Søk i denne bloggen

torsdag 28. februar 2013

Kjære Birgit

Når eg begynte på profesjons-studiet var eg spent og nervøs. Eg visste ikkje kven som kom til å vere der, og korleis det ville bli å plutselig havne i ny klassen. Klassen eg kom fra, hadde eg likt veldig godt; Dei fleste snakka med kvarandre, og eg opplevde stemninga på forelesning og sosiale treff, som god. Eg deltok i ei kollokvie-gruppe, kor vi jobba med fagstoff og også skravla om generelle ting. Det var derfor med litt tungt hjerte eg avbraut bachelor-graden til fordel for profesjons-studiet, men eg visste at eg ville angra, om eg lot sjansen gå fra meg. Eg er ikkje så god på å huske «første» skuledager, men en ting som eg veit, var at det fylte meg med glede når eg  såg en av dei eg hadde vore på seminar-gruppe med tidligere: Birgit. Den gangen hadde ho rasta-flette, så eg kjente ho vel ikkje igjen med ein gang, men når eg gjorde det, tenkte eg at «dette blir nok sikkert ein fin klasse». Det første bli-kjent forsøket kullet vårt hadde, var ein hyttetur på Kvamskogen, kor dei som ville kunne stå på ski, og kor vi hadde en koselig felles middag på kvelden (med klippfisk!). Eg fikk snakka mykje med blant anna Birgit og, og det finnes eit talande bilde der eg omtrent skviser den danseglade jenta halvt i hjel (ingen var trygge når eg fikk i meg eit par drammer!). Det var generelt ein fin hyttetur, med mange flotte folk, og Birgit var/er en av dei eg umiddelbart tenkte på som en fin og ekte person, som eg ikkje hadde noko imot å bli bedre kjent med.
No er det gått faktisk åtte år sidan vi traff kvarandre for første gang, og vi forsøker fortsatt å halde kontakten sjølv om geografien skiller oss litt fra kvarandre. Ho har fått ein nydelig Mokka-farga gut og er gift med sin afrikanske kjærleik; Michael. Han har en del fellestrekk med henne: Kreativ, ønsker å følge drøymane sine og GJER det faktisk og. Han fikk blant anna åpna ein stilig butikk i Bergen, og driv no resturanten folkens på nygårshøyden. Eg husker også korleis Birgit forsiktig la fram sine drømmer ein gang vi blei spurt om kvifor vi blei psykologer: «Eg vil så gjerne at verden skal bli bedre, sjølv om det kanskje er en naiv drøm» (tilgi meg om eg siterer deg litt feil, men det var i alle fall noko liknande du sa). Lett-rørt og naiv som eg er, sjølv, tenkte eg: «Dette er ei jente som virkelig kan få til noko bra for folk» og det har eg tenkt sidan. Eg leste nettopp ein artikkel om kva slags egenskaper en bør ha som leder, og syns eg kunne kjenne igjen mange av desse i Birgit. Ho tør å gå mot strømmen visst ho sjølv har tru på ein idè, ho er ikkje opptatt av å gjere som alle andre, ho er glad i mangfold og er fleksibel i korleis ho tenker løysninger og er alltid ute etter meir kunnskap. Ho er ein glimarande lytter, og gir også gode tilbakemeldinger, sjølv om dei kan peike på ting ein kanskje må jobbe med. Det er kanskje noko av det eg set mest pris på; Evnen til å forstå, samtidig som det ikkje betyr at ho er hundre prosent enig med deg. Det er rom for å vere seg sjølv, med Birgit, og det venter alltid en fristende kopp te/kaffi om behovet for sosial kontakt melder seg. Dessuten er ho ein råtass på etterligning av Jølstra-dialekta, og eg set alltid pris på nokon som kan få meg til å le slik at det er vanskelig å stoppe.


Eg håper du fortsett å tru på dine visjoner, og kjempe for dei, på tross av travle tider. Ta deg alltid tid til gode venner, mat, dans og glede, for du fortjener definitivt det tilbake. Eg ser fram til stress-mestringskurset vi skal snekre sammen, og gleder meg til mange fleire år der vi kan gå tur, tulle og snakke om det som foregår i liva våre. Eg er glad i deg, søtnos!



Translate

La vita è bella

About me: