var eg i to bursdagsselskap, og møtte mange flotte mennesker. Ekstra kjekt å treffe Nadine igjen, som på mange måter er et stort forbilde for meg. Eg fikk også truffe fine Wenke og henna vesle Daniel, som er kjempesøt. 17 mai var også stor stas. Først flott frokost med folk fra gamleklassen og nokre andre, så en rask titt på toget før vi avslutta dagen med rømmegraut med enda fleire klassekamerater.
Onsdag var og veldig kjekk. Brukte dagen på å forberede meg til overraskelsen eg hadde planlagt for Erlend. Kent hjalp meg med kakebaking, og på alt for kort tid fikk vi laga brownie-cookies og vanlig brownie. At brownien blei ganske hard og nærmast måtte brytast opp for at vi skulle ete den, er mindre viktig i den samanheng (tanken som teller?). Så var det brettspel på kvelden, og en nokså haltande framføring av for tidlig "gratulerer med dagen". Erlend blei overraska, og eg må berre takke alle som kom den dagen og som var med på gavekortet, utan dokke hadde det ikkje vore det samme!

I helga var det Eid som stod for tur. Vi kom oss heilskinna fram på tross av at det var tvil relatert til biloljen sin kvalitet. Eg fikk streng beskjed fra Kent om at eg må sjekke olje oftare og at oljeskift og står for tur. Kven skulle tru at det var så mykje styr med slikt ? Eid var ellers fint, det blei en skikkelig bursdagsfeiring og så konfirmasjon søndag.

Nokre bilder fra skjønne mai!











tirsdag 26. april 2011

kap 5-7

KAPITTEL 5

Inne i salen var det fullt koas. Selv om fru Korneliaussen prøvde å roe ned forsamlingen, var det stort opprør hos gjestene. Karl Lissau hadde fremdeles ikke slått seg til ro av herr Korneliaussens lovord. ”Hvem her på dette bordet har truet Deborah? Noen her må ha sneket inn en lapp under servietten hennes mens hun har sett en annen vei”, forsatte han, men gjestene rundt det samme bordet så alle som en, uskyldige ut. Deborah begynte å føle seg brydd, hun reiste seg fra stolen sin og gikk bort til Lissau. Mens hun gikk kunne ikke selv Karl unngå å legge merke til hvordan kjolen formet seg etter den smidige kroppen hennes. Silkekjoler var et eventyr i seg selv. Han sukket, men stålsatte seg straks. Hun var tross alt gift. Apropos det, hvor var det blitt av ektemannen hennes? I alt oppstyret hadde han glemt at han eksisterte, og spurte Deborah om akkurat dette.
Jeg vet ikke, han forsvant for en stund siden, rett før talen til Van Breese, siden har jeg ikke sett ham, skal jeg være ærlig. Jeg ble så oppskaket av lappen jeg fant”. Karl Lissau nikket forståelsesfullt.
Vet du, det er noe mystisk her. Denne lappen er ingen spøk. Men jeg er ganske sikker på at ingen på dette bordet har noe med den å gjøre». Dette hadde han intelligent nok resonnert seg frem til, siden de fleste så ut som krakilske spørsmålstegn. «Kom, la oss ta en liten luftetur og samtidig se om vi finner mannen din».
Deborah adlød Karl. Sammen gikk de ut av matsalen mot balkongen. Deborah trakk Karl lett i armen rett før han var på vei ut.
Stans. Det må være fra denne balkongen de så noe ligge i buskene, jeg vil helst skånes for det synet”. Karl Lissau så tankefull ut et øyeblikk, men så nikket han. ”Det har du rett i, kanskje vi bør stenge balkongdøren faktisk, dersom det tilfeldigvis er noen der ute som gjerne vil inn”.
Som den gentlemannen Lissau var, gikk han frem og ut for å finne haspen til døren slik at han kunne slenge den igjen, mens Deborah ble stående i bakgrunnen. Akkurat da han lukket døren, syntes han å høre et solid dunk nedenifra, som om noen hadde falt flere meter. Han undret seg. Hadde han akkurat hindret en morder i å snike seg inn? Eller var han blitt en drapsmann selv? Han nølte noen sekunder før han gikk tilbake til Deborah. Han fant ut at det var best å late som ingenting. ”Kom, la oss gå og sjekke toalettene for å se om ektemannen din kan være der. Hva heter han?”.
Deborah sukket. ”Lumnaire heter han. Lumnaire Pouplain”. Lissau hørte bekymringen i stemmen til Deborah. ”Slapp av, du har ingenting å være redd for, jeg skal beskytte deg”, svarte han, så tok han tak rundt skuldrene hennes i det de spaserte nedover hallen.

Jens Fredriksson fulgte med på oppstyret som fulgte. Han snek seg bort til fru Korneliaussen, og håpte at de andre var for opptatt til å få med seg dette. Han dro henne med bak sceneteppet og holdt henne hardt om hånden. «Hvordan kunne dette skje?», spurte han forskrekket. Korneliaussen så varmt på han, og strøk han varmsomt over kinnet. «Ikke vær redd, Jens, dette får vi ordnet». Jens kjente det sitre i kroppen, og før han visste hva som skjedde, hadde hun omsluttet han med hele seg og kysset ham intens. Han rev seg etterhvert løs, siden han innså at dette ikke var stedet for begjær nå. I over et år hadde de vært elskere, og han sørget alltid for å gjøre henne så fornøyd som han kunne. Det var derfor han hadde sørget for å følge den hysteriske kvinnen ut, for å unngå en skandale, som han visste var Korneliaussen første prioritet. Han fortalte henne, gispende og fortsatt litt ør etter kysset, at han hadde plassert kvinnen som besvimte, i et stille rom, hvor butleren hadde tatt seg av henne. Han så forventningsfullt på henne, og håpet på ros for sin innsats. Hun sa at det var fint at han hadde håndtert det, og spurte kort om kvinnen var der fortsatt. Etter at han hadde nikket bekreftende, sa hun at hun måtte sjekke hva som skjedde ellers i huset og forsvant raskt utav synet. Jens ventet litt før han selv gikk ut, slik at ingen skulle mistenke at de var sammen, og beveget seg så fort mot ballsalen, hvor bandet hadde forlatt scenen i oppstyret. Han så Karl snakke med Deborah, mens han geleidet henne mot toalettet. Han fulgte etter dem en stund og så at de forsvant inn på herretoalettet. Han bevegde seg så mot utgangsdøren hvor herr Korneliaussen og fire andre herrer var samlet for å legge en slagplan. Døren ut hadde blitt stengt, men tre personer var blitt sendt ut for å undersøke området. De tre hadde vært ute i litt over ti minutter, og allerede nå hørte de fotsteg utenfra. Noen sekunder etter banket det på døren.

Mait Hois og en herre Jens ikke kjente kom bleke inn igjen. De fortalte at de hadde tatt en runde på gårdsplassen, og at de først hadde oppdaget en sko ikke så langt fra parkeringsplassen. Den hadde blod på seg, og de skjønte med en gang at noe var galt. 500 meter fra stedet fant de en kvinne i buskene. Hun hadde et stort kutt i pannen, og fråde rundt munnen. Den ene herren kjente henne igjen som skuespilleren fra Hvalgård, som kom i den hvite Limousinen. Herr Korneliaussen prøvde å beholde roen, og sa med myndig stemme at de skulle ringe politiet. I det samme kom fru Korneliaussen springende ut fra toalettet. Hun fikk vite hva som hadde skjedd, og tilbød seg hjelpsomt å ta seg av telefonoppringingen. Hun beveget seg fort mot andre etasje, hvor hun kunne ringe ifred.

I det samme kom en hulkende kvinne løpende fra herretoalettet sammen med Karl. Det var Deborah. Mellom hulkene prøvde hun å snakke.
«Min mann.. Han.. Jeg kan ikke tro det». Karl, som virket mer samlet, forklarte at de hadde funnet mannens hode i vasken på toalettet. Hvor resten av kroppen var, hadde de ikke fått tid til å finne ut, siden Deborah ville komme seg ut så fort som mulig. Hun var full av skyldfølelse for de negative tankene om ektemannen som hadde kvernet rundt i hodet hennes.
Korneliaussen foreslo at de skulle samle seg i arbeidsværelse, som også lå i andre etasje, for å diskutere saken i fred og ro. Han tilkalte butleren og ga han instrukser om å roe ned forsamlingen, og si at alt var i orden, at noen hadde fått for mye av drikke, og at oppstyret skyltes dette. Desserten skulle serveres som planlagt, og alkoholen strømme fritt slik at ingen fikk mistanker om at noe var galt. Dersom det skjedde, ville det bli fullstendig kaos og umulig å holde oversikt over situasjonen. Han ba også om at delegaten fra Somalia ble tatt godt vare på, det var en ære å ha han her, og han turte ikke å tenke på hvor dramatisk det ville bli dersom det skulle tilstøte han noe. Selv om Norge alltid hadde vært en støttespiller for Somalia, var samarbeidet tynnere enn det virket på overflaten, og dersom delegaten ble skadet, kunne det få store konsekvenser.
Butleren skynte seg inn i matsalen etter å ha instruert kjøkkenet om å gjøre klar desserten. Han informerte gjestene om at alt var i orden, og at oppstyret skyltes misforståelser. Maria, som nesten var blitt forlatt av alle bordkavalerene syntes plutselig kvelden var blitt mer interessant. Hun grep begjærlig om vinflasken og skjenket seg et solid glass. Hun bestemte seg for å være oppmerksom på hva resten av kvelden ville bringe.

KAPITTEL 6

Gjestene ble tildelt desserten, som bestod av sitronfromasj og sjokoladefoundaint med spennende bær og frukter som tilbehør. Etter tradisjon skulle alkoholforbruket roes ned ved desserten, men etter ordenen fra herr og fru Kornelliaussen ble lavalkoholenhetene pærecider fra ljungarden erstattet med sprudlevin og vodka. Alle gjestene var lettet over å få tildelt sterkere saker etter kveldens nervepirrende avbrytelser.

Skuespilleren Maria Hachlo taklet høflig nei til butleren som ville servere henne et glass med 40% vodka. «Beklager, tåler ikke vodka» sa hun og smilte og nippet lett til det samme vinglasset som hun hadde drukket av den siste halvtimen. Hachlo ventet bare på en anledning til å snike seg ut av matsalen, og dette trodde hun snart var mulig ettersom flere og flere av gjestene var blitt mer opptatt av servietter og bordpynt etter hvert som alkoholinntaket økte. Det eneste problemet ville bli butleren, men hun regnet med at han snart ville trekke seg tilbake fra matsalen. Også var det delegaten fra Somalia da, Kwan Tajii, som selvfølgelig var avholds og ikke hadde rørt en dråpe alkohol. Men siden han ikke forstod språket og tolken Jens var forsvunnet fra matsalen sammen med et utvalg andre, var det ikke mye han forstod av det som skjedde uansett, så han ville neppe være det største problemet, det var bare denne hersens butleren. Da han snudde ryggen til for å servere en veldig brisen frue fra Danmark, som forresten var arvingen til prins Tei, reiste Maria seg fra bordet, smilte høflig mot den nærmeste nabo som var en finsk politiker, ettersom finansmannen Karl Lissau ikke var tilstede, og fortalte at hun bare skulle en liten tur på toalettet. Enten så skjønte ikke den finske politikeren noe av det hun sa, eller så var han for full til å egentlig bry seg.

Da Maria hadde smøget seg ut av matsalen pustet hun lettet ut. Dette hadde da gått lettere enn hun hadde trodd. Til hennes skuffelse var ikke herr Kornelliaussen, Lissau, den merkelige nervøse franske fruen eller tolken Jens noe steds å se. Hvor i all verden hadde de gjort av seg?

Hun vandret på måfå i ballsalen og bestemte seg for å faktisk ta turen mot toalettet. Maria kvapp til da hun hørte fottrinn bak seg. Hun snudde seg brått og møtte blikket til den samme mannen som hadde følt fraværende med på programmet fra enden av matsalen. ”Hei, hva gjør du?”, sa Maria, kanskje litt krassere enn hun hadde ment. Hun gikk jo å vandret for seg selv hun også, det var jo ingen regel som sa at hun og denne mannen ikke kunne vandre rundt som de ville. Likevel var hun mistenkelig.
Jeg gikk lei av alt rabalderet inne i matsalen. De fleste er så drita at de ikke går an å føre en vanlig samtale en gang”, svarte mannen. Maria Hachlo ble overrasket over hvor mørk stemmen til mannen var, og den tydelige svenske dialekten. Maria ignorerte alle former for høflighetsfraser.
Hvem er du?”. Hun tok et skritt mot høyre, slik at hun var nærmere døren ut til hallen.
Jeg er Franz Södergård. Eiendomsmegler fra Stockholm. Og hvem er du, om jeg tør spørre? Fru?”. Maria mislikte de sleske smilet til mannen.
Frøken Maria Hachlo, skuespiller fra Polen og Albania”. Franz nikket annerkjennende og tok hendene casual i lommene på dressen.
Vel, jeg skal ikke spørre deg hva du gjør her, du har vel dine grunner. Jeg får gå inn i matsalen igjen og få meg en drink. Vi snakkes nok igjen, frøken”. Uten å vente på svar snudde Södergård seg og spaserte rolig inn i matsalen igjen. Maria stod igjen mutters alene, og lurte på hva hun skulle foreta seg nå. Hun hadde allerede ombestemt seg igjen med tanke på toalettbesøk.

På arbeidsværelset var det en oppildnet diskusjon rundt hva som skulle gjøres. Karl hadde prøvd å roe ned Deborah, som hadde grått og vært urolig siden de fant ektemannen. Nå satt hun stille i et hjørne, uten å respondere på noe som foregikk rundt henne. Herr Korneliaussen var den som ledet ordet. Mait Hois og tolken Jens var også i rommet. De ønsket ikke å involvere flere mennesker, det var allerede flere enn det kanskje burde være, med tanke med at en morder var løs og det kunne være hvem som helst av gjestene. Korneliaussen snakket med oppkavet stemme. «Situasjonen akkurat nå er uoversiktlig. Det er funnet to døde kropper og en person har mottatt dødstrusler. Min kone ringer politiet, men frem til de kommer må vi sørge for at det ikke skjer mer enn det allerede har». Personene i rommet nikket bekreftende. «Vår oppgave blir å være observante. Vi bør heller ikke la noen forlate festen, dersom det skulle være morderen». Ordet morder så ut til å ha stor effekt på tilhørerne, som nå var blitt utvidet til enda flere. Sofie slapp brettet med forfriskninger i gulvet. Hun hadde vært på vei inn for å forsikre seg om at alt var på plass da hun hørte ordet, som fikk henne til å våkne fra en transe hun ikke var klar over at hun hadde befunnet seg i før nå. Personene i rommet så overrasket på Sofie, som raskt begynte å unnskylde seg for oppstyret hun hadde skapt. Hun sprang oppskjørtet mot kjøkkenet for å finne utstyr for å vaske opp. Jens, som hadde forstått at hun var opprørt, forsvant etter henne. Dette ble et naturlig oppbrudd, og de gjensterende i rommet fikk beskjed om å holde ører oppe. Deborah ble sittende, Karl prøvde å snakke til henne, men fikk ingen respons. Han bestemte seg for å legge et teppe rundt henne, og etter dette skulle han på jakt.

Danielle van Breese stod ute og tok seg en røyk. Hun hadde bare stått alene ett minutt da Franz Södergård, eindomsmegleren, dukket opp ved siden av henne. Hun blåste en ring med røyk rett ved siden av Franz, som ikke kunne annet enn å beundre hvor vakker Danielle var. Han hadde alltid vært opptatt av henne, i årene etter han møtte henne en varm sommerdag i Nederland for 2 år siden.
«Nå, der var du ja. Jeg har ventet på deg». Danielle snudde seg mot ham, og skulle akkurat til å stille flere spørsmål da Maria Hachlo plutselig kom mot dem. Hun trengte frisk luft og selskap fra andre enn pågående alkholpåvirkede mennesker. Hun merket at Franz ikke likte forstyrrelsen, men orket ikke ta hensyn til andre mennesker sine følelser akkurat nå.
«Litt av en fest, eller hva?». Hun halvsmilte, men fikk ikke annet enn sure blikk tilbake, og bestemte seg for at å gå rundt alene faktisk var bedre enn å konvensere med personer som hadde like mye livsgnist og energi som en selleristang. Hun sa noen ord før hun snudde og vendte tilbake til huset. Rett innenfor døren støtte hun på Jens, som kom ut igjen fra kjøkkenet. Han virket fraværende. Kjøkkenet vakte assosiasjoner, og hun bestemte seg for å ta en rask titt for å se om hun kunne finne en matbit til. 

mandag 25. april 2011

Kap 3-5


Kapittel 3.

Hele middagen ble en interessant affære, ettersom alkoholinntaket til gjestene var litt høyere enn butler John Mayfair satte pris på. Til Mait Hois forargelse, holdt tolken Jens Frederiksson frem med å kjede ham med historier fra hans barndom. Det ble til at Hois etterhvert klarte å stenge ut stemmen til tolken, og han svarte bare fraværende med ’ja’ og ’nei’ på de mest passende stedene. Hois var mest opptatt av å tenke gjennom det han skulle snakke om i den forestående talen som ventet. Han håpet at retorikken hans ikke hadde rustet noe særlig, og at hans historie om dagens Somalia ville påvirke alle de rike gjestene slik at auksjonen ville bli en suksees. Han var redd at mange av det rikeste finansmennene hadde mer interesse i hva slags gode investeringer det lå til landet. Han, Mait Hois sin oppgave, var å motvirke denne mentaliteten.

Maria Hachlo hadde til sin ergelse fått plass ved siden av finansmannen Karl Lissau. Hun undret over hvorfor konen hans ikke var med dette året, hadde de skilt lag? Hun grep tak i kveldens fjerde vinglass og tømte det. Diskre prøvde hun å se ned på hendene hans, og det så ut som mistankene hennes var riktige. Ingen giftering var å finne. Hva hadde gått så galt med det perfekte paret som ofte hadde prydet de polske sladremagasinene? Hun kunne ikke huske å ha lest om noe skilsmisse. Så rart, kanskje det var noe pressen ikke hadde fått med seg. Med tanke på hva hun hadde opplevd selv, syntes hun ikke det var noe rart med skilsmissen, Karl hadde en gang for noen måneder siden gjort flere fremstøt som hun hadde avvist. Han hadde ikke tatt et nei for et nei, og etter en stund var hun nesten blitt skremt over hvor pågående han var.

Kvelden skred fremover, og etter at gjestene fikk småpratet litt med hverandre begynte programmet på scenen. Mait Hois var først ut. Han snakket, på en nøktern og saklig måte, om Somalias økonomiske situasjoner og prøvde å innlemme det i et historisk perspektiv. Mens Mait pratet la Maria merke til at en herre stod og fulgte med i døren. Hun merket at han stirret intenst på skuespilleren som var kommet med limousinen for litt siden. Skuespilleren selv virket merkelig stille, noe som var uvanlig for ham. Hun kunne heller ikke se hans kone, som stort sett alltid var ved hans side. Hun ble avbrutt i tankeretten av at publikum begynte å applaudere, Mait var tydeligvis ferdig med sin tale. Han forsvant bak scenen, og herr Korneliaussen dukket opp igjen. Han sa at neste matrett ville komme straks, og at Danielle van Breese var den neste på programmet. Han bukket og forsvant samtidig som stille musikk begynte å strømme fra naborommet. Menneskene begynte så vidt å prate igjen, og stemningen økte etterhvert som alkoholen strømmet på. Det så ut til å bli en fin kveld, og stemningen ville ha fortsatt å stige, dersom kvelden hadde fortsatt på samme måte. Gjestene i salen skulle huske dette øyeblikket i ettertid, hvor normalt alt var før det plutselig ble avbrutt av det de nå hørte; Et redselsfullt, hjertestoppende skrik. Maria og Karl, som hadde snakket høftlig sammen, snudde seg forskrekket mot kilden til utbruddet. Kvinnen som nettopp hadde skreket, uvisst hvorfor, hadde nå besvimt. Hun lå likblek på gulvet etter å ha slått hodet hardt mot bordkanten. Kavaleren hennes, en rødmusset herre i 50 årene, ropte høyt mens han spurte om det fantes en lege i salen. En kvinne i 40-årene reiste seg straks og gikk bort kvinnen. Hun så etter butleren, og ville be om et glass med vann, men oppdaget ham ikke i rommet. Hun grep tak i sitt eget glass, som var fylt med eplemost, og sprang bort til kvinnen som var i ferd med å våkne til.

Kvinnen som hadde besvimt, så seg forvirret rundt. Etter en stund virket det som om hun skjønte hvor hun var, og med det også hva som hadde fått henne til å skrike. Hun så seg forskrekket rundt og begynte stammende å forklare hva hun hadde sett:

«Det stod noen i døråpningen, i helt svarte klær, med en bloddryppende kjøkkenkniv i hånden». I mellomtiden hadde tolken, Jens, kommet inn igjen i rommet etter å ha vært på toalettet. Han sprang bort til kvinnen, og begynte å snakke til henne og resten av forsamlingen.

«Bra skuespill, Andrea! Nå fikk vi virkelig følelsen av hvordan det må være for de som lever i Somalia». Kvinnen så forfjamset på han, men før hun fikk sagt noe mer, hadde han allerede kommet bort til henne, lagt hånden på ryggen og begynt å føre hun ut av salen. De andre lo litt forsiktig, ikke helt sikre på hvordan de skulle håndtere situasjonen. Var det virkelig skuespill? Isåfall en merkelig form for underholdning. Det virket som om de likevel valgte å godta forklaringen, alkoholen gjorde at de fleste var uintresserte i å avbryte festen. Praten steg i volum, en anelse mer nervøs, men de fleste skjenket ikke Andrea flere tanker. Hun var borte fra de fleste sin bevissthet da maten begynte å komme inn på store gullfat. Det var andefilet, mandelpoteter og dampede grønnsaker. Herr Korneliaussen som hadde bord helt fremme ved scenekanten, smilte oppmuntrende til alle og hevet glasset i et skål. Resten av salen fulgte etter, slik at glassene som slo mot hverandre kunne høres langt gjennom hele festsalene. Enda mer alkohol ble konsumert. Den dystre stemningen som hadde oppstått etter skriket så ut til å avta, og fru Korneliaussen registrete dette med lettelse.

Kapittel 4

Under hele middagen hadde den franske fruen, Deborah Pouplain, følt seg utilpass på grunn av det strenge ørneblikket til ektemannen hennes Lumnaire Pouplain. At han hadde kalt henne en hore hadde fornærmet henne dypt, på tross av hans franske temperament. Mannen hennes hadde alltid vært litt streng mot henne, men han hadde aldri i sitt liv kalt henne noe så nedverdigende. Lumnaire selv var litt overrasket over hans reaksjon, og han følte seg brydd over ha utalt noe så vulgært i nærværet av andre priviligerte ører. Det var bare det at blikket som hans kone Deborah hadde sendt til denne mannen hun stod og snakket med, hadde vært uutholdig å se på. Lumnaire Pouplain følte seg sykelig sjalu, for første gang i sitt liv. Vanligvis hadde han aldri noen grunn til å føle seg truet av noen, for han selv satt med såpass høy makt at man måtte lete i eliten for å finne enn mann som kunne fremstå som bedre enn han, men det var jo selve finansministeren konen hans hadde stått og flørtet med. Det kunne han rett og slett ikke tolerere.

Under middagen hadde Lumnaire prøvd å unnskylde seg ovenfor sin kone, men hele tiden ble han avbrutt av at en ny person skulle tale eller en servitør som kom med enda en rett. Til slutt gav han opp. Lumnaire Pouplain reiste seg for å gå på toalettet. Han sa ikke en gang fra til sin kone hvor han skulle, annet en ”bli der du er”, litt sintere enn han egentlig hadde ment. Deborah var lettet over å endelig bli sluppet av syne. Hun kikket over til den andre enden av bordet, der Karl Lissau tilfeldigvis satt. Deborah kunne ikke slutte å legge merke til hvor utrolig kjekk han så ut der han satt og fulgte interessert med på talen som Danielle Van Breese holdt. Det var noe varmt og ekte over denne mannen, som fikk det til å krible litt ekstra i magen. Han virket enkelt og greit så omsorgsfull, og ikke så kald og arrogant som de fleste andre rike menn. Deborah sukket for seg selv, hun glemte helt hva Van Breese holdt tale om, og i stedet drømte hun om en het sommernatt med henne og Karl Lissau i Paris sødmefylte gater.. Åh, så romantisk det ville være!

Deborah var så fortapt i sine egne tanker at hun ikke en gang la merke til at hennes ektemann hadde vært borte en stund nå. Hun kvapp til da butleren John Mayfair smøg seg rundt henne med en karafell med vin. ”Portugisisk rôsevin, fru Pouplain?”. Deborah nikket lettet, og grep straks tak om vinglasset og nippet til seg noen slurker. Til forskjell fra de andre gjestene var hun ikke så beruset enda, men hun kjente at hun kunne trenge noen slurker, uten å måtte føle ektemanns blikk i nakken. Da hun tok frem servietten for å tørke bort leppemerkene som hadde smittet over til glaset, falt en lapp ned på bordet. Overrasket snudde Deborah lappen, men mistet grepet straks. Hun kjente hvordan blodet forsvant fra hodet på sekunder. Fra lappen så hun fire ordene som fikk magesyresmaken til å kjennes i munnen: «Jeg skal drepe deg».


Danielle Van Breese fortalte salen om tiden i Somalia, nær Adenbukten, hvor hun hadde jobbet i 4 år, med syke barn og voksne som stadig ble levert til sykehusteltene på grunn av borgerkrigen. Etterhvert fikk hun god kontakt med Dir klanen, som bare utgjorde 3 % av befolkningen. Hun fikk innsikt i deres kultur og ritualer, og måtte blant annet lære hvordan prosessen fra jakt til slakt foregikk. Hun lærte seg deler av språket og kulturen, blant annet ritualet med gutter som ble forvandlet til menn, og bruk av hyponose og åndelig veiledning for å forsikre seg om at guttene klarte å forsere de ulike stadiene. Publikum fulgte spent med, og Danielle kjente det var godt å gjennopplive opplevelsene. Hun hadde året etter hjemkomsten gått til en psykolog for å bearbeide de traumatiske bildene som lå klistret fast til netthinnen, men sluttet etter noen måneder siden hun følte psykologen ble plagsom. Nå var hun glad for det, siden hun følte at hun nå hadde fått kontroll over livet sitt. Etter talen fikk hun ivrig applaus. Hun nikket sjenert før hun gikk av scenen. Den korte, røde kjolen, sveipte forførerisk over trappen til gulvet, og hun så flere anerkjennende blikk fra salen. Hun merket seg blikket til herr Korneliaussen, og smilte innvendig. De var like, alle sammen.

Korneliaussen takket Danielle varmt for sine fortellinger, og presenterte så delegaten fra Somalia, Kwan Tjakji, som hadde med seg lysbilder fra krigsområdet. Lyset ble slukket i salen, og alle ventet i spenning, bortsett fra noen personer som hadde gått ut fra rommet mens neste innslag ble presentert. Blant disse var Danielle, som trengte å kjøle seg ned etter sin opptreden. Hun støtte på Sofie på vei ut, som hektisk lovpriste henne for talen. «Tusen takk. Apropo den, jeg kunne tenke meg å høre mer om din mening dersom du skulle ha litt tid». Danielle var veldig opptatt av å høre om hva andre mente, gjerne andre enn personer fra sosieteten, som bare var opptatt av å smigre uansett. Sofie tenkte seg om noen raske sekunder, før hun bestemte seg for at det hadde hun. Sammen med Danielle gikk de ut på balkongen der Maria hadde stått tidligere. De kom ut og trakk luften godt ned i lungene. Danielle så Sofie inn i øynene, hun virket som en oppvakt, men litt engstelig, pike. Blikket til Danielle gjorde at Sofie så litt ned og til siden, hun ble alltid nervøs når personer av høy rang snakket med henne. I sideblikket fikk hun plutselig øye på noe, i noen busker rett nedenfor balkongen så hun noe som lignet mistenkelig på en kåpearm stikke opp. Hun snudde seg forskrekket mot Danielle i det hun forstod hva det kanskje var. Danielle merket angsten til jenten, og så henne dypt inn i øynene samtidig som hun snakket sakte og beroligende. Mer husket ikke Sofie, siden det føltes som om hele verden plutselig ble overtrukket av et tungt, svart, teppe.

Inne i spisesalen hadde Kwan vist omtrent vist alle lysbildene fra Somalia, sammen med tolken Jens. Tolken hadde oppdaget at det ene bordet virket veldig oppskaket, personene som satt ved det snakket hviskende med hverandre og så seg om i alle retninger. Han antok at de reagerte på sterke bilder fra delegaten. Når lysbildeserien var slutt, skjønte han derimot at det kanskje dreide seg om noe annet. Før Korneliaussen fikk mulighet til å overrekke delegaten de obligatoriske lovordene og blomstrene, reiste Karl Lissau seg plutselig. Han holdt en hvit lapp i hånden, som han ristet sint frem og tilbake.

«Hvem har skrevet denne lappen her?». De andre gjestene snudde urolig på seg. Fru Korneliaussen likte ikke dette oppstyret, hun prøvde å roe salen ned, samtidig som hun henvendte seg til Karl. «Hva er problemet ?». Karl så sint ut, og begynte nesten å kjefte da han svarte tilbake. «Noen har skrevet på en lapp til Deborah at de ønsker å drepe henne! Hva er dette for en spøk?». Gjestene i salen gispet forskrekket. Korneliaussen så seg forskrekket omkring, og forsikret gjestene om at dette skulle de finne utav. Før hun fikk sagt noe mer, kom Sofie styrtende inn i rommet med Danielle på slep. «Det ligger noen nede i buskene!». Herr Korneliaussen så forskrekket fra Karl til Sofie, og kjente en rumlende følelse av at dette begynte å utvikle seg til et mareritt. Han skjønte at noe var galt, og tok en rask avgjørelse. «Alle blir sittende hvor de er, så sjekker jeg alle dører og rom slik at vi får oppklart hva som skjer».

Herr Korneliaussen med butler John Mayfair og Sofie på slep, sprintet ut fra matsalen, til ballsalen før de endte opp i den store hallen. De var til slutt kommet til enden av salen, og den raske løpeturen hadde resultert i at ingen merket personen som kom snikende bak dem.

søndag 24. april 2011

Fange i eget hus.


En etter en kom de fornemme gjestene inn. Det var det årlige påskeballet hos ekteparet Korneliaussen, en av de største bevigenhetene blant sosieteten. Dette året var tema fattige barn i Somalia, et tema ekteparet hadde engasjert seg sterkt for hele året. Blant gjestene var flere kjendiser, både forfattere, skuespillere, musikere og kjente politikere. I tillegg var den alltid tilstedeværende butleren, John Mayfair der, inkludert det obligatoriske hjelpepersonellet. Den mest spesielle gjesten i år var en delegat fra Somalia, som skulle vise lysbilder og fortelle om sine opplevelser i det sykdomsherjede landet. Flere talere var også leiet inn, Danielle Van Breese fra Nederland, som hadde jobbet som sykepleier i Somalia, og Mait Hois fra Polen, en kjent økonom, som skulle fortelle om hvordan økonomisk bistand vil bidra for å bygge opp igjen landet. 
 
Gjestene ble først ledet gjennom en lang korridor, opplyst av mangfoldige lys plassert i gotiske lysestaker, før de kom inn i den veldige ballsalen. En stor scene var på plass i anledning taler og et innleiet strykerkvartett fra Østerrike. De hadde allerede begynt på en låt, både klaver, klarinett og strykeinstrumenter var på plass for å sørge for en god stemning. De ulike gjestene som ble ført inn stod nå og småpratet med hverandre. Personell gikk rundt med kanapeer og drinker, som de glade gjestene forsynte seg av. Ekteparet var enda ikke å se, mest sannsynlig beregnet de sin ankomst til litt senere, når de fleste var tilstede. Klokken var bare åtte, det ville gå minst en halvtime før de fleste var på plass.
       Bak scenen sprang Sofie Brandentor frem og tilbake med hektiske roser i kinnet. Hun skulle sørge for at alle talerene hadde det de trengte, både med tanke på forfriskninger og utstyr til selve sceneopptredenen. Fru Korneliaussen hadde nettopp vært innom med strenge instrukser om at hun forventet at alt løp på skinner ikveld. Sofie spurte Danielle Van Breese om hun trengte noe, noe Danielle nikkende bekreftet.
       «Det hadde vært helt vidunderlig med et glass boblevann, med sitron takk!». 
       «Som de ønsker, frue» neiet Sofie, mens hun forbannet seg selv innvendig. Hvorfor hadde hun ikke skaffet vann med sitron tidligere, nå måtte hun snakke med hentepersonalet slik at de kunne skaffe noen flasker. Hun sprang ut døren, så elegant og verdig som det lot seg gjøre, og skulle akkurat til å runde hjørnet da hun krasjet med en høy, fremmed mann. Han så ned på henne med et halvsmil. Bekledningen var ytterst forseggjort, en svart smoking av kvalitetsstoff, rødt slips og en presset, hvit skjorte. Sofie kjente at hun rødmet. Herren var kjekk på en litt subtil måte. Håret så ut som om han nettopp hadde vært hos frisøren, og tennene som viste gjennom halvsmilet, var blendene vite. Han hadde isblå, gnistrende øyne, som vitnet om energi og intelligens.
     «Å, beklager!» utbrøt hun beskjemmet. «Det var ikke meningen å forstyrre deg på deg på denne måten». Sofie så ned, og ventet på et svar. Mannen studerte henne kort, fortsatt med halvsmilet på leppene.
     «Det er i orden frue, mitt navn er Karl Lissau, jeg er kommet for å snakke med min partner, Mait Hois». Sofie gispet innvendig, dette var kanskje en av Polens mest kjente finansmenn. Hun skulle til å si noe mer, men Karl gjorde tegn til at hun kunne gå videre, og begynte selv og bevege seg mot rommet bak scenen. Hun så etter han en kort stund før hun ilte videre.

Kapittel 2
Karl Lissau bante seg videre i mot rommet bak scenen og lovpriste den elegante utsmykkingen som preget påskeballet. Plutselig kom han på at han ikke hadde fått snakke med herr Korneliaussen, som han trodde befant seg i ballsalen, derfor satte han kursen mot dette området istedenfor. Han var forøvrig ganske lettet når han kom inn i rommet, her var det ikke lubne gule påskekyllinger og tullete halvkvalitetsmessige tulipaner som en fikk billig på supermarkedet, som prydet tilværelsen. Nei, salen var innredet i riktig viktoriansk stil, Lissau måtte innrømme at ekteparet Korneliaussen hadde gjort seg flid med arrangementet. Men den mektige finansmannen visste ikke om han kunne forvente så meget mye mer av ekteparet. De var tross alt ikke så veldig kongelige eller adelige, og det eneste makten de hadde var interiøret sin falske glans.
     Lissau forsynte seg fra serveringsbrettet som en av de mange enkeltkledde servitørene bar rundt på. Det ble Vodka Martini, med kirsebær i. Karl Lissau rynket litt på nesen av kirsebærene. Den som hadde tilberedt drinkene hadde i alle fall ikke peiling. Han virvlet rundt for å finne en servitør han kunne klage til, men ble istedet stående ansikt til ansikt med en meget pen kvinne. Hun var kledd i en lang, himmelblå, silkekjole, med en splitt både ved brystene og nede i enden av kjolen, slik at de lange gyllenbrune leggene akkurat viste. Kvinnen hadde langt, bølgete mørkeblondt hår og safirgrønne øyner. Hun var rett og slett dêt finansmannen ville kalle et ekte prakteksemplar. Karl Lissau senket martiniglasset fra ansiktet og tok straks tak i silkehansken til denne nydelige damen. ”Karl Lissau, frøken..?”, sa han og bøyde seg ned for å kysse den smale hånden til kvinnen. ”Fru. Fru Pouplain, Deborah Pouplain”. Lissau bøyde seg opp og smilte slik at de perfekte tennene viste. ”Det er en ære å møte dem Fru Pouplain, men hvor er mannen deres? Som lar en slik vakker kvinne vandre alene i denne store sal”.
        
Deborah kniste, så blunket hun mot den usedvanelige kjekke finansmannen. ”Jeg har hørt om dem, Karl Lissau, de holder orden på økonomien i Polen, et interessant land. Frankrike, mitt hjemland, er ikke like velstyrt, som de vet. Men jeg elsker landet mitt like fullt”. Det var først nå at Lissau la merke til en fransk aksent i talemåten til kvinnen. ”Det tviler jeg ikke på, Deborah, om jeg får lov til å kalle deg det. Jeg drar ofte på ferie til Frankrike, det er en plass som dekker mitt behov når jeg bare skal slappe av”. De isblå øynene gnistret, og den stakkars franske fruen kunne ikke annet enn å la seg fascinere. Denne mannen var jo så kjekk. Så snudde hun seg brått og kastet et engstelig blikk mot den andre enden av ballsalen. ”Jeg må gå, herr Lissau, min ektemann venter på meg. Han liker ikke at jeg snakker med fremmende..”. Pouplain så brydd ut, og det stakk litt i Lissau. ”Jeg forstår, da skal ikke jeg hefte dem mer, fru Pouplain. Jeg er selv på let etter noen. Jeg håper vi treffest igjen". Karl Lissau skulle til å kysse fruen farvel, men tok seg i det da han så det redde utrykket til Pouplain. Taktfult tok han henne i hånden og ristet den lett. Så nikket Deborah Pouplain kort og bante seg i vei mot andre enden av den mektige salen, der hennes franske ektemann, Lumaire Pouplain stod.
      Da hun kom frem grep Lumaire Pouplain hardt rundt de tynne håndleddene hennes. ”Nå flykter du ikke fra meg igjen, du freidige hore”, sa han på sint fransk og boret de intense svarte øynene inn i konas. Deborah Pouplain kjente hvordan hårene reiste seg på armene og kvalte et klynk. Men inni denne feststemte salen var det ingen som la merke til hvordan ektemannen behandlet sin kone. Bortsett fra finansmannen Karl Lissau, som fra øyenkroken hadde sett hvor hardt Lumaire Pouplain hadde grepet rundt håndleddet på konen.
     Det var nå gått omtrent en halvtime siden klokken hadde slått åtte. Maria Hachlo begynte å røre urolig på seg. Hun hadde stått og snakket med konen til forsvarsministeren i en halvtime, og var egentlig lei. Hun grep fatt i et nytt glass med hjernebedøvende og smilte stivt. Bare fordi hun var skuespiller ble det forventet at hun skulle delta på alle mulige arrangementer. Hun unnskyldte seg til konen og banet seg ut mot balkongen for å kjøle seg ned. Den tettinnsittende kjolen klebret seg allerede kledelig til kroppen hennes, og hun kunne kjenne svetten piple frem mellom brystene. 
        Ute på balkongen ble hun stående og se ned på parkeringsplassen. En hvit limousin var akkurat på vei inn på parkeringsplassen. Litt lenger til venstre, borte med to store eiketre, stod to menn og diskuterte, hun kunne ikke høre hva de sa, men diskusjonen virket oppildnet. Ut fra limousinen steg et ektepar, Maria mente å kjenne igjen mannen. Han hadde en tung frakk, og konen var kledd i en nydelig kashmirkåpe. Han bydde henne hånden, men hun ristet bestemt på hodet. En selvstendig kvinne, kunne det se ut som. Maria trakk pusten dypt, og flyttet blikket mot herrene ved trærne. Det virket som om den ene ga den andre en gjenstand, men hun ikke fikk med seg hva. Hun hørte to ord flyte opp mot balkongen.
        «Mener du..?». Hun spisset ørene for å fange opp resten, men akkurat da merket hun at musikken stilnet, og skjønte at tiden for åpningen av ballet var kommet. Hun gikk sakte inn igjen, og plasserte seg lengst bak nær veggen, siden hun ikke hadde energi til å konvensere med flere pompøse mennesker. Stille tok hun enda et glass med alkohol. Det begynte å bli en del av dem nå, men hvordan skulle hun ellers overleve kvelden?

Scenen ble opplyst fra flere kanter. Fra siden kom ekteparet Korneliaussen inn, begge kledd i vakre klær. Selfølgelig matchende farger, med bare små detaljer som skilte dem fra hverandre. De holdt hverandre i hendene, og ønsket forsamlingen velkommen. Så satte fru Korneliaussen seg i en stol litt bak på scenen og lot ektemannen ta over. Etter applausen, introduserte han tema for kvelden, og snakket om hvordan han og konen selv hadde vært der og sett hvordan landet lider. «Det er skremmende å se hvordan personer, som ikke skiller seg fra oss på andre områder enn at de tilfeldigvis har vokst opp et helt annet sted enn oss, knapt overlever». Salen ble kledelig stille. «Av den grunn skal vi forsøke og samle inn mest mulig penger her i kveld, som vi får mulighet til på auksjonen som begynner klokken ti. Før det blir det en historisk, økonomisk og personlig innføring i landet, først ved at Mait Hois fra Polen, holder en tale, så skal Danielle van Breese fortelle om sine opplevelser, før vi avslutter med at delegaten fra Somalia, Kwan Tjakji, viser lysbilder og forteller om sine opplevelser fra landet. Lysbildene blir vist her, men talene vil foregå i matsalen, så alle kan bevege seg i den retningen nå».
        Herr Korneliaussen mottok nok engang applaus, før alle begynte å bevege seg pliktoppfyllende mot matsalen. Maria var en av de første inn, siden hun hadde plassert seg nær døren. I det hun gikk forbi balkongen trodde hun at hun hørte en dump lyd, men kom til at det måtte være noe hun innbilte seg. Ingen rundt så ut til å reagere. I det hun så bakover, traff hun blikket til Karl Lissau, og stivnet. Hun skyndte seg videre og håpte han ikke hadde sett henne.
Sofie hadde for lengst vært og informert om behovet for mer vann. Butleren, John Mayfair, hadde sett litt irritert på henne når hun fortalte om det inntrufne, men hadde ikke tid til å henge seg opp i det. De siste gjestene hadde kommet med limousinen, to kjente skuespillere fra serien Hvalgård. Selv om han ikke kunne se fruen, siden hun sannsynligvis var på toalettet, gikk han bort til mannen og fortalte at middagen skulle til å begynne. Han nikket diskre og gikk ustødig mot spisesalen, nesten som om han var forvirret over noe, og ikke visste hva som var frem eller bakover. Sofie fikk med seg dette og så i tillegg en annen herre ved inngangsporten som så seg forsiktig rundt. Han ga inntrykk av å være litt usikker og bortkommen, derfor gikk hun bort til ham og spurte om han trengte noe hjelp. Han svarte at han bare ventet på sin venninne. Sofie fikk inntrykk av at han ikke ønsket å prate, så hun trakk seg høflig tilbake. På veien tilbake til rommet bak scenen følte hun seg nesten iakttatt, men skyldte på nerver i forbindelse med den store kvelden.
     
       På rommet bak scenen hadde de fleste gjestene allerede fått i seg en del alkohol. De snakket sammen i små grupper, og spesielt fikk delegaten fra Somalia mye oppmerksomhet. Jens Fredriksson, en tolk fra Sverige, oversatte alt som ble sagt. Sofie informerte alle om at middagen hadde begynt, og at gjestene selv kunne gå til bordet som var laget til spesielt for dem. Jens fortalte dette videre til gjesten fra Somalia, og gikk så bort til Mait Hois. Han presenterte seg og informerte han om sin oppgave som tolk, slik at Mait visste hvor han skulle gå om han ville snakke med delegaten. Mait nikket bifallende, og spurte hvordan tolken hadde lært språket. Jens smilte og fortalte at hans mor hadde vokst opp i landet, før hun traff faren som var hjelpearbeider, og giftet seg med ham. «Jeg har vært mye i landet selv», sa han med en tankefull mine. Min mor ble hjulpet av delegaten, og kom seg dermed til Sverige.
 Gjestene beveget seg så mot en gullforgylt spisesal, og satte seg på plassene som var laget klare for dem.

fredag 22. april 2011

påskekrim

Eg og mi vakre og kloke søster Eva har alltid likt å skrive. Min karriere som skribent begynte vel så fort eg skjønte at tastatur og datamaskiner var en god oppfinnelse som kunne hjelpe meg med å formidle tanker og til og med gjere dei klarare i prosessen. Mitt første spenstige romanforsøk tipper eg oppstod rundt 13-14 års-alderen. Det første spenstige forsøket var en 50-sider lang "nervepirrende" roman med det overbevisande navnet "Blitzen langt ned". Med stor entusiasme prøvde eg å overbevise min vakre og smarte venninne Torunn om at eg hadde skreve et stort mesterverk, en one-hit wonder som alle ville få stor fornøyelse av. Eg meinte til og med at vi måtte prøve å filme underverket, og med iver og mot skulle eg altså omskape alt til manus. Slik er det å vere 14 år med et drøymande hjerte. Det er morsomt å lese det som eg hadde skreve då idag. Sidan den gang har eg skreve litt, men ikkje så mykje. Det blei nokre fleire romaner, halvveis påbegynt og aldri med nokon slutt. Men meg og Eva har då ikkje gitt opp ånden heilt (Justering; Eva sin skriveånd er fortsatt veldig oppegåande, mens min heller er litt slapp i fisken). Den våkner til rundt påske, og vi har dei siste åra gjort det til eit prosjekt å skrive påskekrim. Krimmen fra ifjord blei vi ikkje heeilt ferdig med, men i år gjer vi nok eit forsøk, og dersom vi kjem fram til en høveleg morder skal resultatet publiseres på kvar vår blogg. Sidan vi skriv kvar vår del hersker det fortsatt forvirring rundt morderens identitet. Det blir interessant å sjå resultatet. Skal skrive på min del imorgon, og før det kanskje publisere starten.


Ha ei god påske så lenge!

tirsdag 29. mars 2011

Scrap it!

Sjølv om fritida ikkje er like omfangsrik som før, så har eg likevel interesser som eg prøver å oppretthalde. En av desse er scrapbooking. No er det faktisk fleire månedar sidan sist, men endeleg kom eg litt igang igjen. Denne gangen blei det to sider relatert til interrailturen som eg var på ifjord. Det var igrunn ganske fint å vere i Førde ei helg, reising fram og tilbake kan bli slitsomt. Også denne helga skal eg vere i Førde, for første gang heilt for meg sjølv. Det blir kanskje en liten tur ut, og muligens en tur til Jølster. Kanskje litt jobb i helga også, men det er endå ikkje bestemt hundre prosent.

Legger ved bilde fra resultatet av scrappinga.


søndag 13. mars 2011

Hyllest til bursdagsbarnet!

Eg ønsker å bruke dette innlegget til å hylle en person som er veldig viktig for meg, nemlig min gode venninne Mariann som fyller år idag! Dette i seg sjølv er en stor begivenhet, og da får man lyst til å gjere noko ekstra.

Mariann og meg har kjent kvarandre sidan eg begynte på årstudiet for snart 7 år sidan. I starten traff vi kvarandre ikkje så ofte, litt fordi Mariann ofte blei sjuk dei gangene vi skulle på dei samme festene. Det var som om skjebnen IKKJE ville at vi skulle bli betre kjent. Vel, nokre personer gir man berre ikkje slipp på, og Mariann var en av dei. Ho er smilande og intressant på mange forskjellige måter. I tillegg er ho god å prate med. Eg veit ikkje kor mange samtaler vi har hatt iløpet av desse åra! Vi har såtte på utallige kafér og resturanter, gått turer, vore på besøk hos kvarandre og til og med reist på ferie ilag. Det er få som kjenner meg så godt som ho gjer, og Mariann er ofte den første eg går til dersom det er noko nytt å fortelle. Det er fint å ha nokon som man føler seg så trygg med. Vi kan fortelle alt til kvarandre, og kan også vere uenige. Uansett vil vi alltid berre det beste for den andre. Idag jobber Mariann med psykologi, som ho ønska. Eg er så stolt over det! Dette er ei jente med drømmer, tanker om korleis livet skal vere, og som kjemper for å få det til! Slikt krever mot og en sterk personlighet.

Eg er glad for at eg fikk bli kjent med deg, og gleder meg til alle åra som skal komme! Vi skal leve livet. Eg ønsker deg alt godt vidare på veien, og veit at du kan få til kva som helst!


Gratulerer med dagen, du er best!







mandag 7. mars 2011

Nordfjord

Ny kort oppdatering. Denne helga var eg på Nordfjordeid, og det var kjempekos. Det blei ei fin feiring av mor til Erlend, og eg fekk helsa på mange slektninger. Søndag fikk eg og reist innom Edel og besøkt mine to søte småsøsken. Dei har vokst kjempemykje sidan sist eg såg dei, og Alexander (den minste) kan allereide gå/springe omkring. Ellers fikk eg og henta nokre av dei siste tinga som var på Jølster, dermed er det kun et par ikkje så viktige ting igjen i byn. Eg har mange ganger tenkt at eg må bli flinkare til å kaste ting. Kva skal eg med gamle skrivebøker fra 3 og 4 klasse? Men det blir stort sett alltid med tanken, og det gjer flytting til et stort prosjekt. En dag SKAL eg ta en opprydning, og eg skal og (kanskje) kaste en masse ting som eg ikkje treng lenger. Dersom dette blir for smertefullt får eg heller prioritere litt meir enn vanlig og gi bort en del av det eg egentlig ikkje brukar lenger.

Ellers gleder eg meg veldig til neste helg. Da står Bergen for tur igjen og denne gangen blir det ekstra stas sidan mi gode venninne Mariann fyller år. Det blir kjempefint å sjå ho att, og om tida strekk til skal eg også møte venninner fra eks-kullet.

Eg avsluttar nok engang med bilder. Denne gangen fra fagre Nordfjordeid!

onsdag 2. mars 2011

Herlig Bergenstur!


Da tenkte eg igjen å gi lyd fra meg! Ikkje så veldig mykje nytt har skjedd, bortsett fra at eg endelig har fått kjøpt meg bil. Det er en søt liten opel corsa, heilt perfekt til mitt forbruk. Ingen servo og ganske gammal, men den gjer absolutt nytten, no kan eg nemlig komme meg fra a-å uten problemer. Jomfruturen fra Bergen til Førde gikk fint. No står den på parkeringsplassen og koser seg kanskje litt mindre enn ellers, sidan det plutselig kom mykje vind og regn. Ellers hadde eg ein kjempeflott helgetur til Bergen. Fikk endelig sett Astrid igjen, etter mange veker utan (abstinenser). Ho satt på fra Vadheim til Bergen, noko som var veldig koselig. Lørdagen fikk eg og shoppa litt med Astrid, Torunn og Ingvild, og så var det fest hos Thomas lørdags kveld. Det var en kjekke kveld! Nokon gikk ut, men eg (som vanlig) valgte å vere frøken fornuft, noko som eg var veldig glad for på søndagen. Legg ved nokre bilder fra festen!


















torsdag 24. februar 2011

På plass (sånn ca)


Nokre ganger lurer eg på kor fort det er mulig for tida å gå. Sidan dette er eit velkjent og ferdigdiskutert tema skal eg ikkje gå vidare innpå kor mykje fortare tida går etterkvart som åra går sin gang, men nøye meg med å påpeike at her har vi endå eit tilfelle at det samme. Idag har vi komt til slutten av februar, og det er ganske lenge sidan sist eg skreiv. Eg skylder på energinivået mitt, som har vore overraskande lågt dei siste vekene. Det på tross av at eg både natt til mandag, tirsdag og onsdag sov 9 timer kvar natt! Men i natt, då eg faktisk har klart meg med 7,5 timer søvn, kom energien plutselig fram igjen!
Dette kan også skyldes at ting virkelig begynner å falle på plass; Lista over livets nødvendigheter fylles stadig ut. Leiligheten er fortsatt ikkje ferdigmøblert, men eg trur at eg får skaffa og henta mange ting i Bergen denne helga. Det andre punktet som befinn seg på lista er at eg har skaffa meg bil! Det skal bli ufattelig herlig med fridommen dette innebærer. Eg kan reise oftare til Jølster, eg kan kjøpe tunge ting på butikker, og kan sove bittelitt lenger om morningen. Ellers er det enda et lyspunkt på lista, nemlig at Erlend kjem på besøk heile neste veke. Etter helger som har gått alt for fort, får vi endelig litt meir tid med kvarandre. Med andre ord, no mangler det få ingredienser før lista er komplett, noko eg er særs tilfreds med. I forhold til Førde tar det nok enda litt tid før eg får like mange positive assosiasjoner som eg har mot byen med de syv fjell, men det finnes då sjarmerande trekk med denne plassen og. Blant anna er det mange hyggelige folk her, både på jobb og ellers. Sjølv om det ikkje skjer allverda her, så finnes det faktisk quiz-kveld på onsdager og kinoen er også oppegåande (sjølv om eg dessverre hadde sett filmen som gikk forrige veke). Det finnes også treningsstudio, basseng og butikker. Eg har tenkt å benytte meg av førstnevnte og sistnevnte, og så får vi sjå korleis resten blir etterkvart!

Det blir alt for denne gang. Ha ein fin kveld alle sammen!

lørdag 29. januar 2011

kandidatmarkering

Då er det offisielt: Eg er no ferdigutdanna cand.psychol! Dette er en meget rar og uvirkelig følelse, studietida er over og det virkelige livet skal begynne. Kandidatmarkeringa igår var kjempeflott! Det var musikalske innslag og to kjempefine taler fra klassen. Blei spesielt imponert over Elisabeth sin, og må også innrømme at eg blei litt rørt. Mange fine ord om klassen, og det fikk meg til å innsjå at det faktisk ER over. Så klart kjem eg tilbake til Bergen igjen, men nokre fra klassen har allereie flytta eller skal flytte til andre deler av landet. Håper tida strekk til slik at eg likevel får besøkt og sett folk mykje!


Ellers har det vore fine dager i Bergen! Det er alltid litt trist når man kanskje ikkje ser folk på ei lang stund, men som kjent går tida fort og no har eg faktisk mulighet til virkelig å ta fri i helgene. Med andre ord kan det godt hende eg faktisk får MEIR tid til å besøke folk. Eg har allereie begynt å tenke ferie, og håper at eg kan få fri nokre dager i påska og i mai, dersom det går i orden har eg allereie 3 veker før sommaren og glede meg til :)


Her er nokre få bilder fra mi siste veke i Bergen :)

Stolt mor og herlige Daniel!


Fotograf: Christine

Iris og vesle Daniel

Elisabeth som holdt den kjempefine tala! :)



Kull 75!

tirsdag 25. januar 2011

bilder!

Her er flickr side med nokre bilder eg har tatt tidligare!

http://www.flickr.com/photos/ninaerikstad/

Ny blogg!

Mitt første innlegg!


Mitt første forsøk på en blogg her. Eg har foreløbig ikkje noko plan for tema; Mykje blir nok til etter kvart, og forhåpentligvis blir det et interessant resultat. Tanken er at eg i tillegg til å skrive om stort og smått, også kan legge ut bilder. No har eg et speglrefleks-kamera som eg endå treng å lære meg funksjonane til, og etterkvart håper eg på å ta gode bilder som fortjener dagens lys. Eg blir glad for tips og tilbakemeldinger omkring bilda, det er mykje eg fortsatt treng å lære!

Det blir faktisk alt for denne gang, eg skal komme tilbake med lesestoff om tanker/ideer, kvardagsbeskrivelser og andre tema som måtte falle meg inn der og då! 


Translate

La vita è bella

About me: