Søk i denne bloggen

fredag 22. november 2013

Nakenhet - den nye påkledningen ?

Nakenhet – den nye påkledningen?

To menn løper. Foto: YAY Micro
”Etter middag satt vi sammen med hvert vårt glass. Jeg forbannet min tafatthet, men kunne fremdeles ikke overvinne min blussel. Da var det hun reiste seg. Det var kommet noe besluttsomt over henne, og uten et ord kledde hun av seg rett foran øynene på meg. Hun gjorde det raskt uten antydning til koketteri. Naken stilte hun seg opp overfor meg og fanget blikket mitt.”
Dette skriver Jan Wiese i romanen Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede fra 1990. Og vi liker det vi leser, vi tiltrekkes av kvinnens usedvanlige direkte tale, og merker at nakenheten ikke bare er kroppslig, men også mental. Hun gjør seg dypt sårbar og vinner mannen i samme øyeblikk. Scenen hvor hun kler seg naken er innledningen til et lykkelig ekteskap. 
Tjue år senere kler forfatteren Karl Ove Knausgård seg kliss naken for sine lesere. I romanverket Min Kamp skildrer han livet sitt og oppveksten med en rasende far, uten sensur, fra innsiden. Han skriver om skam, nederlag, angst, misunnelse og alt vi liker best å snakke om hos andre. Knausgård skriver om det hos seg selv. Han gjør seg dypt sårbar og vinner leseren i samme øyeblikk.
Knausgård er jo ikke den eneste som har blottstilt det faktisk levde livet i romans form. Men han utløste et skred av en diskusjon om det er greit å gjøre dette, og en trend hvor flere gjør det. Altså skriver om den rå, subjektivt erfarte sannheten.
Og vi liker det, gjør vi ikke? Vi liker at noen forteller om dritten i livet, snakker om hvor redde vi kan være i helt vanlige situasjoner, hvor liten det går an å føle seg i festlig lag. Hvordan vi kan drukne i selvforakt, og hvor vanskelig det kan være å gjøre de gode tingene. Selv om vi vet hva som er godt. 
Det er befriende når noen tør å ta bladet fra munnen, beskriver de mørkeste og mest hemmelige følelsene i menneskelivet slik at vi kan si, ”Ja, jeg kjenner meg igjen, sånn kan jeg ha det også”.
Men ikke bare. Vi liker nakenhet, men vi har fortsatt et forbud mot blotting. Onkel Gunnar likte overhodet ikke Karl Oves nakenhet. Også enkelte lesere syntes det ble for mye og for selvslukt. For mye ubluhet. Nakenheten må være fin, ikke ekkel. Den må være under kontroll, ikke påtrengende. 
Nakenhet utfordrer oss. Den ber oss om å godta eller forkaste. Spørsmålet trenger seg på: hva gjør vi andre, vi somikkekler oss nakne? Og hvorfor? Hvorfor ikke? 
I hverdagen trenger vi selvbedraget. I mange situasjoner er det godt å aktivt velge hva vi ser og hva vi overser, og opprettholde det bildet vi ønsker å ha av oss selv. Vi pynter litt, legger til og trekker fra, og snor oss noenlunde hederlig gjennom livet. Små løgner må til for  å beskytte oss selv, men også for å ta vare på andre. Vi ser gjennom fingrene med ting og lar dem gli ut av bevisstheten. Og det er fint at vi får til dette. Det er sunt med en viss evne til selvbedrag, det sosiale livet ville blitt uutholdelig krevende uten. 
Men selvbedraget kan også fjerne oss fra kjernen i det menneskelige – at vi alle egentlig er små og redde for ikke å bli likt. Og nettopp derfor er det så deilig når noen tør å kle seg naken og vise fram det vi hele tiden strever med å skjule. Ja! Det er jo sånn det egentlig er, sukkes det i oss. Vi er jo i samme båt. Så godt, da. 
Like mye som selvbedraget trenger vi bedraget. Fasaden, altså. Og akkurat nå er den rette fasaden, den rette selvpresentasjonen, å være uten fasade. Ærlig, åpen, direkte, naken. Nakenheten blir forventet, nærmest et krav. Da oppstår paradokset: at også nakenhet kan framstilles. Er all nakenhet naken? Kan ikke nakenhet også være en form for fasade eller moteriktig påkledning? Nå som den rå og usminkede sannheten skal fram, vil noen forfattere gå i fella. De poserer som nakne, men vi lesere merker at det er en slags omvendt keiserens nye klær. Keiseren sprader gjennom byen (eller rundt på Litteraturhuset) tilsynelatende naken, stolt selv, beundret av mange, helt til en modig leser sier: men han har jo klær på seg! 
Det er vanskelig, dette her. Når er vi autentiske, når er vi selvbedragerske eller bare bedragerske? Når er vi nakne på en måte som bare er påtrengende og ubehagelig for andre? Går det egentlig an å bedømme det? Kanskje.
Hvis en forfatter-stemme får det til å vibrere i vårt indre, når vi dras inn i teksten, når teksten transporterer oss til et annet sted, når den gir oss nye erkjennelse, når vi berøres, og kjenner oss igjen. Er ikke dette tegn på at forfatteren har kledd seg ekte og godt naken? Er det ikke da vi kjenner hvordan det kanskje kunne ha vært å være naken selv, hvis vi turte?

Translate

La vita è bella

About me: