Søk i denne bloggen

mandag 25. april 2011

Kap 3-5


Kapittel 3.

Hele middagen ble en interessant affære, ettersom alkoholinntaket til gjestene var litt høyere enn butler John Mayfair satte pris på. Til Mait Hois forargelse, holdt tolken Jens Frederiksson frem med å kjede ham med historier fra hans barndom. Det ble til at Hois etterhvert klarte å stenge ut stemmen til tolken, og han svarte bare fraværende med ’ja’ og ’nei’ på de mest passende stedene. Hois var mest opptatt av å tenke gjennom det han skulle snakke om i den forestående talen som ventet. Han håpet at retorikken hans ikke hadde rustet noe særlig, og at hans historie om dagens Somalia ville påvirke alle de rike gjestene slik at auksjonen ville bli en suksees. Han var redd at mange av det rikeste finansmennene hadde mer interesse i hva slags gode investeringer det lå til landet. Han, Mait Hois sin oppgave, var å motvirke denne mentaliteten.

Maria Hachlo hadde til sin ergelse fått plass ved siden av finansmannen Karl Lissau. Hun undret over hvorfor konen hans ikke var med dette året, hadde de skilt lag? Hun grep tak i kveldens fjerde vinglass og tømte det. Diskre prøvde hun å se ned på hendene hans, og det så ut som mistankene hennes var riktige. Ingen giftering var å finne. Hva hadde gått så galt med det perfekte paret som ofte hadde prydet de polske sladremagasinene? Hun kunne ikke huske å ha lest om noe skilsmisse. Så rart, kanskje det var noe pressen ikke hadde fått med seg. Med tanke på hva hun hadde opplevd selv, syntes hun ikke det var noe rart med skilsmissen, Karl hadde en gang for noen måneder siden gjort flere fremstøt som hun hadde avvist. Han hadde ikke tatt et nei for et nei, og etter en stund var hun nesten blitt skremt over hvor pågående han var.

Kvelden skred fremover, og etter at gjestene fikk småpratet litt med hverandre begynte programmet på scenen. Mait Hois var først ut. Han snakket, på en nøktern og saklig måte, om Somalias økonomiske situasjoner og prøvde å innlemme det i et historisk perspektiv. Mens Mait pratet la Maria merke til at en herre stod og fulgte med i døren. Hun merket at han stirret intenst på skuespilleren som var kommet med limousinen for litt siden. Skuespilleren selv virket merkelig stille, noe som var uvanlig for ham. Hun kunne heller ikke se hans kone, som stort sett alltid var ved hans side. Hun ble avbrutt i tankeretten av at publikum begynte å applaudere, Mait var tydeligvis ferdig med sin tale. Han forsvant bak scenen, og herr Korneliaussen dukket opp igjen. Han sa at neste matrett ville komme straks, og at Danielle van Breese var den neste på programmet. Han bukket og forsvant samtidig som stille musikk begynte å strømme fra naborommet. Menneskene begynte så vidt å prate igjen, og stemningen økte etterhvert som alkoholen strømmet på. Det så ut til å bli en fin kveld, og stemningen ville ha fortsatt å stige, dersom kvelden hadde fortsatt på samme måte. Gjestene i salen skulle huske dette øyeblikket i ettertid, hvor normalt alt var før det plutselig ble avbrutt av det de nå hørte; Et redselsfullt, hjertestoppende skrik. Maria og Karl, som hadde snakket høftlig sammen, snudde seg forskrekket mot kilden til utbruddet. Kvinnen som nettopp hadde skreket, uvisst hvorfor, hadde nå besvimt. Hun lå likblek på gulvet etter å ha slått hodet hardt mot bordkanten. Kavaleren hennes, en rødmusset herre i 50 årene, ropte høyt mens han spurte om det fantes en lege i salen. En kvinne i 40-årene reiste seg straks og gikk bort kvinnen. Hun så etter butleren, og ville be om et glass med vann, men oppdaget ham ikke i rommet. Hun grep tak i sitt eget glass, som var fylt med eplemost, og sprang bort til kvinnen som var i ferd med å våkne til.

Kvinnen som hadde besvimt, så seg forvirret rundt. Etter en stund virket det som om hun skjønte hvor hun var, og med det også hva som hadde fått henne til å skrike. Hun så seg forskrekket rundt og begynte stammende å forklare hva hun hadde sett:

«Det stod noen i døråpningen, i helt svarte klær, med en bloddryppende kjøkkenkniv i hånden». I mellomtiden hadde tolken, Jens, kommet inn igjen i rommet etter å ha vært på toalettet. Han sprang bort til kvinnen, og begynte å snakke til henne og resten av forsamlingen.

«Bra skuespill, Andrea! Nå fikk vi virkelig følelsen av hvordan det må være for de som lever i Somalia». Kvinnen så forfjamset på han, men før hun fikk sagt noe mer, hadde han allerede kommet bort til henne, lagt hånden på ryggen og begynt å føre hun ut av salen. De andre lo litt forsiktig, ikke helt sikre på hvordan de skulle håndtere situasjonen. Var det virkelig skuespill? Isåfall en merkelig form for underholdning. Det virket som om de likevel valgte å godta forklaringen, alkoholen gjorde at de fleste var uintresserte i å avbryte festen. Praten steg i volum, en anelse mer nervøs, men de fleste skjenket ikke Andrea flere tanker. Hun var borte fra de fleste sin bevissthet da maten begynte å komme inn på store gullfat. Det var andefilet, mandelpoteter og dampede grønnsaker. Herr Korneliaussen som hadde bord helt fremme ved scenekanten, smilte oppmuntrende til alle og hevet glasset i et skål. Resten av salen fulgte etter, slik at glassene som slo mot hverandre kunne høres langt gjennom hele festsalene. Enda mer alkohol ble konsumert. Den dystre stemningen som hadde oppstått etter skriket så ut til å avta, og fru Korneliaussen registrete dette med lettelse.

Kapittel 4

Under hele middagen hadde den franske fruen, Deborah Pouplain, følt seg utilpass på grunn av det strenge ørneblikket til ektemannen hennes Lumnaire Pouplain. At han hadde kalt henne en hore hadde fornærmet henne dypt, på tross av hans franske temperament. Mannen hennes hadde alltid vært litt streng mot henne, men han hadde aldri i sitt liv kalt henne noe så nedverdigende. Lumnaire selv var litt overrasket over hans reaksjon, og han følte seg brydd over ha utalt noe så vulgært i nærværet av andre priviligerte ører. Det var bare det at blikket som hans kone Deborah hadde sendt til denne mannen hun stod og snakket med, hadde vært uutholdig å se på. Lumnaire Pouplain følte seg sykelig sjalu, for første gang i sitt liv. Vanligvis hadde han aldri noen grunn til å føle seg truet av noen, for han selv satt med såpass høy makt at man måtte lete i eliten for å finne enn mann som kunne fremstå som bedre enn han, men det var jo selve finansministeren konen hans hadde stått og flørtet med. Det kunne han rett og slett ikke tolerere.

Under middagen hadde Lumnaire prøvd å unnskylde seg ovenfor sin kone, men hele tiden ble han avbrutt av at en ny person skulle tale eller en servitør som kom med enda en rett. Til slutt gav han opp. Lumnaire Pouplain reiste seg for å gå på toalettet. Han sa ikke en gang fra til sin kone hvor han skulle, annet en ”bli der du er”, litt sintere enn han egentlig hadde ment. Deborah var lettet over å endelig bli sluppet av syne. Hun kikket over til den andre enden av bordet, der Karl Lissau tilfeldigvis satt. Deborah kunne ikke slutte å legge merke til hvor utrolig kjekk han så ut der han satt og fulgte interessert med på talen som Danielle Van Breese holdt. Det var noe varmt og ekte over denne mannen, som fikk det til å krible litt ekstra i magen. Han virket enkelt og greit så omsorgsfull, og ikke så kald og arrogant som de fleste andre rike menn. Deborah sukket for seg selv, hun glemte helt hva Van Breese holdt tale om, og i stedet drømte hun om en het sommernatt med henne og Karl Lissau i Paris sødmefylte gater.. Åh, så romantisk det ville være!

Deborah var så fortapt i sine egne tanker at hun ikke en gang la merke til at hennes ektemann hadde vært borte en stund nå. Hun kvapp til da butleren John Mayfair smøg seg rundt henne med en karafell med vin. ”Portugisisk rôsevin, fru Pouplain?”. Deborah nikket lettet, og grep straks tak om vinglasset og nippet til seg noen slurker. Til forskjell fra de andre gjestene var hun ikke så beruset enda, men hun kjente at hun kunne trenge noen slurker, uten å måtte føle ektemanns blikk i nakken. Da hun tok frem servietten for å tørke bort leppemerkene som hadde smittet over til glaset, falt en lapp ned på bordet. Overrasket snudde Deborah lappen, men mistet grepet straks. Hun kjente hvordan blodet forsvant fra hodet på sekunder. Fra lappen så hun fire ordene som fikk magesyresmaken til å kjennes i munnen: «Jeg skal drepe deg».


Danielle Van Breese fortalte salen om tiden i Somalia, nær Adenbukten, hvor hun hadde jobbet i 4 år, med syke barn og voksne som stadig ble levert til sykehusteltene på grunn av borgerkrigen. Etterhvert fikk hun god kontakt med Dir klanen, som bare utgjorde 3 % av befolkningen. Hun fikk innsikt i deres kultur og ritualer, og måtte blant annet lære hvordan prosessen fra jakt til slakt foregikk. Hun lærte seg deler av språket og kulturen, blant annet ritualet med gutter som ble forvandlet til menn, og bruk av hyponose og åndelig veiledning for å forsikre seg om at guttene klarte å forsere de ulike stadiene. Publikum fulgte spent med, og Danielle kjente det var godt å gjennopplive opplevelsene. Hun hadde året etter hjemkomsten gått til en psykolog for å bearbeide de traumatiske bildene som lå klistret fast til netthinnen, men sluttet etter noen måneder siden hun følte psykologen ble plagsom. Nå var hun glad for det, siden hun følte at hun nå hadde fått kontroll over livet sitt. Etter talen fikk hun ivrig applaus. Hun nikket sjenert før hun gikk av scenen. Den korte, røde kjolen, sveipte forførerisk over trappen til gulvet, og hun så flere anerkjennende blikk fra salen. Hun merket seg blikket til herr Korneliaussen, og smilte innvendig. De var like, alle sammen.

Korneliaussen takket Danielle varmt for sine fortellinger, og presenterte så delegaten fra Somalia, Kwan Tjakji, som hadde med seg lysbilder fra krigsområdet. Lyset ble slukket i salen, og alle ventet i spenning, bortsett fra noen personer som hadde gått ut fra rommet mens neste innslag ble presentert. Blant disse var Danielle, som trengte å kjøle seg ned etter sin opptreden. Hun støtte på Sofie på vei ut, som hektisk lovpriste henne for talen. «Tusen takk. Apropo den, jeg kunne tenke meg å høre mer om din mening dersom du skulle ha litt tid». Danielle var veldig opptatt av å høre om hva andre mente, gjerne andre enn personer fra sosieteten, som bare var opptatt av å smigre uansett. Sofie tenkte seg om noen raske sekunder, før hun bestemte seg for at det hadde hun. Sammen med Danielle gikk de ut på balkongen der Maria hadde stått tidligere. De kom ut og trakk luften godt ned i lungene. Danielle så Sofie inn i øynene, hun virket som en oppvakt, men litt engstelig, pike. Blikket til Danielle gjorde at Sofie så litt ned og til siden, hun ble alltid nervøs når personer av høy rang snakket med henne. I sideblikket fikk hun plutselig øye på noe, i noen busker rett nedenfor balkongen så hun noe som lignet mistenkelig på en kåpearm stikke opp. Hun snudde seg forskrekket mot Danielle i det hun forstod hva det kanskje var. Danielle merket angsten til jenten, og så henne dypt inn i øynene samtidig som hun snakket sakte og beroligende. Mer husket ikke Sofie, siden det føltes som om hele verden plutselig ble overtrukket av et tungt, svart, teppe.

Inne i spisesalen hadde Kwan vist omtrent vist alle lysbildene fra Somalia, sammen med tolken Jens. Tolken hadde oppdaget at det ene bordet virket veldig oppskaket, personene som satt ved det snakket hviskende med hverandre og så seg om i alle retninger. Han antok at de reagerte på sterke bilder fra delegaten. Når lysbildeserien var slutt, skjønte han derimot at det kanskje dreide seg om noe annet. Før Korneliaussen fikk mulighet til å overrekke delegaten de obligatoriske lovordene og blomstrene, reiste Karl Lissau seg plutselig. Han holdt en hvit lapp i hånden, som han ristet sint frem og tilbake.

«Hvem har skrevet denne lappen her?». De andre gjestene snudde urolig på seg. Fru Korneliaussen likte ikke dette oppstyret, hun prøvde å roe salen ned, samtidig som hun henvendte seg til Karl. «Hva er problemet ?». Karl så sint ut, og begynte nesten å kjefte da han svarte tilbake. «Noen har skrevet på en lapp til Deborah at de ønsker å drepe henne! Hva er dette for en spøk?». Gjestene i salen gispet forskrekket. Korneliaussen så seg forskrekket omkring, og forsikret gjestene om at dette skulle de finne utav. Før hun fikk sagt noe mer, kom Sofie styrtende inn i rommet med Danielle på slep. «Det ligger noen nede i buskene!». Herr Korneliaussen så forskrekket fra Karl til Sofie, og kjente en rumlende følelse av at dette begynte å utvikle seg til et mareritt. Han skjønte at noe var galt, og tok en rask avgjørelse. «Alle blir sittende hvor de er, så sjekker jeg alle dører og rom slik at vi får oppklart hva som skjer».

Herr Korneliaussen med butler John Mayfair og Sofie på slep, sprintet ut fra matsalen, til ballsalen før de endte opp i den store hallen. De var til slutt kommet til enden av salen, og den raske løpeturen hadde resultert i at ingen merket personen som kom snikende bak dem.

Translate

La vita è bella

About me: