Søk i denne bloggen

søndag 24. november 2013

Det er korleis ein bruker det som teller

Gull eller bare tull?

Det er ikke metodene som er problemet. Det er den ukritiske anvendelsen av dem.
Alt til sitt bruk, heter en gyllen regel. Den ene mirakelmetoden som aldri har bivirkninger og som alltid er effektiv på alt og for alle som vil utvikle seg, eksisterer ikke. Coachingmetodikk er ikke bare tull, men mange coacher tuller det i praksis grundig til. Det er ikke metodene som er problemet. Det er den ukritiske anvendelsen av dem.
Tenk deg et øyeblikk at det var satt i gang et veikonstruksjonsprosjekt i nærområdet ditt som når ferdigstilt skulle gi deg et nytt og forbedret kjøremønster, og du overhørte en av bygningsarbeiderne uttale følgende: «Jeg bygger bare bruer som holder, for det har jeg skrevet under på i det etiske regelverket til «The Wordwide Association of Infallible Constructors». Faktisk så har jeg aldri hørt om bruer med svakheter som kollapser. Jeg tror dette er en konstruert problemstilling som sivilingeniører bruker fordi de er redde for å tape markedsandeler til oss som har erfaringslært oss fram til bedre og mer effektive metoder som gjør dem overflødige.» Antakeligvis ville du ha konstatert at dette er absurde holdninger, etterfulgt av et øyeblikks takknemlighet for at offentlige standarder regulerer at prosjektleder er en fagperson med relevant kompetanse. Men bytt ut «bygge» med «coache», «bruer» med «menneskepsyker» og «sivilingeniører» med «psykologer», så kommer du skremmende nær faktiske uttalelser fra diverse toneangivende norske coacher sitert i media de siste åra.
Standard Norge betegnet bransjen som umoden for oppgaven da de høsten 2007, etter halvannet år uten å komme nærmere en felles definisjon av coaching, gikk til det uvanlige skritt å legge ned komiteen av coacher som hadde hatt som målsetting å jobbe fram en norsk standard for coaching. Så selv om markedet flommer over av dyre kurs som lover ulik «sertifiseringer» med fancy, amerikanske titler og diplomer med fine stempel fra både inn- og utland, er og blir coach en ubeskyttet tittel som hvem som helst kan benytte når som helst. Helsepersonell som fratas sin autorisasjon av det offentlige tilsynet, mister muligheten til å fortsette sin praksis og bruke sin beskyttede tittel, samt vil straffes av myndighetene om de trosser forbudet. Det betyr ikke at helsepersonell aldri gjør feil. Men det betyr at deres faglige utøvelse føres tilsyn med opp mot offentlige standarder og at alvorlige overtramp sanksjoneres av myndighetene. Dette gir klientene et vern de ikke har om de bruker tjenester fra en utøver med en ubeskyttet tittel, som coach.
I siste utgave av Magasinet Plot (#16/2013), rapporterer journalist Erlend Frafjord om sine brokete opplevelser som undercoverdeltaker på et coachingkurs som førte fram til livscoachsertifisering som «NLP Practitioner» med diplom fra «The American Board of Neurolingvistic Programming» på to uker. Siden har Den Norske Coach Forening (DNCF) kommet på banen og presisert at denne kurstilbyderens «skole» ikke er godkjent av dem jf. deres bransjestandard som definerer minstekrav tilsvarende to måneders fulltidsundervisning over halvannet år. I en kronikk i Stavanger Aftenblad den 7. november i år, skrev jeg at å dra fram denne "Norsk Bransjestandard for Coaching" for å sammenlikne autorisert helsepersonell og «sertifiserte coacher», er like fånyttes som å sammenlikne epler og pærer. Den 12. november fikk jeg tilsvar i samme avis fra en av DNCFs grunnleggere, coach Turid Torbergsen, om at det var jeg selv som blandet epler og pærer, for mens offentlig autorisasjon og standarder er viktig for dem som skal behandle syke mennesker, så henvender coacher seg bare til friske mennesker, skrev hun. Slike uttalelser blottet for ydmykhet ift. kompleksiteten i den menneskelige psyke, bekymrer meg som psykolog på vegne av sårbare klienter. Helsepersonell som er både utdannet og offentlig autorisert til det, finner nemlig at differensialdiagnostikk i gråsonen syk/frisk er en krevende øvelse. Det er også vi som ender opp med arbeidet med å rette opp skadene når coachene trår feil i dette alt annet enn svart-hvite landskapet. Og det er klienten selv, arbeidsgiver eller fellesskapet som ender opp med omkostningene.
Poenget er ikke at man må være psykolog for å snakke med mennesker. Poenget er at når man kommer så tett på mennesker som coacher gjør og der selve konseptet er at man står i en interrelasjonell prosess som hele tiden utvikler seg, så må man være konstant bevisst på at det finnes grenser for anvendeligheten av coaching opp mot behov for helsefaglig intervensjon. Å late som om dette grenselandet ikke eksisterer, er å innta en helt uforsvarlig holdning i rollen som betalt hjelper. Et eksempel på en forsvarlig holdning kommer fra coach og forfatter Susann Gjerde, som i Ukeavisen Ledelse nr. 37/2010 uttalte: «Jeg opplever at seriøse coacher har kontakt med dyktige psykologer som de kan diskutere med og henvise til ved behov [ ...] Coaching kan ikke og skal ikke erstatte terapi».
Coacher som ytrer seg bekymringsfull unyansert i media, representerer nok dessverre mange i bransjen med sine holdninger. Men at de stadig bruker betegnelsen «coacher» i betydningen en homogen gruppe som skulle stå samlet bak disse uttalelsene, gir ingen mening når det vi har å gjøre med er en svært sprikende forsamling utøvere som verken er enige om en felles definisjon av hva coaching er eller hvor grensene for anvendelighet går. Man burde kunne forvente at enhver som tar seg betalt som hjelper og ønsker å assosiere seg med egenskaper som seriøs og profesjonell, evnet å forholde seg til virkeligheten gjennom en realitetsorientert og kontinuerlig kritisk refleksjon rundt egen praksis. Slik er det dessverre ikke. Veien til helvete er fortsatt brulagt med gode intensjoner. Og virkelighetsvegring. Og økonomiske motiver.
Dette betyr ikke at det ikke finnes dyktige coacher der ute. Det betyr at den kritiske evnen bør være på topp når man velger coach, for man risikerer å måtte vade gjennom mye tull før man finner gull.

Translate

La vita è bella

About me: