Søk i denne bloggen

søndag 8. september 2013

Denne handlings-regelen..

Handlingsregelen eller ikke, er det virkelig spørsmålet?

Det handler om mennesker, ikke milliarder, skriver Marie Simonsen i søndagskommentaren.
SØNDAGSKOMMENTAREN: Det er noen timer igjen til valget. Det store spørsmålet er om handlingsregelen overlever. Spenningen er til å ta og føle på. En hel nasjon holder pusten.
Etter flere ukers valgkamp vet vi fortsatt ikke svaret på om en ny regjering vil følge regelen for bruk av oljepenger. Vil den slå seg løs og bygge en feit firefelts over Hardangervidda, eller nøye seg med å kjøpe opp Fifth Avenue? Vil de knipe igjen og bruke tre prosent, slik sentralbanksjefen anbefaler, eller åpne lommeboka og bruke fire?
Den som har fulgt valgkampen kan lure på om dette er de aller viktigste spørsmålene i Norge akkurat nå. De er selvfølgelige grunnleggende, men det er bare i oljeriket en valgkamp høres til forveksling ut som regjeringens budsjettkonferanse. Der har statsråder grått etter finansministerens innledning. Velgerne burde skjermes for slike lidelser.
En fersk internasjonal undersøkelse, som også omfattet lokale spørsmål, viste at forbløffende få nordmenn en gang visste hva handlingsregelen er, tross at de fikk tre alternativer. Særlig kvinner lever i lykkelig uvitenhet om regelen som styrer vår økonomi.
Det er et under at de klarer seg i hverdagen.
En var sjokkert over slik kunnskapsløshet, 
men kanskje er den et sunnhetstegn. 
Folk flest har åpenbart tillit til at regjeringen 
og Norges Bank holder styr på økonomien. 
De er opptatt av mer nære ting.
Derfor er det påfallende at mye av valgkampen
har handlet om en regel så få har et forhold til.
 Om Høyre vil bryte den, om Frp truer den. Hele vår framtid er i det blå, skal vi tro.
Det handler om kompliserte økonomiske sammenhenger få velgere er i stand til å vurdere,
og det forteller om hvordan oljeformuen har fjernet politikken fra folks hverdag.
Du skulle tro rikdom ga oss frihet til å tenke vidt, fritt og høyt,
men i stedet snakkes det ustoppelig om penger og kostnader.
Aldri har vi snakket mer om penger enn nå. Hver idé, hver tanke, skal omregnes i kroner og øre.
Har vi råd? Er vi bærekraftige? Hva koster du og jeg i det lange løp?
Politikken framstilles dermed ensidig som et prisspørsmål og ikke som en visjon.
Forleden så jeg en debatt på NRK om skolemat som var typisk.
De fleste europeiske land har tilbud om skolemat, og det er beviselig både sunt og
sosialt utjevnende, men i rike Norge mener politikere at de to milliardene det koster,
går på bekostning av satsing på lærere. Skulle vi ha samme tilbud som i Sverige,
som vi ellers liker å sammenlikne oss med, ville det angivelig koste fem milliarder.
Det er mye penger, jeg kimser ikke av det. Men når vi vet at mange verken smører matpakker
 eller serverer varm middag, at skolen er et sted hvor barn kan få både omsorg og næring de
 ikke får hjemme, er det kanskje en god idé likevel? Og så får partiene krangle om prioriteringer,
 men ideen bør få leve til finansministeren sier nei.
I norsk valgkamp sier politikerne nei før finansministeren rekker å åpne munnen.
Det er de små utgiftene som blir utsatt for en slik nitid revisjon, mens de store slipper unna.
 Derfor gjelder det å komme med utspill så store at det er umulig å sette en prislapp på dem.
Fritt behandlingsvalg, skatteletter, infrastruktur, forskning, sykehjemsplass til alle.
Jo da, det kommer til å koste, innrømmes det, men det er investeringer i framtida og kan derfor
ikke ses som en utgift.
Samtidig skal vi tro at to milliarder kroner til skolemat betyr at Norge går under som kunnskapsnasjon.
Revisormentaliteten i norsk politikk er kanskje en uunngåelig følge av å ha penger på bok,
men den betaler seg.
Politikere som snakker høyest om handlingsregelen er stjerner og får mest tid i mediene.
Vi elsker en mann som snakker om økonomi over hodene på folk. Det høres seriøst ut.
Imens er det 169 mennesker som skal inn på Stortinget, og som er våre ombudsmenn.
De skal ta tak i Nav, barnevernet, krisesentre, kriminalomsorg, rusmisbruk, boligpolitikk,
arbeidsmiljø, likestilling, alt det som er politikkens egentlige hverdag.
Deres forkjempere snakker ikke så mye om bærekraft og når verken fram i media eller i partiet.
Det hender de mister motet og begynner å mumle febrilsk om realavkastning de og.
Noen holder ut, som Inga Marte Thorkildsen, som like til det siste fortsatte å åpne Barnehus
og kjempe for krisesentre utenfor medienes flomlys. Hun blir omtalt som en ildsjel når hun gjør det
 som er jobben hennes.
En rekke kjente fagfolk på barnefeltet har gått sammen om et opprop for å beholde Thorkildsen
på Tinget. De frykter at uten hennes stemme blir det stille.
Helt taust blir det nok ikke, men deres bekymringsmelding forteller at feltet ikke har flust med
forkjempere. Jeg har ennå til gode å se et opprop for å beholde en finanspolitiker på Stortinget,
og det er heller ingen grunn til bekymring for at politikere ikke tar seg nok av næringslivet, eller de rike.
 Det har Ap og de andre partiene alltid gjort med solid støtte fra LO, NHO og utallige andre organisasjoner.
Mennesker, ikke milliarder, er Erna Solbergs enkle suksessoppskrift.
Hun forvandlet Høyre fra et kalkulatorparti til et folkeparti. I stedet for å snakke tørt om
bedriftenes rammebetingelser, snakker hun varmt om gründeren som utarmes av staten.
 Hun har lykkes i å gi milliardene et ansikt. Jens Stoltenberg sliter fortsatt litt med å gi ansikt
til handlingsregelen, men det hender han viser oss en plansje.
Hva husker vi fra årets valgkamp? Det har handlet om konkurranse og bærekraft,
om hvordan vi skal bli bedre, sterkere, dyktigere. Karakterer til alle.
 Næringslivets demagogi har slått inn i politikken, i skolen og velferdsstaten.
Nye politikere lytter og lærer. De ser hvordan de skal komme seg opp og fram.
Blant de 169 er det likevel folk som brenner for dem som ikke er så bærekraftige,
 og som går inn på Stortinget med et inderlig håp om å løfte dem fram.
Ingen har satt en pris på å bryte den handlingsregelen, men regningen kommer før eller siden.

Translate

La vita è bella

About me: