Søk i denne bloggen

onsdag 26. juni 2013

Bruk hodet - For vi har bare en klode

 Arne Johan Vetlesen, FRP
Meiner  klimaendringer ikkje er politikere sitt ansvar..Han såg kanskje aldri blekksprut, miljødetektiven?


Eg husker endå kor sterkt påvirka av miljøsanger når eg var mindre. Eg husker enda teksten til mykje av "Bruk hodet- for vi har bare en klode". Den strømma mot meg fra "Blekkulf- Miljødetektivene", og sjølv om eg aldri har hatt sterke politiske meininger om noko, har eg alltid vore veldig bevisst på miljøet. Slik er det også idag, og eg blir skremt når eg leser uttalelser fra politikere som seier "Klima er ikkje politikerens ansvar". Kven sitt ansvar er det då? Kven har egentlig høgere makt til å få istand endringer? Det er politiske tiltak som har ført til at vi idag faktisk sorterer boss og gjenvinner papir. Ingen person kunne ha gjort dette på eget initiativ. Blekkulf seier det slik:http://fineminner.blogspot.no/2011/02/bruk-hodet-vi-har-bare-en-klode.html

Blekkulf
Blekksprut veit at det ikkje er godt å bu i en "do".  Meir fornuftig logikk skal en leite lenge etter idag





Det er vann-vannvittig å tro
at havet er en diger do 
Prøv nå å ikke glem
at havet er mitt kjære hjem.



Ein kan sei kva ein vil, men eg veit at denne serien, og sanger som "stakkars lille væla mi" inspirerte meg. Så klart skal vi ta vare på verda! Så klart skal ikkje blekksprut og vennene hans bu i en forurensa do! Eg kunne personlig aldri forestilt meg å vokse opp i en skitten toalett-skål, og for meg var det utenkelig at nokon ikkje blei like bevega av dette som eg vart.



«Hvorfor gjorde du ikke mer?»

Vi må være beredt på å svare på dette når dagens unge i fremtiden sørger over alt liv som har gått tapt.

På verdens miljødag 5. juni ble vår evne til å håpe satt på prøve: Da kom nyheten om at tidenes høyeste CO2 - konsentrasjon i atmosfæren var målt på Svalbard. Verden har nå passert 400 ppm (deler pr. million), som er den grensen FNs klimapanel har satt for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Selv denne økningen kan gi et markert våtere og villere vær, og tipper vi over 2 grader blir skadene dramatiske. Dette ble det politisk debatt av samme dag. Selvsagt håper ingen at vi vil få ødeleggende naturkatastrofer. Alle håper på en løsning. Men fremtidshåpet har mange ansikter, både blant politikere og allmennhet. La oss se på ulike typer håp. Er noen av dem farlige?

Det  kunnskapsbaserte håpet:

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjells håp var at klimapanelets kunnskapsbaserte advarsler ble tatt alvorlig. Det innebærer omfattende tiltak nå. Vi vet nok til å handle politisk, og hvis man likevel tviler bør «føre var-prinsippet» støtte opp om handling. Kyoto II- avtalen er bare et lite bidrag, så det trengs en mengde lokale initiativer og tiltak. Land som viser vei kan inspirere andre. Dette er et krevende håp å følge opp.

Håpet om at forskerne tar feil:

Frp- politiker Per-Willy Amundsen håpet at klimapanelets advarsler er overdrevet, og ønsket seg full sikkerhet om farene fra forskerhold før store tiltak ble satt i gang. Dette er det motsatte av «føre var-prinsippet», men i stedet å vente til temaet er «ferdig forsket». Han mente videre:

Dette syns eg viser kor farlig kognitiv dissonans kan vere. Visst vi likevel trur at ingenting kan gjeres, er det "best" å ignorere problemet. Eller som veilederen min brukte å sei: "Det er som å pisse i buksa for å halde seg varm".
  • Det ikke er politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer.
  • SV har overdrevet faren.
  • Eventuelle tiltak som Frp likevel kunne støtte må ikke gå ut over folks frihet, men være «positive» og ikke bestå i påbud eller forbud.
  • Tiltak må ikke gå ut over norske interesser og arbeidsplasser.
  • Norske tiltak monner uansett ikke, selv ikke samlede tiltak i Europa og Australia tilsammen. Dette håpet krever lite av oss

Takk for at det finnes politikere som tenker annerledes. B. Obama ba om å overstyre kongressen, og iverksette tiltak mot klima-endringer på tross av at ikkje alle ønsker dette. Det er førevar og RIKTIG bruk av makt
Det er først og fremst i det politiserte offentlige ordskiftet at forskningsfrontene spisses til skyttergravskrig, skriver Emil A. Røyrvik.

Katastrofer i debatten

Klimadebatten vært preget av katastrofescenarier og apokalyptiske visjoner om artens utryddelse og Jordens og menneskenes undergang.

Håpet om at teknikken ordner opp for oss:

Det «teknologi-optimistiske» håpet er utbredt blant politikerne våre og ble presentert som Aps håp av nestleder Helga Pedersen på Naturfilosofisk seminar 22. mai. Siden vi allerede har eksempler på god miljøteknologi, var hun optimistisk på at videre teknologisk innovasjon ville ta seg av fremtidens miljøutfordringer. Hun lanserte ingen store politiske grep for å motvirke klimaendringer, og presiserte at man måtte balansere hensynet til arbeidsplasser i vekst/vern-diskusjonen. Også dette håpet krever relativt lite av oss, siden vi lener oss på at teknologien trolig ordner opp.
Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over. 

Skremmende at en så fremstående politiker lener seg på "håp" når det gjeld noko som vil påvirke kanskje allereie neste generasjon. Kven ønsker å få barn som må leve med stadige miljøkatastrofer på menyen? Kor hardt må det gå utover oss før en faktisk setter opp "sikkerhetsgjerdet" før det neste kollektive "sjølvmordet" gjennomføres?


Eg husker enda kor sterkt påvirka eg blei av "an inconvient truth" og blei ikkje meir beroliga av å å lese at en "world aid" konsert slipper ut veldig mykje CO2. 

 Dette minner meg om noko eg tok opp med venner for ei stund sidan. Tenk at det brukes SÅ UTRULIG mykje penger på et show som Gran Prix når det finnes akutt hungersnød i mange deler av verda. Vi burde skamme oss.
Samtidig som vi veit dette, blir det jo faktisk gitt store summer til velferd, og eit stadig tilbakevendende problem er kor desse pengene havner. Ein kan nokon ganger spekulere i om ein har gjort vondt verre ved å "
Vere for godtruande/naive", akkurat som "snille" curlingforeldre kan gi barn så lite ´motstand´ at barna lærer for lite om verda dei veks opp i. 
  Eller, som Trond-Viggo Torgensen sang i ."Ballongvisa"


Tenk om værda var ein ballong som alle bodde på.
Og ingen folk var fattig eller ingen rike
Tenk om alle hadde samme Gud som alle trodde på
Da ville jorda vøri himmelrike

Før ballonger er slike en lyt vara varsom med
Dåmm går så lett i sund, om itte folk lar dom i fred
Å itte kan vel noen si at halvparten er min
No stikk je høl i ballongdelen din

Å ballongen sku sveve høgt i himmeln, i det blå
å sola skulle varme oss å skinne
å vi sku rope høgt, så hele værda sku fårstå
att rettferda i værda snart skal vinne

 Eg trur det neppe kan seies betre

En ufattelig katastrofe

Kan et fremtidshåp være farlig? Hvis FNs klimapanel har rett, og vi støtter oss på det absolutte flertall av klimaforskerne, er det første håpet meget krevende, mens de to andre håpene er farlige. Med nølende og puslete tiltak kan temperaturøkningen raskt nå 2 grader, for deretter å klatre enda høyere. Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over og kjører temperaturen raskt mange grader opp, fullstendig ute av menneskelig kontroll. Det blir en ufattelig global katastrofe. Ingen vet ved hvilken CO2 - konsentrasjon dette vippepunktet ligger.
Har vi da bare det kunnskapsbaserte håpet igjen? Vi mener ja. Et krevende håp. Som kan være lite hyggelig å forelese for ungdom. Man blir kanskje beskyldt for å skremme og overdrive, og for å belaste ungdommen med ubehagelige trusler. Men er det ikke etisk riktig likevel å gi dem et kunnskapsbasert og krevende håp, fremfor å presentere andre typer av lettvinte håp, som er farlige?

På grensen til løgn

En utbredt oppfatning går ut på at adferdsendring bare kan motiveres ved å løfte frem muligheter, til forskjell fra å dvele ved det som virker skremmende. Men i tilfellet med klimaendringene som våre barn og barnebarn sannsynligvis vil oppleve, vil det grense mot det løgnaktige å anlegge et vinn-vinn-perspektiv. Når det fremholdes at Martin Luther King sa «I have a dream», og ikke «I have a nightmare», så må det også minnes om at den mobiliseringen Churchills ord om «blod, svette og tårer» lyktes med å skape, hadde et entydig negativt fokus: vi samles i motstanden overfor det vi vil unngå for enhver pris, nemlig å underkastes nazistisk herredømme.
«Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?»

Sorgen over det tapte

Selvsagt kan man vri på det og si at kampen mot nazismen var tuftet på noe positivt, i form av å stå opp for menneskeverdet og for en fremtid i frihet. Hva klimakampen angår, kan man tilsvarende si at den henter næring fra et håp om at våre etterkommere skal få like gode vilkår for livsutfoldelse som vi har hatt. Sammenligningen har imidlertid sine klare grenser. Håpet som dagens unge skal hente kampvilje fra, må i redelighetens navn ta opp i seg sorgen over at så mye liv, så mange arter, så mye habitat, er gått tapt; sorgen over at vi så lenge har unnlatt å handle ut fra føre-var.
Hva dette innebærer er at jo flere som setter sin lit til håp à la Amundsen eller håp à la Pedersen, desto lenger utsetter vi den type radikale tiltak som alvoret i forskernes observasjoner tilsier. Dermed blir spørsmålet dagens voksengenerasjon må belage seg på å få: «Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?»

Politikernes ansvar

La oss se på det kunnskapsbaserte håpet. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig. Ved hard prioritering er det både teknisk og økonomisk mulig for verden å redusere utslippene så mye som klimapanelet krever. Det vil klart lønne seg: Det blir langt mer kostbart stadig å måtte rydde opp etter skadene ved klimaendringer, enn å iverksette tiltak for å forhindre dem.
Og det er faktisk politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer. Men det krever en helt ny type samarbeid: Politikerne må vise lederskap, og allmennheten må oppmuntre dem. For noen år siden var nordmenns klimabevissthet høy, men siden politikerne ikke tok tydelige grep, tror vel mange at problemene neppe er så alvorlige likevel. Politikere og folk bygger hverandre ned i stedet for å bygge hverandre opp. Kan vi skape et kollektivt, kunnskapsbasert håp, vil det ha stor kraft.

Håpets retorikk

Slagordet fra «Lokal Agenda 21» som lød «Tenke globalt og handle lokalt» er god retorikk. Enda bedre er formuleringen «Hvis du er en del av problemet, er du en del av løsningen». Altså, felles problem kan løses ved felles innsats. Dette er håpets retorikk. Så håpet finnes. Men vi må rydde i håp-begrepet slik at de farlige, lettvinte fremtidshåpene blir identifisert og debattert.


 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvorfor-gjorde-du-ikke-mer-7236486.html#xtor=RSS-3?utm_source=twitterfeed&utm_medium=twitter

Eg ville gjerne vere miljødetektiv! DETTE inspirerer. Barna er vår framtid, og vi må fram som eit godt eksempel
. En ubehagelig sannhet er at vi har reelle problemer, som krever reelle løsnigner

Indiske avlinger har svikta, år etter år. Over 200.000 bønder har angivelig tatt sitt liv etter stadig vanskeligere leveforhald.




Translate

La vita è bella

About me: