Søk i denne bloggen

søndag 31. mars 2013

Kjære mor

Eg fortset med nyttårsforsettet mitt, som er å skrive noko om alle personene som står meg nær. Dette fordi eg syns det er viktig å vise dette til dei som betyr noko, for som personen som det skal handle om har sagt til meg: Ein dag kan det hende dei man bryr seg om, ikkje er der lenger. Da hjelper det ikkje å tenke på alt som ikkje blei sagt.


Vi blir født til denne verda med skrik og stor ståhei. Vi kjemper oss ut fra vårt varme tilfluktssted fordi vi er klar for å møte utfordringene der ute i verda, og vi gjer det aldri aleine. Den 22.09, på min mor og far sin bryllaups-dag, kom eg til verda. Mor mi hadde budd i Norge ca to år da, og fødte meg på førde sentralsjukehus. Ein person som har gitt deg liv, er det viktig å vise at man setter pris på. Derfor handler dette innlegget om deg.

Sidan vi begge kanskje ikkje har plettfri hukommelse, så er det nok dessverre mange minner som ikkje får sin rettmessige plass her, men det viktigaste å få fram kor mykje det har betydd at du gjennom 27 år har vore mi mor (det er ikkje berre berre å halde ut med en egenrådig rotekopp som meg!).  Fra eg var ei lita tysk-talande tutte, fordi du lærte meg det, har du latt meg utforske verda rundt meg. Du lot meg sitte på fang til personer eg brydde meg mykje om, lærte meg tall ved hjelp av appelsiner og kjøpte en kasse med bøker som eg fikk all mulig tid til å dukke inn i. Når eg spilte musikk høgt på rommet mitt (klissjete sanger fra Westlife) ba du meg kun om å sette ned lyden, men du respekterte alltid det eg sa. Du leste eventyr, sang "schlaf, kindchen, schlaf" og prøvde til og med å sy på merke til speider-skjorta mi, sjølv om du ikkje kunne fordra det. Uansett kor sliten du var etter jobb, kunne ein alltid stole på at du var der, og du ga aldri opp å be oss om og hjelpe til enda litt meir, som du sjølv har sagt: Du prøvde alle triksa i boka. Eg nevner denne episoden, sidan du sjølv har dratt den fram ved fleire høve. 
Det hadde over lenger tid vore ganske rotete, og du klødde deg infernalsk i hovudet for å finne ein måte å få orden på sysakene på. Til slutt krøyp du til korset, og spurte nokon om råd. Svaret du fikk var: Ein gang viste eg datra mi kor rotete det
var, og spurte ho så: Er det slik du vil ha det i livet ditt? Datra hadde sett forskrekka på mora og sagt tydelig NEI. Mamma tenkte: Dette er løysninga! Slik kan ENDELIG Nina skjøne kvifor rydding & orden er av største betydning. Ho forbereda seg med andre ord grundig, og gleda seg til å teste dette ut. Så var dagen her. Ho har meg inn i ei ganske rotete stove, slår ut med armene, og spør i triumf: "Er det slik du vil ha det i livet ditt?". Eg ser på ho med runde auger, og observerer stova. Eg tenker meg litt om og svarer non-chalant: "Ja". Etter dette har ein stille resignasjon meldt seg, og no får eg berre å høyre at mamma veit så godt når eg er på besøk: For da er alle skapdørene åpne. Når eg ser bort på mine eigne akkurat no, er dei like åpne som dei alltid er: For kva er vitsen i å lukke dei når dei likevel må igjen om ei kort stund? Du har også funne din eigen måte å skape meining av min ekstraordinære trang til rot, nemlig med å skille gjennom rot på utsida og på innsida. Som du sa eingang: "No veit eg kvifor du blei psykolog!" "Javel?".
"Fordi; Sidan det er så rotete i ditt eige liv, så treng du å rydde opp i andre sine liv"

Ein av dei tinga som alltid var like kjekt, var turene vi hadde til Førde. Då reiste vi fra litt mindre spennende Jølster, til store Førde. Vi gikk i butikker, handla og
hadde som regel en tur på kafè. Sjølv om eg ikkje likte at det var røykfyllt (sidan eg var allergisk mot røyk) ville eg ikkje gått glipp av desse studene for alt i verda. Eg vil heller aldri gløyme alle drama-filmene vi såg saman. Eg husker korleis vi begge kjempa mot tårene når ein dramatisk twist trua den emosjonelle likevekta i filmen. Det kunne vere kreft, kidnapping og tapt kjærleik, alle dei store temaene var vi gjennom som mor og datter. Sjølv om du nok har latt deg irritere over kor mykje tid eg etterkvart kunne bruke foran tv-en på alle tegneseriene eg såg på (som regel på tyske kanaler) skal du vite at eg nok har blitt inspirert av mykje som eg såg der. Sjølv om verda ikkje er som på ein skjerm, og man kan få firkanta auger av det (som du flittig minna meg på), så har det gitt meg evnen til å drøyme meg bort, kjempe for det eg trur på, og vite at det finnes tusen forskjellige historier der ute som alle er sanne
 på sin måte. Det same lærte eg gjennom dine fine foreldre, som aldri var redde for å vise kven dei var og vere seg sjølv. Det har gitt meg respekt for mennesket i all dets variasjon, og gjort meg begeistra for gode klemmer og besøk fra framande land. 

Du er eit menneske eg på mange måter ser opp til. Du snakkar lett med gud og einkvar, og er aldri redd for at du stiller eit spørsmål for mykje. Du gir sjela di for dei oppgavene du får, og sjølv om eg kanskje ikkje var den mest motiverte guiden,

må eg innrømme eg har tatt til meg orda du sa når eg spurte korleis du holdt ut å gå den samme omvisninga igjen og igjen: "Jo, det er fordi at eg bestemmer meg for at kvar omvisning skal bli den beste eg har hatt, og en god opplevelse for dei som er med på den". Eit slikt pågangs-mot må eg berre bøye meg i støvet for, for eg veit at eg slikt menneske aldri gir seg med mindre det er absolutt nødvendig. Idag bur du saman med din store kjærlighet, og eg er veldig glad på dine vegne. Det er fint å sjå kor lykkelig du er, og eg er stolt over valga du har tatt. Du har utsatt egne behov for andres, og det er kun gode mennesker som er istand til det. Det inspirerer meg til å gjere det samme, og min glede er alltid ekstra stor når eg får lov til å dele den eller gi den til andre som treng den meir enn eg sjølv.
Eg kunne skreve mykje meir, men eg nøyer meg med dette for no. Du er fin å snakke med når eg treng deg, men lar meg samtidig stå på egne bein, og eg er veldig, veldig glad i deg.

Klem fra di eldste datter 

Translate

La vita è bella

About me: