Søk i denne bloggen

mandag 18. juni 2012

To inntrykksfulle dager i SIem Riep

Flatt så langt auget rekk. Den gode, gamle følelsen av ro legg seg over meg. Sit akkurat no på bussen som skal ta meg til siem riep. Der venter det seks dager med luksus som begynner på eit fire-stjerners hotell. Ganske annerledes enn kva eg så langt har budd på med andre ord. For det første har det ikkje engang vore hotell, for det andre har eg opplevd alt fra små, koselige maur med oversTadig begeistring for intimitet med mennesker og iplader, Steingolv som ga føttene mine en lekker sot-aktiv finish, toalett der det var forbudt å hive toalett-papir i do og kvadratmeter som har har gitt kreativiteten min mange spennende utfordringer. 

Eg kom meg relativt uskada gjennom turen til Kambodsja. Som nevnt i mitt tidligere innlegg hadde eg lest diverse på nettet som passa fint inn i mitt paranoide tankesett som fint klarer å tenke ut dei mest Spektakulære mareritt-akti ve tankene  kan tenke seg. Stephen king ville vore stolt av meg. Men det gitt altså fint, bortsett fra klønete ting fra mi side grunna trøtthet. For eksempel klarte eg å snuble så lang eg var når eg skulle gå eit lite trinn opp, men glømte at foten også må dragast med, i tillegg til å gi meg et nydelig kaffi-påført brannmerke på låret etter et dårlig forsøk på å sette meg på det vesle buss-setet. Det som var igjen av kaffien blei bannlyst, sidan dei produserte fleire problem enn den løyste, men ellers var Bussturen til grensa heilt grei, bagasjen kom med, og visumet koM mykje raskare enn nettet hadde advart mot. Eg var likevel nervøs når vi skulle ta gratis-shuttle Bus til bussterminalen, og lurte på eit tidspunkt på om dei som lever av å lure folk faktisk kunne ha laga til en falsk turist-buss og buss-terminal.  Eg blei ytterligere engstelig når tidspunktet for når bussen skulle gå, blei til fem, ti, en halvtime og så 45 min etter det opprinnelige tidspunktet. Heldigvis var det en ekte buss,  med ekte afrikansk tenkemåte omkring tid.

Framme ved buss-stasjonen blei vi møtt av guiden vår og hans sjåfør. Vi hadde på veien møtt en slovaker, som fikk sitte på med oss ned til byen. Hotellet var veldig fint, med heilt anna standard enn det vi så langt har vore vant til. Lobbyen var som ein ball-sal, og smilende pikkoler gjorde alt for at vi skulle vere fornøgde. Vi fikk velkomst-drink og blei plassert i djupe stoler mens guiden fortalte om planen for dei to neste dagene i SIem Riep. Koffertene blei bært opp på rommet, som også var over all forventning. Det var til og med ein liten veranda der, med utsikt til eit flott svømmebasseng. Den første middagen var på hotellet, kor fisk og grønnsaker blei servert. Når eg såg brokkoli ligge på tallerkenen, fikk eg lyst til å utføre ein jubeldans! Middagen var god, og dei ansatte gjorde iGjen Alt dei kunne for å forsikre seg om at ingenting mangla. Må innrømme at eg følte meg litt brydd nokon ganger når eg ikkje fikk gjort noko særlig sjølv, særlig frokosten dagen etter der dei var raske med å bære fat til meg og spurte om alt mulig.  Den første dagen var forøvrig over all forventning. Vi begynte kl ni og blei guida heile dagen fram til kl halv fire. Vi fikk sjå forskjellige templer, kor høydepunktet var ankor wat og tempelplassen som var overgrodd av tre og planter (Tomb raider blei filma der).  Guiden fortalte også mykje om krigen dei siste hundre åra og om Kvardagslivet til folk flest. Om kvelden var det ny middag som denne gangen var ein stor buffet med forskjellig mat. Eg prøvde å smake litt på alt, og fant en del gode ting, men også smaker eg måtte slåss meir med. Den største utfordringa var ein rett som nesten hadde eg såpe-aktig smak.  Det skulle vise seg at denne retten var ganske typisk, så det blei ikkje første gangen eg ikkje åt opp det som blei servert, noko som stort sett var like greitt, sidan det alltid kom et stort antall retter på bordet. 

Middagen blei ellers avslutta med tradisjonell dans fra Kambodsja. Denne bestod for det meste av lite bevegelse, bortsett fra med henda, som heile tida rotete i unaturlige vinkler. Guiden sa i ettertid at alle måtte øve på dette når dei gikk på skulen, fingrene skulle vere mest mulig fleksible, og det var stor ære for  den som fra naturens side hadde meir bøyelige ledd. Etter dansen følte vi for å vere modige, og prøvde noko guiden ivrig hadde anbefalt, nemlig fiske-skrubb. I anbefalinga si hadde han spøkte med at vi kom til å bli renska til beinet, noko eg ikkje heilt klarte å le av. Skrubben var ein stor tank plassert midt på gata, med masse små fisker i. Poenget var å ta føttene nedi, slik at fiskene fikk mulighet til å ete opp død hud på føttene. Eg sleit veldig med å ta føttene nedi. Første gang eg prøvde, og ein glsd fisk kom svømmende, gikk føttene mine opp igjen som eit lyn. Etter ei stund med slik vingling bestemte eg meg for å berre gjere det, og ho ved sidan av meg ga meg heller ikkje noko anna valg, sidan ho var svært behjelpelig med å trykke føttene nedover. Fiskene kom med ein gang og begynte med suttinga si. Det var ein sær opplevelse. Det kitla, krible og eg veit ikkje ka meir. Eg smålo på en merkelig måte, og følte meg generelt rar. Reklame-plakaten som lova at en ville føle seg funny and happy, var ikkj så langt fra sannheten, sjølv om eg ikkje heilt veit om eg var spesielt happy. Eg holdt det gåande i heie to min, til eg fikk nok og brakte beina mine i trygghet. Erlend var derimot mykje tøffere, og blei sittande heile femten min mens fiskene forsynte seg grådig av festmåltidet. Han fikk også gratis massasje på lkjøpet, noko som ikkje akkurat gjorde saken verre. 

Det blei også litt karaoke etter opplevelsen. I Asia leiger man eit rom for seg sjølv, og syng så lenge hjertet lyster. Herlig! 

Dagen etterpå var den beste. Da var fokus kambodsja og dagliglivet, og vi fikk både sett floating village og korleis folk budde. Floating village består av mange hus som er bygd på bambusstokker på vatnet. Dette er fordi monsoontida innebærer flod, og dermed må dei kunne flytte på husa for å kunne overleve. Husa var veldig primitive, og dei hadde kun det mest nødvendige. Dei lev og ein ganske isolert tilværelse, med få nye inntrykk. Det Vanlige var at lokale gifta seg med kvarandre. Alt vAtnet dei brukte kom fra elva, til og med drikkevannet, på tross av at dette var det samme vatnet som blei brukt som toalett. Landsbyen viste virkelig kontraster verdt og tenke over. 

Den siste delen av dagen fikk vi sitte på med vogn dratt av to okser. Dette var og gjennom en landsby med enkle kår, og vi blei etterpå invitert inn i huset til familien som eigde oksene. Vi hilste på alle familiemedlemmene, inkludert ei koselig gammel bestemor som ikkje kunne eit ord engelsk, men som likevel lo og lo med verdens mest smilende og uttryksfulle ansikt. En kjempefin måte å sei adjø til ein by som ga meg mange fine minner.

Translate

La vita è bella

About me: