Søk i denne bloggen

søndag 17. november 2013

Den virkelige meg

 

Denne posten er henta fra ein fantastisk blogg som eg anbefaler alle å ta en titt på. Sterk lesing om eit tøft liv.

The real me…

Obs: Kan kanskje trigge.
Vennligst les dette innlegget med respekt, jeg deler veldig ærlig som er for min egen hjelp i prosessen og et steg som føltes riktig for meg der jeg er.
The real me…
I lang tid har jeg prøvd å finne ord for et blogg innlegg, men jeg har ikke funnet ord, eller sannheten er at jeg har ordene og de er egentlig veldig mange, men det er vanskelig å dele og sette ord på her så andre kan lese de og se hva min hverdag egentlig er.
Da jeg begynte å blogge for et par år siden var det for å bruke bloggen til min egen hjelp og terapi med å sette ord på det jeg sliter med og minner, samtidig som jeg opplevde samholdet og støtten i møte med andre bloggere og blogger der ute. Det har hjulpet meg mye å både blogge og lese andres blogger, og kommentarer jeg har fått gjennom den tiden jeg har blogget både anonymt og nå den siste tiden ikke anonymt har hjulpet utrolig mye. Det å ikke være alene betyr mye, og lese om ting jeg har slitt med i andre innlegg har ofte gitt meg en følelse av enorm lettelse over at jeg kanskje ikke er så gal som jeg kan ha følt meg.
Jeg vil gjerne at bloggen fortsatt skal være en slik hjelp for meg selv som når jeg startet å blogge og det er jo derfor jeg i utgangspunktet blogger, men jeg har også håpet at jeg gjennom å dele mine ord, utfordringer og historie kan hjelpe andre i samme eller liknende situasjoner, slik andre som delte av seg og sitt liv har hjulpet meg enormt mye.
Som jeg har delt tidligere i innlegger og om meg selv så har jeg en vond fortid med mange vonde minner/traumer fra barne og ungdomstid, men også som voksen som har preget meg mye og gjort mye med meg. Jeg ble også som nevnt avvist og ikke trodd på av både leger og terapeuter i ungdomstiden og det gjorde at jeg ikke turte å stole på noen. Jeg ble en person som var et problem og i veien og det var meg det var noe galt med og ikke pga det jeg hadde opplevd.
Jeg slet med mange ting på den tiden, men turte ikke innrømme det for noen i frykt for mer avvisning og jeg endte med å lyve for meg selv også, jeg levde i ei boble som beskyttet meg men samtidig ødela også.
På ungdomsskolen slet jeg veldig med vekt og mat, jeg var veldig tynn og hadde høy forbrenning, men likevel måtte ha kontroll i det skjulte med å kaste opp, overspise og ikke spise. I møte med andre spiste jeg alltid mye som et bevis på at jeg var frisk som en fisk og i skjul levde jeg i en annen verden og hverdag. Pga de erfaringene jeg hadde med avvisning ble dette noe jeg var livredd for at noen skulle se for hva ville skje da så jeg tidde og løy titt og ofte for meg selv.
Når jeg kom i 20 årene, iallefall de 6-7 første årene så fortsatte dette mønsteret, jeg kunne i en periode spise 2 Ritz kjeks om dagen, eller overspiste og spydde, det varierte. Jeg hadde da også så høy forbrenning at jeg kunne være tynn uansett hva jeg gjorde. Når jeg nærmet meg 30 og flere traumer skjedde, nye minner kom frem så ble overspisingen enda mer intens og jeg endte med å legge mye på meg en periode, jeg hadde fortsatt spise og spy rutinen, men noen dager var jeg så sliten at jeg ikke orket annet enn å overspise.
Etterhvert kom panikken når jeg så former i speilet (det handler egentlig ikke om vekt) og rollen spise og spy eller ta avføringspiller ble min hverdag, jeg kunne også overspise i store mengder eller ha en yoghurt per dag, så samme mønster fortsatte bare at jeg ikke hadde samme forbrenning lenger og måtte streve hardere og det ble en større utfordring enn det var og det ble en større kamp, og jeg fikk aldri hjelp siden jeg var livredd for å innrømme i frykt for avvisning og alt dette gjorde at det ble en enorm skam over dette Enda i dag sliter jeg slik med maten og har en usunn rutine som nok kalles spiseforstyrrelse, (det å innrømme det navnet er skummelt som du nok kan se på hvordan jeg beskrev den setningen) som kan bety fullstendig avvisning, Men nå har jeg endelig delt dette med mine nærmeste venner og familie og ble ikke avvist og da trenger jeg egentlig ikke være redd, men det sitter i kroppen og jeg er livredd, men samtidig lei av å leve i en boble hvor jeg gjemmer meg selv.
Jeg får panikk når jeg har spist mat, jeg må ha det vekk og må planlegge hvert måltid jeg skal ha når jeg møter andre og mat er involvert, men også når jeg overspiser hjemme så må jeg ha en plan enten planlagt eller nødløsning alt ettersom hva som skjer. Så det går i spise/spy/avføringspiller/overspising/sulting i hverdagen og det er en indre kamp hver dag. Men jeg skammer meg over at jeg nå sliter med mat og har spiseforstyrrelse og ikke er tynn, det har gjort det ekstra skamfullt å dele, men jeg vet at det ikke betyr alltid en tynn kropp, men følelsesmessig føler jeg meg dum og aldri tynn nok, selv om jeg i fornuften vet noe annet. Som om jeg er to i en når det gjelder spiseforstyrrelsen. Kampen er verst i møte med meg selv..
IMG_20131113_012718
Jeg merker at behovet for kontroll er noe jeg virkelig trenger og spiseforstyrrelsen er noe jeg kan ha kontroll over, men jeg er ganske intens ellers også, jeg må sjekke komfyren mange ganger, sjekke lysene, holde på bryterne når jeg har slått av og det er mørkt i tilfelle jeg ikke har skjønt at det er av, selv om jeg ser det så er det en panikk på innsiden som gjør at jeg må gjøre dette og dra ut alle ledninger når jeg skal ut. En panikk for at noe skal skje når jeg ikke er hjemme og har kontroll.
Angst og panikklidelse er noe jeg sliter mye og ofte med og som det går mye krefter på hver dag sammen med diagnosen min PTSD som også går mye på angst. Jeg er i kriseberedskap hele døgnet, men ekstra i kriseberedskap når det er mørkt ute og kveld og jo senere jo verre. Det å alltid føle at noen i neste øyeblikk skal angripe eller følelsen at det er en kamp på liv og død selv om fornuften vet at jeg ikke er i fare, men kroppen klarer ikke alltid ta i mot de signalene og tankene der.
Når jeg får panikkangst så blir jeg lammet og forsvinner vekk og ut av kroppen og kan bli sittende ute av meg selv i timesvis (men jeg vet hvor jeg er samtidig), jeg blir skjelven, kvalm, hjertebank, trangt å puste og en følelse og frykt som om jeg er i reell fare for mitt eget liv. Det er utrolig ubehagelig. Det er heldigvis varierende og noen dager er bedre, men jeg er sliten og utmattet av å alltid være i full kriseberedskap og alltid redd. Det kan begrense meg mye i hverdagen og stoppe meg fra ting jeg skulle gjort, heldigvis er det ikke alltid slik.
scaredBilde – Google/PTSD
Etter jeg delte min historie på bloggen kunne jeg ikke rømme vekk fra alt dette jeg sliter med, som jeg har skjult og skammet meg over i mange år og det kom litt over meg som en stor og sterk bølge som gjorde at jeg falt om og klarte ikke helt å reise meg. Jeg følte alltid at det var riktig å dele for jeg kan ikke flykte for alltid, jeg må ta disse stegene for å få til det livet jeg ønsker, drømmer om og håper på.
Jeg klarte til slutt med hjelp fra min mor å kontakte legen, gi en sjanse for å se om han misforsto sist gang (innlegg – Hun følte seg litt utnyttet) eller om det var så galt. Jeg hadde ikke orket å ringe og bli avvist selv for jeg var så kjørt, så jeg gjorde avtale med min mor at hun ringte legen og fortalte min historie og situasjon, så fikk jeg time noen dager etterpå og trengte kun å fortelle litt. Jeg hadde bestemt meg for å ta steget og fortelle om spiseforstyrrelsen og tankene, angsten, panikken jeg slet med og jeg klarte å fortelle det (stoooort steg for meg :D :D ). Jeg ble møtt, hørt, sett og trodd. Han takket for at han hadde fått mer forklart for da var det lettere for han å forstå. Han har nå henvist meg til psykolog/psyk.pol. så jeg kan få god hjelp med det jeg sliter med. Jeg er spent og redd for nye avvisninger, men jeg må gi det en ny sjanse siden jeg trenger hjelp for det finnes jo gode terapeuter også der ute i det offentlige helsevesenet. Jeg gruer meg, og henvisning blir nok snart sendt og jeg mottar nok snart et brev om venteliste. Nå har jeg tatt så mange steg at nå kan jeg ikke snu lenger, jeg kan ikke rømme lenger og derfor det er så skummelt…
Jeg har også begynt på SMSO (Støttesenter mot seksuelle overgrep). Jeg hadde min første time i går som jeg grudde meg veldig til men som gikk utrolig bra, jeg fikk forklart endel hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde og fikk høre at det var normale reaksjoner, noe som hjalp å høre. Jeg fikk en terapeut som var sosionom og hadde erfaring innen både barnevern og sosialkontor og hadde jobbet på senteret i 7 år, så det virket som en dyktig terapeut som kunne forklare mye om mine reaksjoner, samtidig som han virket grei. Jeg skal tilbake neste uke og gruer meg ikke like mye til den timen, men gruer meg til å ta tak i det jeg må jobbe med, gå i dypet og møte alt fortrengte minner som dukker opp som flashbacks eller reaksjoner i kroppen. Jeg vet det vil bli tøft, men jeg vet jeg må gå denne veien.
Jeg har skammet meg så utrolig over akkurat dette og jeg har ikke klart å skrive skikkelig om det og derfor jeg ikke helt fant ord til å blogge, for det ble feil å skrive om alt annet samtidig som skammen ble for stor ved å dele, men jeg kjenner at jeg har begynt på denne åpne veien og vil fortsette med det, overbevise meg selv om at jeg ikke kan noe for dette og så lenge jeg håper at jeg kan være til hjelp med å dele åpent om min situasjon kan hjelpe andre der ute. Det er hverdagen som er tøff og utfordrende og det er den jeg skal dele fra og da måtte jeg ta dette steget. Det koster så utrolig mye å dele dette, mer enn det andre innlegget jeg delte åpent ut (Stemmeløs).
Jeg kjenner en ro for å dele for jeg har strevd og lengtet etter å være meg selv i mange år og dette er en stor del av meg og min hverdag, men også mine mål og drømmer siden jeg vil bruke mine erfaringer og veien jeg har gått. Jeg har mange steg å ta og i første omgang er det kun å skrive for min del og håpe det kan hjelpe, støtte og forhåpentligvis noen ganger inspirere andre der ute.
Jeg føler på en måte som jeg virkelig endelig har turt å gå på den veien jeg har unngått i mange år og at jeg nå har tatt mange steg, jeg kjenner på kvalme og skam, frustrasjon og maktesløshet for da møter jeg hva jeg sliter med og hva som ble ødelagt, minner og det vonde, jeg skulle ønske det ikke var slik, men nå er det slik og nå må jeg ta de stegene selv hvor hardt det er, ikke fordi jeg er så forbanna sterk men fordi jeg klarte ikke å flykte lenger og trenger hjelp (til mye) og det er så utrolig nedlatende…
Om jeg er redd så kjenner jeg på litt håp oppi alt, jeg er blitt sett og hørt og jeg håper at jeg får en dyktig terapeut på psyk.pol men også en med sympati og empati, men jeg føler et lite glimt av håp…endelig :)
Insta bilde
Jeg håper nå som jeg er helt ærlig og kun er meg selv at det kan hjelpe meg selv og at jeg kan klare å bruke bloggen slik jeg vil til min egen hjelp og er det jeg skriver til hjelp for andre er det kjempe bra for det håper jeg, slik andres blogger hjalp og hjelper meg.

Jeg har forresten opprettet en side til blogger jeg følger som jeg oppdaterer tålig jevnlig når jeg orker, der er alle blogger jeg følger og jeg anbefaler å sjekke de ut, mange flotte blogger som har vært inspirerende, til god hjelp og støtte, mange nydelige mennesker som jeg er så utrolig stolt av 
Vell det har blitt lite blogging så jeg tok likegodt alt jeg manglet denne lange perioden og samlet det i et langt innlegg, har du klart å lese alt dette er du god 

Translate

La vita è bella

About me: