Søk i denne bloggen

fredag 19. juli 2013

Jeg har hørt at den som har valgt å være alene, ikke er ensom. Det er ikke alltid sant.»



Hennes verste frykt er at alle som tror de kjenner henne, skal vite hvor trist og alene hun egentlig er. Og hvor skamfull det gjør henne.

Hun studerte, gikk på kino med vennene og rotet med gutter på våte nachspiel. Hun var ung og urban, og normal. Så begynte ensomheten å spise av livet hennes.
Syv-åtte år senere klarer hun ikke se for seg drømmen om å stifte familie, og om å ha mange gode venner rundt seg. I det nye livet har hun ingen. Når hun blogger om det, gjør hun det anonymt. "Den flinke jenta" (30) skriver om enda en stille lørdag. Om spørsmålene hun gruer seg til:
"Hva gjorde du i helgen"?
Om kafébesøket som aldri finner sted.
Om nok en sommer alene.
Akkurat nå blogger hun kanskje om at det siste hun ville gjort her i verden, er å stå frem med navn og bilde i Aftenposten.
- Jeg gjør alt for å unngå at noen finner ut hvor trist og ensom jeg egentlig er. Det er lettere å være ensom enn å avsløre skammen.

En bragd

Men nå sitter hun på en benk i sommerferie-Oslo og forteller en vilt fremmed at den aller nærmeste familien er de eneste i hele verden som vet hvem hun er. Og hun er stolt av seg selv. Det er en bragd – og kanskje et skritt på veien som aldri blir kortere.
Det hender hun kikker på flere år gamle blogginnlegg. Det gjør henne trist, fordi hun det hun leser, er det samme som hun skriver nå. Hun kommer ingen vei. 

Les også

Høyre vil ha «fastpsykolog»1

Psykiske problemer like vanlig som influensa, mener Høyre.
Det er fremdeles like utenkelig å bruke Facebook-status til å høre om noen vil finne på noe, for da forstår de kanskje. Det er tabu å være venneløs.
- Det er ingenting jeg ønsker mer å ta den telefonen, si ja til å gå på date og finne en kjæreste. Men å gå på date er helt utenkelig for meg. Umulig.         

Bak masken

Mange jogger forbi mens vi sitter på benken ved Akerselva. Hun kjenner en av dem, og hilser og smiler. Han tror han kjenner henne også. Slik som alle andre bekjente. Frykten for å bli avslørt har gjort henne til en eminent skuespiller. Det hun ønsker aller mest, er å gå av scenen. Men hun er tryggest i rollen – under fasaden som skjuler det ødelagte selvbildet.
- Jeg føler at jeg ikke fortjener venner og å ha et godt liv. Da er det vanskelig å føle at en er verdt noe. 

I oppmerksomhetens episenter

"Den flinke jenta" synes det er tungt å vite at det finnes så mange andre skuespillere. Hun skylder på seg selv. Det var henne som sluttet å svare på SMS, ikke alle andre. Hun har levd to liv. Hun hater det hun lever nå.
- Jeg har hørt at den som har valgt å være alene, ikke er ensom. Det er ikke alltid sant. De som lever som meg, tror at alle legger merke til deg om du sitter alene på kafeen eller i parken. Ensomheten gjør deg utrolig selvsentrert, nesten konspiratorisk. Du mister evnen til å stole på folk.          

Endelig stolt av seg selv

Noen timer etter at hun reiste seg fra benken og sa at hun lengter etter å gripe dagen, skriver hun en e-post til journalisten. Den er ikke anonym, slik som dem hun sendte før praten ved benken. Det står:
"Det var en god følelse jeg hadde etter vår samtale i dag, og jeg er veldig glad for at jeg i det hele tatt våget å si ja til dette! Også litt stolt da …

Les også:

Translate

La vita è bella

About me: