Søk i denne bloggen

onsdag 16. oktober 2013

Fryktelig redsel



 Ønsker vi å gå rundt som roboter, utan verken gode eller dårlige følelser? Kor gale må det gå, før vi ser?

Eit anna problem, er kor vi skal få pengene til alle desse tiltaka fra. Den nye regjeringa lover å halde handlingsregelen(og vil faktisk bruke under det som er foreslått), men det er lett for å bli bekymra for kor radikalt dei tolker "fornuftig bruk" og kva dei isåfall tar pengene FRA. Dessverre er det etterkvart blitt slik at økonomiske prinsipper styrer på mange områder, der menneske-verd burde komme først.
Blant anna må politiet kutte ned på antal ansatte, som kan føre til meir kriminalitet. Dessutan, sjølv om den nye regjeringa vil redusere utslipp av co2 i Norge, er det mykje relatert til klima-endringer, som ikkje blir tatt tak i. Kor lenge kan vi halde på slik, før det er for seint? 
Dei pengene vi har, skal ifølge den nye regjeringa blant anna gå til å bygge jernbaner. Erna seier: "Poltikken vi fører, må henge sammen økonomisk og vi må ta oss av dei største utfordringene som er. Eg tenker med meg sjølv: Er dette verkeleg dei største utfordringene vi har? Høg skatt, bompenger og billigere alkohol? Eller kva med utfordringa som alle asylsøkerene fører til? Det er som vi ikkje er fornøgd med den feite kaka vi tilfeldigvis fekk tildelt, og må beskytte oss for einkvar pris fra andre som vil smake. Eg kan ikkje akkurat sei at det har gjort meg roligere å sjå at Hoksrud har blitt statssekretær, når han var den første nordmannen som blei straffet etter den nye sex-kjøp loven.  Det har generelt sett vore mange skandaler knytta til både høgre og FrP. Blant anna har det nettopp blitt skreve om

Det som skremmer meg ekstra mykje, er korleis media sitt fokus er med på å påverke kva vi er opptatt av som treng det? Kven har ikkje vore med å diskutert fokus på utsjånad, kjendiser og mote heller enn sult-katastrofer, klima-endringer og systemet som heilhet?

Heggedal_Klassekampen_111013


 Kven vil vi vere?
Kva skjer i samfunnet vårt når nokon som treng hjelp får kappa av handa dei strekker ut? Kva slags verden lev vi i, når unge voksne seier til den mobba: "Kvifor er du egentlig født? Alle i Sarp venter på at du skal ta sjølvmord!" Dette er eit konkret eksempel frå vårt eige trygge, vesle land. Kva så med våre flotte naboer i Sverige? Også der er det fullt opprør, sidan meir og meir handler om å tjene penger heller enn å hjelpe dei som treng det. Mange leger har starta opp underskrifts-kampanjer for å gjere noko med problemet.
Fra kampanjen: "Svenska läkare spenderar minst tid i Europa på sina patienter. Det beror delvis på att vårt sjukvårdssystem är uppbyggt på ekonomi och produktion istället för på patientens behov. För att redovisa vår produktivitet åläggs vi en enorm administrativ börda som tar tid från våra patienter".

                                                                 Det psykiske helsetilbodet

Har vi lov å vere redde for denne utviklinga? Eg håper det, for eg kjenner det bobler og bruser under huda, og at kvalmen vekkes når eg les kremmende historier om feilbehandling og manglende respekt for våre medmenensker. Eg har lest mykje om verda det siste året, og sjølv om noko har vore positivt og oppløftende, er det også mange strømninger i systemet som bekymrer meg. Blant anna er det mykje snakk om nedleggelser,  som kan gå ut over dei som treng det mest. Med økt privatisering, blir dei svakaste overlatt til et system kor dei ikkje får den oppfølginga dei treng. Slik er det på mange måter i USA, og slik kan det på mange måter bli i Norge. Som mange veit, blir fryktelig mange barn medisinert i USA. Mange vaksne går også på enten angst-dempande eller antidepressiva. Dette er skremmende, sidan "demping" av symptom som angst og depresjon, kan føre til at det som egentlig er problemet, ikkje blir gjort noko med. Ønsker vi å bli som roboter? Ikkje eg, i alle fall.

Heldigvis finns det skikkelig flotte folk der ute, som er villig til å bruke mykje tid og energi på å snu ei utvikling som peiker mot meir penger og mindre lykke. En av desse er etter mi meining, Audun Lysbakken, som står i spissen for å stoppe privatiseringa i helse-sektoren.  Som han seier: Overklassen er den nye sutre-klassen. Mange av dei som treng hjelp, er for gode og snille til å sei ifra, og slit heller litt ekstra, mens politikere med nypussa sko kan uttale seg skråsikkert om kva som vil vere best for samfunnet, uten å ha snakka med sjukpleieren som jobber doble vakter for at turnusen skal gå rundt.

Nokon vil kanskje synes det er rart at eg ikkje støtter at det skal bli enklare å drive privat, sidan eg faktisk gjer det sjølv, men når eg veit dette kan bety at det offentlige vil levere dårlig helse-hjelp, sidan kompetansen forsvinn saman med pengene, støtter eg heilhjerta Lysbakken sine meininger. Eg håper det fortsatt er håp, at vi fortsatt skal basere vårt samfunn på medmenneskelighet, heller enn penger. At vi bryr oss om dei som har det verst, og at vi tør å ta deira historier på alvor. Det er heldigvis mykje flotte folk rundt omkring, og eg er sikker på at vi kan få til mykje, dersom vi tør å sei fra når ting ikkje stemmer.





Frp-topp, Terje Søviknes, som ble beskyldt for ugjerningen, innrømte å ha hatt sex med jenta.
Bekrefter at hun visste om sex-påstander
 
En fantastisk tale fra Lysbakken:

Translate

La vita è bella

About me: