Søk i denne bloggen

tirsdag 5. november 2013

Skal vi behandle mennesker som produkt?

• Eg ønsker å protestere mot effektivisering og byråkrati av desse grunnene:

• 1. Fordi det er jobben min å gi pasientene det dei treng: Et verdig liv der dei blir hørt, sett og tatt på alvor
2. Fordi eg er slik: Historie gjenfortalt fra min far: eg er i Tyskland, og mamma og pappa sitt på kvar sin stolt, med armene strekt ut mot meg. 'Kom til pappa' og 'kom til mamma' kjem det fra begge to. Eg går mot dei, bind dei saman med ein klem og seier 'Mamma OG pappa' Eg trur på både og, samarbeid og toleranse. Eg trur på mennesket, og har enda ikkje møtt en person der det ikkje finnes en liten flik av noko godt som kan bygges videre på. Eg trur på grunnleggende godhet som kan kompensere for onde handlinger som har oppstått. Eg trur på menneskeheten, som alltid har sagt fra når nok er nok.
• 3. Eg meiner åpenhet fører til fred. Og som Gandhi sjølv har sagt: Det finnes ingen vei til fred; Fred er veien. Derfor må vi sei ifrå, når noko ikkje stemmer.

Vi ønsker å hjelpe den som
treng det.
• Vil vi ha et samfunn kor vi vurderer kor mykje eit traume «koster» å behandle? I dag er det mange flinke ansatte som vil følge regler og bra er det. Eg vil også det, og står i skvis mellom krav om å skrive eit dokument på 7 dg/ registrere medisiner / finne blodprøvesvar / reise på møte / utrede / øke 'produksjon» av dokument/ 'få unna' dokument og får mindre tid til bruker-medvirkning. En beskjed vi får er å følge dei krava som fører til at helse-foretaket tjener penger. I dagens system får helseforetaket penger for visse «diagnoser» og det går sport i å sørge for raske innleggelser. Kor blir det av brukeren i papir-haugen ? Eg finn han ikkje, under berget av papir, forskrifter og regler. Kor blir det av kompetansen min? Skal evnene mine måles etter å skrive gode dokument raskest mulig? Eller var det å høyre og ivareta medmennesker som har det vanskelig? Kva med dei som vil det siste? Får vi lov å vere mennesker som bryr oss, eller foretrekk ein roboter som stolt kan vise til kor mange pasienter som vi har 'komt oss gjennom' og dermed tjent på? Skal det handle om respekt for behov eller om innsparinger? Vil vi ha fleire medisiner som demper symptomer, heller enn å finne ut kva plagene prøver å fortelle oss? Skal vi vere super-menneske som klarer alt, eller skal vi vere lykkelige? Nokre vil kanskje tenke at begge er mulig, og kanskje det er det, men tåler vi konsekvensene av eit slikt prosjekt ?
• Har vi mange eller få sjukemedlinger idag? Har vi eit system det vi lærer dei som treng det (i alle fall halvparten av befolkninga) det dei må vite for å klare seg i ei stadig meir kompleks verd? Og blir folk lukkeleg av det ?

• Bevis for at bruker-medvirkning fører til eit meir «produktivt» system på lenger sikt: Bedrifter som fungerer er f.eks google. Der høyrer dei på dei ansatte. Resultat: høgere produksjon, lojalitet, mindre sjukemeldinger og mening i det som blir gjort. Så kanskje vi skal tenke endå meir grundig over kva vi vil ha? Fleire papir, kortare samtaler og mindre medfølelse? Pasienter som kjem tilbake med engang fordi forrige kutt knapt blei bandasjert før ein blir kasta ut i det «verkeleg liv» som pasientene jo «må lære seg noko om før eller seinare»? For korridor-pasienter koster. Vi har jo ikkje råd til det. Eller har vi..?

• Sist vil eg komme med ein takk: Eg takker alle gode hjelpere, som stille gjer sin plikt og ivaretar sine pasienter etter beste evne. Dykk gjer en fantastisk jobb, og eg har verdsatt alt samarbeid på tross av overbelastning fra eit system som er nedsnødd av tyngende papirer. Eg takker alle dykk som kjem på jobb kvar dag, på tross av at tyngden av byråkratiet som tynger ned nakken din, slik at du må sjå ned heller enn opp. Eg veit du kun vil det beste, men at sjølv den sterkeste kjempe kan få for tunge bører. Eg takker deg, for at du fortsatt tar vare på det som veier minst, og som aldri nokon kan ta fra deg: Dine tanker og følelser. Som vi lenge har visst og vore stolt av i Noreg : Din tanke ER fri! Den kan ikke brennes av friende. Vi får håpe at det fortset å bli slik, for våre tanker er det viktigste verktøyet vi har.
• Eg takker alle mine medborgere som ser på meg, smiler og seier: 'Eg har det fint' før dei haster videre, mot et nytt krav fra ledelsen. Eg takker, for nokre ganger har du det ikkje bra, men du tenker det er greit. Du står på likevel, fordi du bryr deg og er dyktig til å gjere jobben din. Du tåler en vond nakke, dårlig søvn og en snikende depresjon, for legen kan jo skrive ut medisiner om det blir for tøft. Du tåler det, og skulle du ikkje gjere det lenger, skulle bunken med uferdige papirer bli for høg, så har du fortsatt lasset med piller om det blir alt for tungt.

• Takk, for at du er her. Takk, for at du prøver. Eg står i evig gjeld til deg.
•Pågår: Innsamling av pasienthistorier

Meir finn du her:

Lever inn di historie her

Problemer også i Danmark
Fra Johan Nygaard

Fra Marit Halvorsen

Fra Torgeir Bruun Wyller



Translate

La vita è bella

About me: