Søk i denne bloggen

onsdag 21. august 2013

Kva ønsker vi for våre barn?

Det er valg. Eg har enda ikkje bestemt kven som skal få stemma mi, men eg veit kva slags saker eg syns er viktige. Psykisk helse, miljø (sosialt og klima) og framtida vår. Er det håp? Rundt oss raser verda saman, og det blir vanskelig for oss å gjere det godt igjen. Men vi må begynne ein stad, og der vi har svikta, må kommende generasjoner vinne. Korleis skape fred i ei verd med så mange konflikter? Korleis øke livskvaliteten til 98 % av verdas befolkning, som har det mykje, mykje verre enn oss Nordmenn? 

Dette er eit komplekst spørsmål, som eg kunne skreve mykje om, men eg trur på betydningen av dei som skal komme etter oss. Dei skal leve i ei meir kompleks verd, enn nokonsinne, og evne til samarbeid og konflikt-løysing vil derfor bli av stor betydning. Vi må utdanne empatiske barn, som tenker sjølv og brenn for ei betre verd. Legg skule-systemet til rette for dette?

 Eg ønsker å dele en tanke-vekkende artikkel som peiker på nokre mangler ved skulesystemet idag, og problemet som kan oppstå om ein ikkje tenker meir igjennom kva slags framtid ein vil ha, og korleis vi må prøve å oppnå den.


Om flesk og virkelighet

Dere politikere har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampen, men svært lite nyttig om respekten for mitt yrke skal økes.
Kjære  politikere over det ganske land: jeg er lærer. Jeg registrerer at dere ønsker dere verdens beste skole. Dere skal utdanne verdens beste lærere og ligge øverst på alle internasjonale målinger. Jeg synes det er fint at dere har høye ambisjoner, men jeg har noe å bekjenne.
Å bli møtt hver dag i alle media med mantraet  "vi må ha bedre lærere", gjør noe med meg. Det gjør også noe med samfunnets holdninger til meg. Dere har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampsammenheng, men svært lite formålstjenlig om dere tenker at respekten for mitt yrke skal økes.
Jeg har fem og et halvt års universitetsutdanning, og det jeg vil beskrive som høy kompetanse innen språk og humanistiske fag. Jeg er ikke alene om dette. En tredjedel av lærerne ved skolen min har samme utdanningsløp som meg. Resten av mine kolleger har allmennlærerutdanning – ingen er ufaglærte.
Dere politikere beskriver en framtidig masterutdanning for lærere som vil revolusjonere skoleverket. Sannheten er vel at vi aldri har vært forhindret fra å ta enda høyere utdanning?
En annen sannhet er vel at et lengre studium vil bety tilsvarende høyere studielån og tapt arbeidsinntekt for den framtidige lærer – uten at det konkret nevnes hvordan dette er tenkt kompensert.
Vi har alle gått på skolen. Underlig nok ser dette ut til å bety at alle har en like kvalifisert oppfatning av hvordan skole bør drives. Jeg har i min skoletid også måttet forholde meg til lærere jeg skulle ønske var annerledes. Samtidig har jeg i løpet av livet måttet forholde meg til en inkompetent lege, til en usympatisk sykepleier, en usannferdig eiendomsmegler, en uvillig førstekonsulent og en prinsippryttersk saksbehandler. Jeg har også truffet politikere som er direkte uinteresserte i å høre på hva jeg har å si, selv om de sitter i komité for oppvekst i mitt eget bystyre.
Men betyr mine personlige erfaringer nødvendigvis at vi må ha bedre leger, bedre sykepleiere, bedre eiendomsmeglere? Skal vi ha verdens beste saksbehandlere - eller bør vi heller gå politikerne nærmere etter i sømmene?
De fleste av mine folkevalgte som sitter i komité for oppvekst, har ingen erfaring fra skolen. Noen av dem som vil jeg skal stemme dem inn på tinget om et par uker, har i tillegg liten erfaring fra arbeidslivet overhodet. For meg, som skolemenneske, gir dette god grunn til skepsis når min stemme skal i urnen.
Dere politikere bruker forskning og statistikk for det det er verd - det forstår seg. Men rett skal være rett: Det kan hende vi har høy lærertetthet  - på grendeskoler og kystnære øyer i vårt langstrakte land.
Selv arbeider jeg på en ungdomsskole i en stor, høyrestyrt by og har tretti elever i klasserommet - hver time, hver dag. At politikere refererer til Hatties forskning om klassestørrelse gir lite mening (når denne forskningen omtaler tavleundervisning kontra alternativ metodikk), når Hatties funn samtidig understreker at relasjonen til hver enkelt elev er en av de viktigste forutsetninger for læring. Dette siste nevnes sjelden med ett ord - antakelig fordi relasjoner koster tid, som igjen koster penger.
Jeg vet ikke med dere politikere, men min virkelighetsforståelse er at kvaliteten på en relasjon er nært knyttet opp til den tiden man investerer i relasjonen.
Vi lærere går på stadig flere kurs i formativ vurdering, klasseledelse, lesing og regning - uten at det tas høyde for antall timer og minutter man nødvendigvis må bruke på hvert barn for å gi denne kvalitative undervisningen og vurderingen. Jeg har vansker for å tro at obligatorisk mastergrad for lærere vil løse denne utfordringen, for ikke å snakke om Høyres forslag om doktorgrad i undervisningsfag for å oppnå tittel som "lærerspesialist". Bare politikere som kan minimalt om skole er troende til å fantasere om en slik framtid.
Vær ærlige: innrøm at matteløft, "lærerspesialister" og mastergrader er valgflesk - ikke et etterlengtet karrièreløft for lærerne.
Kjære forelder: jeg har lyst til å bruke tid på ditt barn. Jeg kunne tenke meg å ha tid til å lytte, til å samtale konstruktivt med barnet ditt om skolearbeid, mestring og læring. Jeg har lyst til å svare på alle spørsmål som dukker opp - på å bidra til at ditt barn blir et aktivt, deltakende menneske i samfunnet. Jeg vil at ditt barn skal tørre å uttrykke seg muntlig, stille egne spørsmål, være kritisk og bli hørt. Jeg har lyst til å lære ditt barn grunnleggende ferdigheter slik at hun kan møte verden med selvtillit og pågangsmot. Men jeg skulle ønske at ditt barn ikke alltid var én av tretti.
Ditt barn får ikke bedre resultater på skolen gjennom at jeg tar videreutdanning. Hatties studier - som høyresiden gjerne viser til -  viser faktisk at etter- og videreutdanning av lærere gir minimal effekt på elevens læring. Så vend blikket bort fra Finland, Singapore, Hong Kong og Japan.
Se et øyeblikk bort fra OECD, PISA og PIRLS  - alle forkortelsene som forleder oss til å tro at vi synker som steiner om vi ikke når opp på internasjonale resultatlister. Men ha gjerne i bakhodet at to av de største suksessfaktorene i den finske skolen er lærerens status og minimal politikerinnblanding i skolen.  Fortell meg gjerne om at vi lever i et konkurranseorientert samfunn, at man må være i toppen for å hevde seg.
Men hver dag møter jeg tverrsnittet av Norges befolkning. Virkelighetens klasserom består av tre som ikke har spist frokost. Én som forlot både mor og far sovende da han gikk til skolen. Fire som satt oppe og spilte Playstation til tre om natten. To som synes de er for tjukke og som nekter å ta av seg yttertøyet. En som har skåret opp lårene sine med barbérblader. Tre som elsker Justin Bieber. Tre andre som elsker One Direction - og hater Justin Bieber. En som ikke vil leve. Tolv som bor i to forskjellige hjem. Tre som har dunjakker til 7000 kroner, to som har tynnslitte vinterjakker de har arvet av eldre søsken. Fire som ikke har kontakt med en av sine foreldre. Én som ikke vet hvem faren sin er. Seks eier ingen bøker, fjorten har ikke lånekort på biblioteket. Ti har aldri blitt lest for hjemme. Fire har bodd i Norge i mindre enn tre år.
Alt dette tatt i betraktning (eller snarere ikke) har min kommunes folkevalgte bestemt at snittet på nasjonale prøver i lesing i alle klasser skal økes med en viss prosent per år. Et tall, bestemt av politikere uten skolefaglig kompetanse, uten pedagogisk eller annet faglig fundament. Et tall som lekfolk har kommet opp med, men som fagfolk skal måles på.
Misforstå meg rett: jeg trives i mitt mangfoldige klasserom – og tro ikke at jeg ikke gjør mitt beste. Men tro meg på at norsk skole ikke kan drives etter samme prinsipper som det private næringsliv. Tro ikke at jeg har de samme incentiver som en karrièreorientert siviløkonom i investeringsbransjen. Verken jeg eller elevene mine. Vårt dannelsesoppdrag skal favne hele mennesket – og alle mennesker.
Kjære politikere: dere vil at jeg skal drive verdens beste skole. Valgkampen deres nærmest roper at jeg på langt nær gjør mitt beste.  På tross av både mistro og motgang synes jeg fremdeles at jeg driver med det mest meningsfylte i verden. Hvor unyttig og ufornuftig det enn måtte forekomme meg, vil jeg fortsette å undervise med både testregimer og tettpakkede klasserom.
Jeg kan til og med akseptere skjev fordeling av midler på egen skole, stadig innskrenket frihet til å utøve mitt arbeid som autonom lærer, samt byråkratisering og rapportering i alle himmelretninger. Fordi jeg bryr meg. Og fordi jeg hver dag får lov til å jobbe med de som er vår framtid. Men (og jeg vet at man aldri starter en setning med "men") tærer dere mer på yrkesstoltheten min nå, da gir jeg meg.

















































































































































Filmen nedanfor handler om John Hunter sitt "world peace game" som rett og slett skal lære barn evne til å løyse problemer uten å gå til "krig". Spillet er realistisk og engasjerende, som dykk fort vil oppdage. Eg liker veldig godt konseptet som bygger håp og optimisme inn i ein mangfaldig læreplan



Barn har eit medfødte læringsinstinkt.

A bad teacher is a teacher who teaches children what to think.
— Radical Proverbs (@RadicalProverbs) August 22, 2013


Skolepolitikken treffer ikke, alle politikerne mener det samme i valgkampen og ingen tør å ta tak i det egentlige problemet. Det mener Christian Beck, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

- Det er ikke snakk om mer ressurser eller bedre utdannede lærere. En god lærer er en som er god til å undervise. Elevene blir motivert av å lære om ting som har betydning i livene deres. Et stort stressende system fungerer ikke godt, sier Beck. Eg seier meg veldig enig i dette, og har særlig sansen for utdannings-aktivisten John Hunter, som trur på vår framtidige generasjon, og som gjer det han kan for å hjelpe dei framover.

Meir:
Rydd opp i skulesystemet
barn kan lære å løyse konflikter
August 22, 2013
.

Translate

La vita è bella

About me: