Søk i denne bloggen

tirsdag 26. april 2011

kap 5-7

KAPITTEL 5

Inne i salen var det fullt koas. Selv om fru Korneliaussen prøvde å roe ned forsamlingen, var det stort opprør hos gjestene. Karl Lissau hadde fremdeles ikke slått seg til ro av herr Korneliaussens lovord. ”Hvem her på dette bordet har truet Deborah? Noen her må ha sneket inn en lapp under servietten hennes mens hun har sett en annen vei”, forsatte han, men gjestene rundt det samme bordet så alle som en, uskyldige ut. Deborah begynte å føle seg brydd, hun reiste seg fra stolen sin og gikk bort til Lissau. Mens hun gikk kunne ikke selv Karl unngå å legge merke til hvordan kjolen formet seg etter den smidige kroppen hennes. Silkekjoler var et eventyr i seg selv. Han sukket, men stålsatte seg straks. Hun var tross alt gift. Apropos det, hvor var det blitt av ektemannen hennes? I alt oppstyret hadde han glemt at han eksisterte, og spurte Deborah om akkurat dette.
Jeg vet ikke, han forsvant for en stund siden, rett før talen til Van Breese, siden har jeg ikke sett ham, skal jeg være ærlig. Jeg ble så oppskaket av lappen jeg fant”. Karl Lissau nikket forståelsesfullt.
Vet du, det er noe mystisk her. Denne lappen er ingen spøk. Men jeg er ganske sikker på at ingen på dette bordet har noe med den å gjøre». Dette hadde han intelligent nok resonnert seg frem til, siden de fleste så ut som krakilske spørsmålstegn. «Kom, la oss ta en liten luftetur og samtidig se om vi finner mannen din».
Deborah adlød Karl. Sammen gikk de ut av matsalen mot balkongen. Deborah trakk Karl lett i armen rett før han var på vei ut.
Stans. Det må være fra denne balkongen de så noe ligge i buskene, jeg vil helst skånes for det synet”. Karl Lissau så tankefull ut et øyeblikk, men så nikket han. ”Det har du rett i, kanskje vi bør stenge balkongdøren faktisk, dersom det tilfeldigvis er noen der ute som gjerne vil inn”.
Som den gentlemannen Lissau var, gikk han frem og ut for å finne haspen til døren slik at han kunne slenge den igjen, mens Deborah ble stående i bakgrunnen. Akkurat da han lukket døren, syntes han å høre et solid dunk nedenifra, som om noen hadde falt flere meter. Han undret seg. Hadde han akkurat hindret en morder i å snike seg inn? Eller var han blitt en drapsmann selv? Han nølte noen sekunder før han gikk tilbake til Deborah. Han fant ut at det var best å late som ingenting. ”Kom, la oss gå og sjekke toalettene for å se om ektemannen din kan være der. Hva heter han?”.
Deborah sukket. ”Lumnaire heter han. Lumnaire Pouplain”. Lissau hørte bekymringen i stemmen til Deborah. ”Slapp av, du har ingenting å være redd for, jeg skal beskytte deg”, svarte han, så tok han tak rundt skuldrene hennes i det de spaserte nedover hallen.

Jens Fredriksson fulgte med på oppstyret som fulgte. Han snek seg bort til fru Korneliaussen, og håpte at de andre var for opptatt til å få med seg dette. Han dro henne med bak sceneteppet og holdt henne hardt om hånden. «Hvordan kunne dette skje?», spurte han forskrekket. Korneliaussen så varmt på han, og strøk han varmsomt over kinnet. «Ikke vær redd, Jens, dette får vi ordnet». Jens kjente det sitre i kroppen, og før han visste hva som skjedde, hadde hun omsluttet han med hele seg og kysset ham intens. Han rev seg etterhvert løs, siden han innså at dette ikke var stedet for begjær nå. I over et år hadde de vært elskere, og han sørget alltid for å gjøre henne så fornøyd som han kunne. Det var derfor han hadde sørget for å følge den hysteriske kvinnen ut, for å unngå en skandale, som han visste var Korneliaussen første prioritet. Han fortalte henne, gispende og fortsatt litt ør etter kysset, at han hadde plassert kvinnen som besvimte, i et stille rom, hvor butleren hadde tatt seg av henne. Han så forventningsfullt på henne, og håpet på ros for sin innsats. Hun sa at det var fint at han hadde håndtert det, og spurte kort om kvinnen var der fortsatt. Etter at han hadde nikket bekreftende, sa hun at hun måtte sjekke hva som skjedde ellers i huset og forsvant raskt utav synet. Jens ventet litt før han selv gikk ut, slik at ingen skulle mistenke at de var sammen, og beveget seg så fort mot ballsalen, hvor bandet hadde forlatt scenen i oppstyret. Han så Karl snakke med Deborah, mens han geleidet henne mot toalettet. Han fulgte etter dem en stund og så at de forsvant inn på herretoalettet. Han bevegde seg så mot utgangsdøren hvor herr Korneliaussen og fire andre herrer var samlet for å legge en slagplan. Døren ut hadde blitt stengt, men tre personer var blitt sendt ut for å undersøke området. De tre hadde vært ute i litt over ti minutter, og allerede nå hørte de fotsteg utenfra. Noen sekunder etter banket det på døren.

Mait Hois og en herre Jens ikke kjente kom bleke inn igjen. De fortalte at de hadde tatt en runde på gårdsplassen, og at de først hadde oppdaget en sko ikke så langt fra parkeringsplassen. Den hadde blod på seg, og de skjønte med en gang at noe var galt. 500 meter fra stedet fant de en kvinne i buskene. Hun hadde et stort kutt i pannen, og fråde rundt munnen. Den ene herren kjente henne igjen som skuespilleren fra Hvalgård, som kom i den hvite Limousinen. Herr Korneliaussen prøvde å beholde roen, og sa med myndig stemme at de skulle ringe politiet. I det samme kom fru Korneliaussen springende ut fra toalettet. Hun fikk vite hva som hadde skjedd, og tilbød seg hjelpsomt å ta seg av telefonoppringingen. Hun beveget seg fort mot andre etasje, hvor hun kunne ringe ifred.

I det samme kom en hulkende kvinne løpende fra herretoalettet sammen med Karl. Det var Deborah. Mellom hulkene prøvde hun å snakke.
«Min mann.. Han.. Jeg kan ikke tro det». Karl, som virket mer samlet, forklarte at de hadde funnet mannens hode i vasken på toalettet. Hvor resten av kroppen var, hadde de ikke fått tid til å finne ut, siden Deborah ville komme seg ut så fort som mulig. Hun var full av skyldfølelse for de negative tankene om ektemannen som hadde kvernet rundt i hodet hennes.
Korneliaussen foreslo at de skulle samle seg i arbeidsværelse, som også lå i andre etasje, for å diskutere saken i fred og ro. Han tilkalte butleren og ga han instrukser om å roe ned forsamlingen, og si at alt var i orden, at noen hadde fått for mye av drikke, og at oppstyret skyltes dette. Desserten skulle serveres som planlagt, og alkoholen strømme fritt slik at ingen fikk mistanker om at noe var galt. Dersom det skjedde, ville det bli fullstendig kaos og umulig å holde oversikt over situasjonen. Han ba også om at delegaten fra Somalia ble tatt godt vare på, det var en ære å ha han her, og han turte ikke å tenke på hvor dramatisk det ville bli dersom det skulle tilstøte han noe. Selv om Norge alltid hadde vært en støttespiller for Somalia, var samarbeidet tynnere enn det virket på overflaten, og dersom delegaten ble skadet, kunne det få store konsekvenser.
Butleren skynte seg inn i matsalen etter å ha instruert kjøkkenet om å gjøre klar desserten. Han informerte gjestene om at alt var i orden, og at oppstyret skyltes misforståelser. Maria, som nesten var blitt forlatt av alle bordkavalerene syntes plutselig kvelden var blitt mer interessant. Hun grep begjærlig om vinflasken og skjenket seg et solid glass. Hun bestemte seg for å være oppmerksom på hva resten av kvelden ville bringe.

KAPITTEL 6

Gjestene ble tildelt desserten, som bestod av sitronfromasj og sjokoladefoundaint med spennende bær og frukter som tilbehør. Etter tradisjon skulle alkoholforbruket roes ned ved desserten, men etter ordenen fra herr og fru Kornelliaussen ble lavalkoholenhetene pærecider fra ljungarden erstattet med sprudlevin og vodka. Alle gjestene var lettet over å få tildelt sterkere saker etter kveldens nervepirrende avbrytelser.

Skuespilleren Maria Hachlo taklet høflig nei til butleren som ville servere henne et glass med 40% vodka. «Beklager, tåler ikke vodka» sa hun og smilte og nippet lett til det samme vinglasset som hun hadde drukket av den siste halvtimen. Hachlo ventet bare på en anledning til å snike seg ut av matsalen, og dette trodde hun snart var mulig ettersom flere og flere av gjestene var blitt mer opptatt av servietter og bordpynt etter hvert som alkoholinntaket økte. Det eneste problemet ville bli butleren, men hun regnet med at han snart ville trekke seg tilbake fra matsalen. Også var det delegaten fra Somalia da, Kwan Tajii, som selvfølgelig var avholds og ikke hadde rørt en dråpe alkohol. Men siden han ikke forstod språket og tolken Jens var forsvunnet fra matsalen sammen med et utvalg andre, var det ikke mye han forstod av det som skjedde uansett, så han ville neppe være det største problemet, det var bare denne hersens butleren. Da han snudde ryggen til for å servere en veldig brisen frue fra Danmark, som forresten var arvingen til prins Tei, reiste Maria seg fra bordet, smilte høflig mot den nærmeste nabo som var en finsk politiker, ettersom finansmannen Karl Lissau ikke var tilstede, og fortalte at hun bare skulle en liten tur på toalettet. Enten så skjønte ikke den finske politikeren noe av det hun sa, eller så var han for full til å egentlig bry seg.

Da Maria hadde smøget seg ut av matsalen pustet hun lettet ut. Dette hadde da gått lettere enn hun hadde trodd. Til hennes skuffelse var ikke herr Kornelliaussen, Lissau, den merkelige nervøse franske fruen eller tolken Jens noe steds å se. Hvor i all verden hadde de gjort av seg?

Hun vandret på måfå i ballsalen og bestemte seg for å faktisk ta turen mot toalettet. Maria kvapp til da hun hørte fottrinn bak seg. Hun snudde seg brått og møtte blikket til den samme mannen som hadde følt fraværende med på programmet fra enden av matsalen. ”Hei, hva gjør du?”, sa Maria, kanskje litt krassere enn hun hadde ment. Hun gikk jo å vandret for seg selv hun også, det var jo ingen regel som sa at hun og denne mannen ikke kunne vandre rundt som de ville. Likevel var hun mistenkelig.
Jeg gikk lei av alt rabalderet inne i matsalen. De fleste er så drita at de ikke går an å føre en vanlig samtale en gang”, svarte mannen. Maria Hachlo ble overrasket over hvor mørk stemmen til mannen var, og den tydelige svenske dialekten. Maria ignorerte alle former for høflighetsfraser.
Hvem er du?”. Hun tok et skritt mot høyre, slik at hun var nærmere døren ut til hallen.
Jeg er Franz Södergård. Eiendomsmegler fra Stockholm. Og hvem er du, om jeg tør spørre? Fru?”. Maria mislikte de sleske smilet til mannen.
Frøken Maria Hachlo, skuespiller fra Polen og Albania”. Franz nikket annerkjennende og tok hendene casual i lommene på dressen.
Vel, jeg skal ikke spørre deg hva du gjør her, du har vel dine grunner. Jeg får gå inn i matsalen igjen og få meg en drink. Vi snakkes nok igjen, frøken”. Uten å vente på svar snudde Södergård seg og spaserte rolig inn i matsalen igjen. Maria stod igjen mutters alene, og lurte på hva hun skulle foreta seg nå. Hun hadde allerede ombestemt seg igjen med tanke på toalettbesøk.

På arbeidsværelset var det en oppildnet diskusjon rundt hva som skulle gjøres. Karl hadde prøvd å roe ned Deborah, som hadde grått og vært urolig siden de fant ektemannen. Nå satt hun stille i et hjørne, uten å respondere på noe som foregikk rundt henne. Herr Korneliaussen var den som ledet ordet. Mait Hois og tolken Jens var også i rommet. De ønsket ikke å involvere flere mennesker, det var allerede flere enn det kanskje burde være, med tanke med at en morder var løs og det kunne være hvem som helst av gjestene. Korneliaussen snakket med oppkavet stemme. «Situasjonen akkurat nå er uoversiktlig. Det er funnet to døde kropper og en person har mottatt dødstrusler. Min kone ringer politiet, men frem til de kommer må vi sørge for at det ikke skjer mer enn det allerede har». Personene i rommet nikket bekreftende. «Vår oppgave blir å være observante. Vi bør heller ikke la noen forlate festen, dersom det skulle være morderen». Ordet morder så ut til å ha stor effekt på tilhørerne, som nå var blitt utvidet til enda flere. Sofie slapp brettet med forfriskninger i gulvet. Hun hadde vært på vei inn for å forsikre seg om at alt var på plass da hun hørte ordet, som fikk henne til å våkne fra en transe hun ikke var klar over at hun hadde befunnet seg i før nå. Personene i rommet så overrasket på Sofie, som raskt begynte å unnskylde seg for oppstyret hun hadde skapt. Hun sprang oppskjørtet mot kjøkkenet for å finne utstyr for å vaske opp. Jens, som hadde forstått at hun var opprørt, forsvant etter henne. Dette ble et naturlig oppbrudd, og de gjensterende i rommet fikk beskjed om å holde ører oppe. Deborah ble sittende, Karl prøvde å snakke til henne, men fikk ingen respons. Han bestemte seg for å legge et teppe rundt henne, og etter dette skulle han på jakt.

Danielle van Breese stod ute og tok seg en røyk. Hun hadde bare stått alene ett minutt da Franz Södergård, eindomsmegleren, dukket opp ved siden av henne. Hun blåste en ring med røyk rett ved siden av Franz, som ikke kunne annet enn å beundre hvor vakker Danielle var. Han hadde alltid vært opptatt av henne, i årene etter han møtte henne en varm sommerdag i Nederland for 2 år siden.
«Nå, der var du ja. Jeg har ventet på deg». Danielle snudde seg mot ham, og skulle akkurat til å stille flere spørsmål da Maria Hachlo plutselig kom mot dem. Hun trengte frisk luft og selskap fra andre enn pågående alkholpåvirkede mennesker. Hun merket at Franz ikke likte forstyrrelsen, men orket ikke ta hensyn til andre mennesker sine følelser akkurat nå.
«Litt av en fest, eller hva?». Hun halvsmilte, men fikk ikke annet enn sure blikk tilbake, og bestemte seg for at å gå rundt alene faktisk var bedre enn å konvensere med personer som hadde like mye livsgnist og energi som en selleristang. Hun sa noen ord før hun snudde og vendte tilbake til huset. Rett innenfor døren støtte hun på Jens, som kom ut igjen fra kjøkkenet. Han virket fraværende. Kjøkkenet vakte assosiasjoner, og hun bestemte seg for å ta en rask titt for å se om hun kunne finne en matbit til. 

Translate

La vita è bella

About me: