Søk i denne bloggen

søndag 17. november 2013

Kva med eit sjokk eller to?


Vil vi angre på dette?

Her får 29-åringen sitt 68. elektrosjokk. Psykiatere mener metoden redder liv. Andre hevder den skader hjernen.


På Akuttpsykiatrisk post på Lovisenberg sykehus kler en ung kvinne av seg. Jakke. Genser. Sko. Sokker. Så legger hun seg på en metallseng. To overleger snakker lavt mens en sykepleier doserer narkosen. Elektroder, ledninger, et vennlig klapp på armen. Kvinnen har vært her før. Hun er 29 år og har fått 68 elektrosjokk.
Det er langt flere enn det som er vanlig. Men 29-åringen har mange ganger vært alvorlig deprimert og manisk, og i drøyt fem år har hun fått det som på fagspråket kalles ECT på sykehusene Lovisenberg, Ullevål, Aker og Dikemark. Nå, en høstdag i 2013, glir en nål inn i høyre arm; nok en gang skal narkosen fylle henne med ro.
Snart sover hun tungt og fredfullt. Rundt henne er rommet fullt av mennesker, apparater og ledninger. Alt føles stille. Assistentlegen smører gelé på to metall-elektroder og plasserer dem på kvinnens tinning, panne og bryst. Så trykker overlege Fred Heggen på knappen.
Som eneste norske avis har A-magasinet fått være med på en elektrosjokk-behandling. På Akuttpsykiatrisk post på Lovisenberg sykehus fester assistentlege Oda Skancke Gjerdalen elektrodene på en ung kvinnes panne. Overlege Fred Heggen trykker på knappen. FOTO: Tom Kolstad | VIDEO: Astrid Hexeberg

Mangler oversikt

Historikk
1938: Man hadde lenge sett at deprimerte mennesker med epilepsi ble mindre nedstemte etter et epileptisk anfall. To italienske leger klarer å fremkalle slike anfall ved å sende strøm gjennom hjernen.
1942: Det første elektrosjokket utføres i Norge, uten narkose.
1955: Ca. 8 prosent av dem som blir innlagt på psykiatriske avdelinger, får ECT.
1960 -> Nye medisiner mot depresjon gjør at bruken av elektrosjokk avtar.
1980: Ikke alle får den øns-kede effekten av antidepressiva. Frem mot årtusenskiftet stiger ECT-bruken igjen.
Vi vet ikke hvor mange som får elektrosjokk i Norge hvert år. Hverken behandlingene eller bivirkningene rapporteres til noe nasjonalt register. Det bekymrer Helsedirektoratet, som nå jobber med å få bedre oversikt over det som regnes som et av de mest kontroversielle og myteomspunne inngrepene innen psykisk helsevern.
Forskere og psykiatere som har forsøkt å kartlegge bruken, tror mellom 500 og 1000 pasienter får elektrosjokk hvert år. De mener at nesten alle de store sykehusene har det nødvendige utstyret.
ECT har en lang og vond forhistorie. De første årene ble ECT gitt uten narkose i Norge, og de sterke krampene den da utløste, kunne forårsake både benbrudd og brudd i ryggsøylen på pasienter som sto i en bue i sengen.
Det, sammen med negativ medieomtale og filmer som Gjøkeredet, hvor elektrosjokk ble brukt som straff, gjorde at behandlingen etter hvert ble svært uglesett blant folk. I dag, flere tiår senere, utføres ECT fortsatt i det stille. Men overlege Lindy Jarosch-von Schweder ved Tiller Distriktspsykiatriske senter, St. Olavs Hospital i Trondheim, som snart skal levere sin doktorgrad om ECT, er krystallklar:
- Det er en livreddende behandling for alvorlig deprimerte pasienter. Da kan den virke som en tryllemedisin.

Tilbudet

16. september 2011 lukker en ung kvinne døren til leiligheten utenfor Steinkjer. Hun setter seg i bilen og kjører mot Levanger, en tur hun har tatt mange ganger før. Men denne dagen er annerledes. I dag skal 22 år gamle Christina Olsen holde ut samtalen med legen sin.
Så skal hun ta livet sitt.
- Jeg følte at legene ikke forsto meg. Men det var de som var ekspertene, og til slutt tenkte jeg at det var meg det var noe galt med, som aldri ble bedre, sier Christina. FOTO: Mari Vold
Men planen lykkes ikke. I stedet blir hun noen timer senere tvangsinnlagt på Psykiatrisk avdeling på Sykehuset Levanger. Der får hun ikke være alene et sekund. Christina Olsen har en datter på to år, en snill kjæreste, en påbegynt frisørutdanning og et hjem de pusser opp. Likevel orker hun ikke leve lenger.
Høsten 2011 har Christina vært innlagt ni ganger. Hun har fått antidepressiva og over 50 samtaletimer med lege og psykolog, uten å bli bedre. En uke etter tvangsinnleggelsen får hun tilbud om ECT.
Christina hører dem forklare metoden. Hun leser brosjyren. Og skriver under på at hun samtykker.
- De sa de hadde prøvd alt. At dette var det eneste de hadde igjen å hjelpe meg med. Og jeg ville jo bare bli bra, minnes hun.
Dessuten ser hun frem til narkosen. Å få fri, om bare i noen minutter.

For få elektrosjokk?

Disse får ECT i Norge
I all hovedsak eldre, dypt deprimerte pasienter. De tåler bivirkningene av antidepressiva dårligere enn yngre.
Men også pasienter med alvorlige depresjoner med vrangforestillinger, høy selvmordsrisiko, akutte psykoser, maniske episoder eller tunge barselsdepresjoner kan få ECT.
Da den siste kartleggingen ble gjort, i 2004, toppet Vestlandet ECT-statistikken. Der fikk 6,7 prosent av de som var innlagt på psykiatriske avdelinger behandlingen.
I Norge er dette en frivillig behandling for alvorlige depresjoner, og skal være et sistevalg etter at samtaleterapi og antidepressiva er forsøkt. De aller fleste som får, er eldre kvinner, og metoden brukes ikke i barne- og ungdomspsykiatrien. Nå frykter flere psykiatere at vi gir for få elektrosjokk.
- Selvmordsfaren er høy, og det er både vondt og farlig å være alvorlig deprimert i lang tid. I Norge brukes ECT mye mindre enn man kan forvente av et land med vår økonomi, mener forsker Lindy Jarosch-von Schweder, og forteller at bruken er helt annerledes i Asia.
- Der gir mange land ECT først og fremst til unge menn med schizofreni. De er en svært viktig arbeidskraft, en gruppe det er viktig å satse på, og landene har liten tilgang til antipsykotika.
Kjell Martin Moksnes, tidligere avdelingsoverlege ved Dikemark sykehus.
Også Kjell Martin Moksnes, tidligere avdelingsoverlege ved Dikemark sykehus, som har publisert flere artikler om ECT i Tidsskrift for Den norske legeforening, ser at vi gir mindre ECT til yngre voksne enn land vi kan sammenligne oss med.
- Det bekymrer meg. Internasjonale undersøkelser viser at 60 til 85 prosent av pasientene har effekt av behandlingen, og mange får et nytt og bedre liv etter ECT. Jeg mener det bildet som er skapt av metoden, er veldig skjevt, og bidrar til unødig frykt og stigmatisering.
Det samme mener overlege ved Lovisenberg sykehus, Fred Heggen.
- ECT er en trygg, skånsom og velprøvd metode, sier han. - Ingen annen behandling virker så raskt, og du slipper bivirkningene ved tunge medikamenter. Hadde jeg blitt alvorlig deprimert, ville jeg ønsket meg ECT.

Redd

23 år gammel får Christina sitt første elektrosjokk.
- Jeg var redd, husker hun. - Redd for å miste kontrollen.
Når livet er blitt for tungt, har Christina forsøkt å kontrollere smerten ved å kutte seg i armene. FOTO: Mari Vold
Christina Olsen har god grunn til å være redd for å miste kontrollen. Da hun legges inn på psykiatrisk avdeling første gang året før, står det i journalen hennes: «Pasienten er lite meddelsom og ordknapp i samtale. Det fremkommer at depresjonen og suicidaltankene har sammenheng med det seksuelle misbruket hun ble utsatt for i 6-7 års alder.»
Da Christina sitter foran den fremmede turnuslegen, er det første gang noen utenforstående får innblikk i traumene hennes. Men etter at hun nå har fått barn selv, har de vonde minnene kommet tilbake.
Nå vil hun snakke om dem. Det opplever hun at hun ikke får. Slik starter to år med diagnoser, medikamenter, selvskading, vrangforestillinger, samtaler og overdoser. Hjemsendelser og nye innleggelser.

- Trodde de jeg skulle glemme alt?

- Fra første stund fortalte jeg hvorfor jeg var lei meg. Men det var ingen som ville høre! Ingen kunne gi meg en klem eller forklare at jeg hadde normale reaksjoner på unormale hendelser, forteller Christina.
- I stedet var det et skrivebord mellom meg og behandlerne. Fokus på mestring av hverdagen. Bare ikke på den tikkende bomben inni meg.
25-åringen snakker sakte. Lavmælt.
- De mente jeg måtte slutte å ha så mange symptomer før vi kunne snakke om barndommen.
Da Christina våkner opp etter den første ECT-en, har hun vondt i hodet, kjeven og musklene. Etter et par behandlinger til blir hun glemsk. Veldig glemsk. En av tre ECT-pasienter får problemer med korttidshukommelsen under behandlingsløpet. Konsentrasjonsvansker er også vanlig. For Christina er mye av sommeren og høsten 2011 borte. Men de fleste som får ECT, opplever at hukommelsessvikten gir seg etter noen uker, og i dag er ikke Christina så plaget av dårlig hukommelse. Det som plager henne mest i dag, er at hun overhodet fikk elektrosjokk.
- Hvorfor behandler vi ofre for seksuelle overgrep med elektrosjokk? Hadde de et håp om at jeg skulle glemme alt? Psykiaterne ser ikke sammenhenger, tenker ikke på hele mennesket, mener Christina.
Etter åtte behandlinger gjentar hun at hun ønsker å snakke om de vonde erfaringene sine. I stedet får hun fire nye runder med ECT. I dag mener Christina at Sykehuset Levanger kompliserte noe veldig enkelt:
- Det hadde holdt å være et medmenneske. Trøste og forstå. I stedet fikk jeg elektrosjokk.

- Kan bli dømt for dette

I Norge er det opp til hvert enkelt sykehus om de vil gi behandlingen, og bruken varierer fra sted til sted. Et av de viktigste ankepunktene mot ECT er at vi ikke vet nok om langtidsbivirkningene. Dem er det forsket lite på. Fremdeles vet man heller ikke sikkert hvorfor behandlingen virker.
Slik tror forskerne elektrosjokk virker
Det epileptiske anfallet elektrosjokk utløser en unaturlig tilstand i hjernen. For å forsøke å stoppe anfallet, skiller hjernen ut store mengder serotonin, noradrenalin og dopamin - signalstoffer som virker gunstig mot depresjon. Det er denne raskt forbigående økningen av hjerneaktivitet den elektriske stimuleringen skaper, som lindrer depresjonen.
Drøyt halvparten av pasientene vil få tilbakefall hvis de ikke følges opp med samtaleterapi eller antidepressiva etter behandlingen.
Roar Fosse, psykolog ved Vestre Viken HF, er svært kritisk til at vi gir elektrosjokk uten å vite mer om konsekvensene.
- Det amerikanske helsedepartementet anbefalte for to år siden at ECT fortsatt må betraktes som en høyrisikometode. Årsaken er faren for hukommelsessvikt og mangelen på langtidsstudier av bivirkningene, forteller han.
Fosse mener mange psykiatere bagatelliserer erfaringene til pasienter som ikke lenger husker bryllupsdagen eller tiden med små barn.
- Er elektrosjokk noe vi kanskje angrer på i morgen?
- Ja. Min oppfatning er at elektrosjokk skader hjernen og aktiverer dens stressystemer. Etter traumatiserende opplevelser som vold og overgrep ser vi ofte en svikt i fremre del av hjernebarken. Det samme ser vi rett etter en ECT-behandling. Jeg mener at å gi folk elektrosjokk er direkte i strid med den hippokratiske lege-eden om ikke å skade pasienten. Det er noe ettertiden vil kunne dømme oss for, sier Fosse.
Overlege Fred Heggen.
Overlege Fred Heggen mener risikoen for midlertidige hukommelsesproblemer dessverre er en pris man må betale for å komme ut av depresjon via ECT.
- Alternativet, å forbli i en mørk og tung depresjon, er mye verre. Min erfaring er at permanent hukommelsestap skjer så sjelden at dette er en forsvarlig behandling å gi. Jeg vil hevde at for mange har ECT hatt en livreddende funksjon.
Psykiater Kjell Martin Moksnes mener vi ikke kan sammenligne hvordan man ga ECT på 1980-tallet, da det var flere bivirkninger enn nå, med dagens behandling.
- På 90-tallet kom nye apparater som gir mindre strøm, er mer skånsomme mot hjernen og gir langt færre bivirkninger. Mye av forskningen som er gjort om bivirkninger, er gjort på pasienter som ble behandlet med de gamle apparatene, sier han.
Tor-Johan Ekeland, professor ved Høgskulen i Volda, som har forsket på ulike måter å forstå psykiske lidelser på, mener uenigheten viser hvordan psykiatrien er et spenningsfelt der to skoler står mot hverandre.
- Tradisjonelt har det symptomorienterte, med hovedvekt på biologi og diagnose, stått mot det personorienterte, som er mer opptatt av personens levde liv. Endel brukere i Norge i dag føler at legene er mer opptatt av sykdommen enn av dem som personer. Det blir behandlingen veldig ofte dårligere av. Det som karakteriserer en spesialist, er at han kan stadig mer om stadig mindre. Man kan bare behandle en deprimert person, ikke en depresjon, sier Ekeland.
Han mener psykiatrien må ta inn over seg sin egen historie.
- Man drev jo også med lobotomi fordi det virket; skaperen fikk Nobelprisen i 1949. Det er for lettvint å tro at de var dummere og hadde dårligere etikk enn oss, sier Ekeland, som er bekymret over bruken av ECT.
- Absolutt, ut fra forskningen jeg har sett. Man må vite hvorfor dette virker. Hvis ikke risikerer vi å gjøre de samme feilene om igjen.

Puter og Kleenex

Høsten 2011 faller Christina Olsen ut av jobben og er i ferd med å miste kontakten med samboeren og barnet sitt. Overlege Gaute H. Nilsen ved Sykehuset Levanger, som har ansvar for henne, tenker at hun har fått en alvorlig depresjon. Som tar tid å behandle med medikamenter. Mens ECT virker raskt.
Etter at Christina Olsen er blitt påført 12 epileptiske anfall, kan legene notere seg at de suicidale impulsene minker, og hun trenger ikke å være tvangsinnlagt lenger. Men alt det andre hun sliter med? Det er ikke visket vekk.
Høsten 2013 får Christina endelig jobbe med den tunge bagasjen sin. 25-åringen har fått plass på Betania Malvik, en ideell stiftelse med en egen avdeling for folk som har vært utsatt for seksuelle overgrep.
I dag får Christina den behandlingen hun har lengtet etter. På Betania Malvik har de både psykodrama og bevegelsesgruppe. Her med f.v. Kjetil Melhus, Berit Gundersen og Jürgen Decker. FOTO: Mari Vold
Her er det puter, tepper og Kleenex i stedet for diagnoser, medisiner og tester. Et hjørneskap med dukker og bamser. Et treningsrom hvor folk som har stengt av kroppen sin, kan bli kjent med den igjen. Christina skal snart i gang med sitt tredje ti-ukers behandlingsopplegg, med psykologtimer, bevegelsesgruppe, selvhevdelsesgruppe og psykodrama. Selv om også denne behandlingen er tøff og kontroversiell, er hun bedre enn på lenge og svært takknemlig over å få være her.
- Når jeg ser hva som skulle til for å bli bedre, føler jeg at årene på Sykehuset Levanger var helt bortkastet.

Som idrettstrenere

Christina har klaget sykehuset inn for Fylkesmannen for krenkende og mangelfull behandling, uten å få medhold. På kontoret sitt i annen etasje gir overlege Gaute H. Nilsen Christina rett i at elektrosjokk ikke er en behandling for seksuelle overgrep.
Klager
De siste ti årene har Norsk Pasientskadeerstatning behandlet 56 saker som handler om ECT-behandling.
49 personer som har fått avslag.
7 Personer som har fått medhold.
De har hittil fått utbetalt tilsammen 624.000 kroner.
Overlege Gaute H. Nilsen ved Sykehuset Levanger.
- Jeg håper hun forstår at hun fikk ECT på grunn av en alvorlig depresjon som sto i veien for å jobbe med traumene hennes, sier han.
- Men hvorfor fikk hun ikke snakke om traumene sine etter elektrosjokkene heller?
- Det er vanskelig for meg å uttale meg om hva som var temaet i de polikliniske samtalene, siden jeg ikke var hennes behandler. Men vår erfaring var at stressnivået hennes økte når vi snakket om fortiden. Vår behandling er basert på kognitiv adferdsterapi, og har fokus på mestring og fremtiden. Det gamle skal ikke feies under teppet, men det viktige er å se hvordan det påvirker en i dag. Forskning viser at de metodene vi bruker, har effekt. Andre metoder kan også virke, uten at det finnes forskning på det i dag. Men her er vi ved kjernen i de ulike skolene innen psykologien.
- Hvorfor kunne hun ikke bare få en klem?
- Fysisk kontakt bruker vi ikke. Vi er rimelig tydelige på at vi trenger en profesjonell avstand mellom lege og pasient. De skal vite at vi ikke er her som venner, men som behandlere. Jeg pleier å sammenligne det med at vi er idretts­trenere. Pasienten må gjøre den tunge jobben, men vi skal veilede dem. Hvis vi «synes synd på noen» hver gang de blir slitne eller får vondt i musklene, blir det mindre effektiv trening.
Christina er uenig.
- Hadde jeg ikke funnet Betania, er det ikke sikkert jeg ville vært i live i dag.

En ekstrem forvandling

Tilbake på Lovisenberg sykehus er den unge kvinnens hender det første som beveger seg. Søvndrukkent glir de opp mot hodet, som om de vil vifte bort det som forstyrrer. Fred Heggen tar tiden. Krampeanfallet bør helst vare i over 20 sekunder. Hvis hun ikke får kramper, virker ikke behandlingen, forklarer han.
Rykningene øker. Krampene når tærne som stikker utenfor dynen. Hånden med den ene fingeren uten neglelakk rister kraftig. Likevel: Ingen ville kast. Ingen lærremmer. Ingen tvang. 34 sekunder. Så lenge varer krampene denne morgenen.
- Et veldig fint anfall, oppsummerer overlegen.
Også den unge kvinnen i sengen er fornøyd.
Noen minutter etter sin 68. behandling våkner den unge kvinnen på Lovisenberg sykehus. - Dere ble ikke skremt? spør hun. Hun vet det kan se brutalt ut, men har bare gode erfaringer. Hun er glad for å føle seg frisk igjen. - Jeg håpet mange ganger at narkosen skulle ta livet av meg. Men jeg våknet jo alltid, smiler hun. Psykiatrisk sykepleier Lasse Engebretsen tar godt vare på henne. FOTO: Tom Kolstad
- ECT var som en oppvåkning for meg. En ekstrem forvandling, sier hun. Som ikke vil stå frem med navn.
- Jeg har ingenting å skjule, og forteller åpent om behandlingene til venner og familie. Jeg orker bare ikke å bli hetset av folk med dårlige erfaringer med psykiatri.
Det høye antallet behandlinger plager henne ikke. Hun er mer skeptisk til antidepressive medisiner, og regner med å få vedlikeholdsbehandlingene med ECT resten av livet.
- Så lenge jeg ikke merker noen bivirkninger, ser jeg ikke noe poeng i å stoppe.

Mangler oversikt over elektrosjokk-bruk


Tjenester

  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Translate

La vita è bella

About me: