Søk i denne bloggen

søndag 24. april 2011

Fange i eget hus.


En etter en kom de fornemme gjestene inn. Det var det årlige påskeballet hos ekteparet Korneliaussen, en av de største bevigenhetene blant sosieteten. Dette året var tema fattige barn i Somalia, et tema ekteparet hadde engasjert seg sterkt for hele året. Blant gjestene var flere kjendiser, både forfattere, skuespillere, musikere og kjente politikere. I tillegg var den alltid tilstedeværende butleren, John Mayfair der, inkludert det obligatoriske hjelpepersonellet. Den mest spesielle gjesten i år var en delegat fra Somalia, som skulle vise lysbilder og fortelle om sine opplevelser i det sykdomsherjede landet. Flere talere var også leiet inn, Danielle Van Breese fra Nederland, som hadde jobbet som sykepleier i Somalia, og Mait Hois fra Polen, en kjent økonom, som skulle fortelle om hvordan økonomisk bistand vil bidra for å bygge opp igjen landet. 
 
Gjestene ble først ledet gjennom en lang korridor, opplyst av mangfoldige lys plassert i gotiske lysestaker, før de kom inn i den veldige ballsalen. En stor scene var på plass i anledning taler og et innleiet strykerkvartett fra Østerrike. De hadde allerede begynt på en låt, både klaver, klarinett og strykeinstrumenter var på plass for å sørge for en god stemning. De ulike gjestene som ble ført inn stod nå og småpratet med hverandre. Personell gikk rundt med kanapeer og drinker, som de glade gjestene forsynte seg av. Ekteparet var enda ikke å se, mest sannsynlig beregnet de sin ankomst til litt senere, når de fleste var tilstede. Klokken var bare åtte, det ville gå minst en halvtime før de fleste var på plass.
       Bak scenen sprang Sofie Brandentor frem og tilbake med hektiske roser i kinnet. Hun skulle sørge for at alle talerene hadde det de trengte, både med tanke på forfriskninger og utstyr til selve sceneopptredenen. Fru Korneliaussen hadde nettopp vært innom med strenge instrukser om at hun forventet at alt løp på skinner ikveld. Sofie spurte Danielle Van Breese om hun trengte noe, noe Danielle nikkende bekreftet.
       «Det hadde vært helt vidunderlig med et glass boblevann, med sitron takk!». 
       «Som de ønsker, frue» neiet Sofie, mens hun forbannet seg selv innvendig. Hvorfor hadde hun ikke skaffet vann med sitron tidligere, nå måtte hun snakke med hentepersonalet slik at de kunne skaffe noen flasker. Hun sprang ut døren, så elegant og verdig som det lot seg gjøre, og skulle akkurat til å runde hjørnet da hun krasjet med en høy, fremmed mann. Han så ned på henne med et halvsmil. Bekledningen var ytterst forseggjort, en svart smoking av kvalitetsstoff, rødt slips og en presset, hvit skjorte. Sofie kjente at hun rødmet. Herren var kjekk på en litt subtil måte. Håret så ut som om han nettopp hadde vært hos frisøren, og tennene som viste gjennom halvsmilet, var blendene vite. Han hadde isblå, gnistrende øyne, som vitnet om energi og intelligens.
     «Å, beklager!» utbrøt hun beskjemmet. «Det var ikke meningen å forstyrre deg på deg på denne måten». Sofie så ned, og ventet på et svar. Mannen studerte henne kort, fortsatt med halvsmilet på leppene.
     «Det er i orden frue, mitt navn er Karl Lissau, jeg er kommet for å snakke med min partner, Mait Hois». Sofie gispet innvendig, dette var kanskje en av Polens mest kjente finansmenn. Hun skulle til å si noe mer, men Karl gjorde tegn til at hun kunne gå videre, og begynte selv og bevege seg mot rommet bak scenen. Hun så etter han en kort stund før hun ilte videre.

Kapittel 2
Karl Lissau bante seg videre i mot rommet bak scenen og lovpriste den elegante utsmykkingen som preget påskeballet. Plutselig kom han på at han ikke hadde fått snakke med herr Korneliaussen, som han trodde befant seg i ballsalen, derfor satte han kursen mot dette området istedenfor. Han var forøvrig ganske lettet når han kom inn i rommet, her var det ikke lubne gule påskekyllinger og tullete halvkvalitetsmessige tulipaner som en fikk billig på supermarkedet, som prydet tilværelsen. Nei, salen var innredet i riktig viktoriansk stil, Lissau måtte innrømme at ekteparet Korneliaussen hadde gjort seg flid med arrangementet. Men den mektige finansmannen visste ikke om han kunne forvente så meget mye mer av ekteparet. De var tross alt ikke så veldig kongelige eller adelige, og det eneste makten de hadde var interiøret sin falske glans.
     Lissau forsynte seg fra serveringsbrettet som en av de mange enkeltkledde servitørene bar rundt på. Det ble Vodka Martini, med kirsebær i. Karl Lissau rynket litt på nesen av kirsebærene. Den som hadde tilberedt drinkene hadde i alle fall ikke peiling. Han virvlet rundt for å finne en servitør han kunne klage til, men ble istedet stående ansikt til ansikt med en meget pen kvinne. Hun var kledd i en lang, himmelblå, silkekjole, med en splitt både ved brystene og nede i enden av kjolen, slik at de lange gyllenbrune leggene akkurat viste. Kvinnen hadde langt, bølgete mørkeblondt hår og safirgrønne øyner. Hun var rett og slett dêt finansmannen ville kalle et ekte prakteksemplar. Karl Lissau senket martiniglasset fra ansiktet og tok straks tak i silkehansken til denne nydelige damen. ”Karl Lissau, frøken..?”, sa han og bøyde seg ned for å kysse den smale hånden til kvinnen. ”Fru. Fru Pouplain, Deborah Pouplain”. Lissau bøyde seg opp og smilte slik at de perfekte tennene viste. ”Det er en ære å møte dem Fru Pouplain, men hvor er mannen deres? Som lar en slik vakker kvinne vandre alene i denne store sal”.
        
Deborah kniste, så blunket hun mot den usedvanelige kjekke finansmannen. ”Jeg har hørt om dem, Karl Lissau, de holder orden på økonomien i Polen, et interessant land. Frankrike, mitt hjemland, er ikke like velstyrt, som de vet. Men jeg elsker landet mitt like fullt”. Det var først nå at Lissau la merke til en fransk aksent i talemåten til kvinnen. ”Det tviler jeg ikke på, Deborah, om jeg får lov til å kalle deg det. Jeg drar ofte på ferie til Frankrike, det er en plass som dekker mitt behov når jeg bare skal slappe av”. De isblå øynene gnistret, og den stakkars franske fruen kunne ikke annet enn å la seg fascinere. Denne mannen var jo så kjekk. Så snudde hun seg brått og kastet et engstelig blikk mot den andre enden av ballsalen. ”Jeg må gå, herr Lissau, min ektemann venter på meg. Han liker ikke at jeg snakker med fremmende..”. Pouplain så brydd ut, og det stakk litt i Lissau. ”Jeg forstår, da skal ikke jeg hefte dem mer, fru Pouplain. Jeg er selv på let etter noen. Jeg håper vi treffest igjen". Karl Lissau skulle til å kysse fruen farvel, men tok seg i det da han så det redde utrykket til Pouplain. Taktfult tok han henne i hånden og ristet den lett. Så nikket Deborah Pouplain kort og bante seg i vei mot andre enden av den mektige salen, der hennes franske ektemann, Lumaire Pouplain stod.
      Da hun kom frem grep Lumaire Pouplain hardt rundt de tynne håndleddene hennes. ”Nå flykter du ikke fra meg igjen, du freidige hore”, sa han på sint fransk og boret de intense svarte øynene inn i konas. Deborah Pouplain kjente hvordan hårene reiste seg på armene og kvalte et klynk. Men inni denne feststemte salen var det ingen som la merke til hvordan ektemannen behandlet sin kone. Bortsett fra finansmannen Karl Lissau, som fra øyenkroken hadde sett hvor hardt Lumaire Pouplain hadde grepet rundt håndleddet på konen.
     Det var nå gått omtrent en halvtime siden klokken hadde slått åtte. Maria Hachlo begynte å røre urolig på seg. Hun hadde stått og snakket med konen til forsvarsministeren i en halvtime, og var egentlig lei. Hun grep fatt i et nytt glass med hjernebedøvende og smilte stivt. Bare fordi hun var skuespiller ble det forventet at hun skulle delta på alle mulige arrangementer. Hun unnskyldte seg til konen og banet seg ut mot balkongen for å kjøle seg ned. Den tettinnsittende kjolen klebret seg allerede kledelig til kroppen hennes, og hun kunne kjenne svetten piple frem mellom brystene. 
        Ute på balkongen ble hun stående og se ned på parkeringsplassen. En hvit limousin var akkurat på vei inn på parkeringsplassen. Litt lenger til venstre, borte med to store eiketre, stod to menn og diskuterte, hun kunne ikke høre hva de sa, men diskusjonen virket oppildnet. Ut fra limousinen steg et ektepar, Maria mente å kjenne igjen mannen. Han hadde en tung frakk, og konen var kledd i en nydelig kashmirkåpe. Han bydde henne hånden, men hun ristet bestemt på hodet. En selvstendig kvinne, kunne det se ut som. Maria trakk pusten dypt, og flyttet blikket mot herrene ved trærne. Det virket som om den ene ga den andre en gjenstand, men hun ikke fikk med seg hva. Hun hørte to ord flyte opp mot balkongen.
        «Mener du..?». Hun spisset ørene for å fange opp resten, men akkurat da merket hun at musikken stilnet, og skjønte at tiden for åpningen av ballet var kommet. Hun gikk sakte inn igjen, og plasserte seg lengst bak nær veggen, siden hun ikke hadde energi til å konvensere med flere pompøse mennesker. Stille tok hun enda et glass med alkohol. Det begynte å bli en del av dem nå, men hvordan skulle hun ellers overleve kvelden?

Scenen ble opplyst fra flere kanter. Fra siden kom ekteparet Korneliaussen inn, begge kledd i vakre klær. Selfølgelig matchende farger, med bare små detaljer som skilte dem fra hverandre. De holdt hverandre i hendene, og ønsket forsamlingen velkommen. Så satte fru Korneliaussen seg i en stol litt bak på scenen og lot ektemannen ta over. Etter applausen, introduserte han tema for kvelden, og snakket om hvordan han og konen selv hadde vært der og sett hvordan landet lider. «Det er skremmende å se hvordan personer, som ikke skiller seg fra oss på andre områder enn at de tilfeldigvis har vokst opp et helt annet sted enn oss, knapt overlever». Salen ble kledelig stille. «Av den grunn skal vi forsøke og samle inn mest mulig penger her i kveld, som vi får mulighet til på auksjonen som begynner klokken ti. Før det blir det en historisk, økonomisk og personlig innføring i landet, først ved at Mait Hois fra Polen, holder en tale, så skal Danielle van Breese fortelle om sine opplevelser, før vi avslutter med at delegaten fra Somalia, Kwan Tjakji, viser lysbilder og forteller om sine opplevelser fra landet. Lysbildene blir vist her, men talene vil foregå i matsalen, så alle kan bevege seg i den retningen nå».
        Herr Korneliaussen mottok nok engang applaus, før alle begynte å bevege seg pliktoppfyllende mot matsalen. Maria var en av de første inn, siden hun hadde plassert seg nær døren. I det hun gikk forbi balkongen trodde hun at hun hørte en dump lyd, men kom til at det måtte være noe hun innbilte seg. Ingen rundt så ut til å reagere. I det hun så bakover, traff hun blikket til Karl Lissau, og stivnet. Hun skyndte seg videre og håpte han ikke hadde sett henne.
Sofie hadde for lengst vært og informert om behovet for mer vann. Butleren, John Mayfair, hadde sett litt irritert på henne når hun fortalte om det inntrufne, men hadde ikke tid til å henge seg opp i det. De siste gjestene hadde kommet med limousinen, to kjente skuespillere fra serien Hvalgård. Selv om han ikke kunne se fruen, siden hun sannsynligvis var på toalettet, gikk han bort til mannen og fortalte at middagen skulle til å begynne. Han nikket diskre og gikk ustødig mot spisesalen, nesten som om han var forvirret over noe, og ikke visste hva som var frem eller bakover. Sofie fikk med seg dette og så i tillegg en annen herre ved inngangsporten som så seg forsiktig rundt. Han ga inntrykk av å være litt usikker og bortkommen, derfor gikk hun bort til ham og spurte om han trengte noe hjelp. Han svarte at han bare ventet på sin venninne. Sofie fikk inntrykk av at han ikke ønsket å prate, så hun trakk seg høflig tilbake. På veien tilbake til rommet bak scenen følte hun seg nesten iakttatt, men skyldte på nerver i forbindelse med den store kvelden.
     
       På rommet bak scenen hadde de fleste gjestene allerede fått i seg en del alkohol. De snakket sammen i små grupper, og spesielt fikk delegaten fra Somalia mye oppmerksomhet. Jens Fredriksson, en tolk fra Sverige, oversatte alt som ble sagt. Sofie informerte alle om at middagen hadde begynt, og at gjestene selv kunne gå til bordet som var laget til spesielt for dem. Jens fortalte dette videre til gjesten fra Somalia, og gikk så bort til Mait Hois. Han presenterte seg og informerte han om sin oppgave som tolk, slik at Mait visste hvor han skulle gå om han ville snakke med delegaten. Mait nikket bifallende, og spurte hvordan tolken hadde lært språket. Jens smilte og fortalte at hans mor hadde vokst opp i landet, før hun traff faren som var hjelpearbeider, og giftet seg med ham. «Jeg har vært mye i landet selv», sa han med en tankefull mine. Min mor ble hjulpet av delegaten, og kom seg dermed til Sverige.
 Gjestene beveget seg så mot en gullforgylt spisesal, og satte seg på plassene som var laget klare for dem.

Translate

La vita è bella

About me: