Søk i denne bloggen

tirsdag 20. august 2013

Fokus på psykisk helse under valget?


Kva er det som skjer når ein av tre personer får en psykisk sjukdom iløpet av året, samtidig som psykisk helse omtrent ikkje blir fokusert på i valg-debatten?

"Valgkampstrategene har gjort sine valg: Psykisk helse er ingen politisk vinnersak som fører en nærmere regjeringsmakt. Da er det ikke merkelig at psykisk helse så langt har vært fraværende i valgkampen" i ifølge uttalelser i dagbladet. "Når alt er sagt og alt er gjort, er gjerne mer sagt enn gjort. Eksempelvis er det ikke vanskelig å si seg enig når familie, skole og trygge fritidsarenaer holdes fram som helt grunnleggende hvis vi skal gjøre noe med de unges psykiske helse. Men dette er ikke nok. Vi trenger også et hjelpeapparat som kan intervenere når barnehage eller skole melder fra om bekymring, eller når arbeidstakere trenger tettere oppfølging av yrkeshjelpere i psykisk helsevern. Også forebyggende arbeid er en jobb som skal gjøres og lønnes. Og det koster" Som Finn Skårderud seier: Kor mykje koster eit traume no til dags?


For mange som faktisk er sjuke nok til at dei får hjelp, eller som klarer seg uten lavterskel-tilbud, er det i tillegg ein kamp å få riktig hjelp, ein kamp som dei med psykiske lidelser ikkje har krefter til. Det er som å bære sju bøtter med stein mens man har influensa. Dette er altså, i mange tilfeller, det tilbudet vi gir. Dette på tross av at behandlings-veilederen klart seier fra om at samtaler skal vere første-valg og et tilbud, til dei som trenger det. Men kor tilgjengelig er dette når du først må gå til fastlege for å få henvisning? Eg veit ikkje kor mange personer som syns at det er vanskelig nok å komme til terapi, og som også må manne seg opp i fleire veker før dei tør å gå til lege. For kva om han ikkje tar det på alvor? Tenk om eg overdriver? Kva vil folk tenke? Bryr han seg egentlig?

Både Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard, og sjefredaktør Bjørnar Olsen i foreningens tidsskrift etterlyser 8. august politisk vilje til å gjøre vårt største folkehelseproblem til valgkamptema.
Kva med alle dei som blir innlagt, igjen og igjen, utan at det blir gjort noko meir enn å ta dei inn og skrive dei ut? I debatten snakker dei om "Anita" som har blitt innlagt hundre ganger, uten å få tilstrekkelig med hjelp. Eg kan sjølv skrive under på at det er mykje som burde ha vore betre i systemet, men det er for lite tid, for få ressurser, og for mange som treng hjelp til å gi forsvarlig helsehjelp. For ja, nokre ganger blir det gjort farlige vurderinger, noko som gjentatte avis-oppslag dei siste åra, viser. Vi husker alle saken om kvinna som ikkje fikk hjelp i barnevernet, og som idag er i rollestol med lammelse.

"Skal vi dømme etter de politiske debattene hittil, er inntrykket at helseutfordringene våre handler om kreft, køer og kapasitet. Det er feil. Det helt store utfordringen er psykisk helseproblemer. Psykiske lidelser koster samfunnet 70 milliarder i året om ein tenker kroner, men også i form av smerte, lidelse og dødsfall. Får du psykiske helseplager kan du ha begrunnet frykt for at det ikke blir oppdaget i tide, og dermed heller ikke riktig behandlet, eller prioritert," skriver Hofgaard i Aftenposten 8. august.
også SV-leder Audun Lysbakken er enig i at politikerne bryr seg for lite om psykisk helse. Og for ham er det en gåte at psykisk helsepolitikk ikke står høyere på dagsorden når vi vet om de store menneskelige og samfunnsmessige kostnadene knyttet til psykiske plager. Jo, det er en gåte. Men den kan politikerne selv løse. I Dagbladet karakteriserer Bjørnar Olsen den politiske tausheten om psykisk helse i valgkampen som "uforståelig".


"Forstår ikke politikerne hvilken betydning psykisk helse har for befolkningens livskvalitet? Klarer de ikke å lese helseøkonomiske nøkkeltall?", spør han retorisk. I tillegg blir våre sinn blir markedsvurdert. Til hvilken pris? Hva koster et komplekst traume for tiden? Hvem fikser rusavhengighet til redusert pris? Senger er dyrere enn stoler, medisiner billigere enn samtaler, og kjapt er billigere enn langvarig. Anoreksiavdelingen må kutte matbudsjettet. Schizofreni lønner seg definitivt ikke. Min venn i parken er småfull, meget vennlig, men slett ikke produktiv.

Barn som egentlig trenger hjelp, må i enkelte tilfeller velge 80 dager før dei kjem til. Et barn. Som må vente 80 dager? Er det noko som ikkje stemmer her? Korleis kan det forklares at berre eitt parti har psykisk helse som viktigste sak i debatten? Kva med samhandlingsplanen, der kommunen skal ta seg av forebygging og hjelp av lettere psykiske vansker, men der dei ikkje har ressurser eller kompetanse nok til å gjere det? SomIngeborg(blogger med brukererfaring)seier: Vi må sjå på samhandlings-reforma, for pr. idag fungerer den ikkje. Vi må dessuten slutte å tenke "marknadsverdi" når det gjeld psykisk helse. Som nevnt ovenfor, må vi vurdere kva slags verdier som skal ligge til grunn når ein tenker psykisk helse. Mange vil ha en umiddelbar forståelse av at "pengemodellen" som fokuserer på effektivisering, ikkje nødvendigvis fungerer like godt på alle områder sjølv om psykologer og leger roper varsko og ønsker dette

Eg anbefaler varmt klippet nedenfor, som tydelig viser at psykisk lidelse diskuteres skikkelig, og det held ikkje med kun fine ord, handling må følge lovnader. Eg krysser fingrene for at det blir fleire debatter omkring psykisk helse framover, for det er ikkje tvil om at det trengs.


Andre interessante linker
En terapeut`s erfaringer

Aftenposten: Psykisk helse#

Translate

La vita è bella

About me: