Søk i denne bloggen

lørdag 21. desember 2013

En levende død

  • SLUKNET: Sulten skremmer meg ikke lenger. Og glansen i øynene har for lengst sluknet. Jeg lever ikke lenger, jeg bare eksisterer. En levende død, skriver anonym. 
    FOTO:BEKKELUND, THORFINN

En levende død

Jeg er 27 år. Jeg er ensom og fattig.
Fra august og frem til desember har jeg lett etter jobb uten hell. Jeg sender søknader flere ganger om dagen. Går aktivt inn i forretninger i sentrum. De kan alle sammen meddele det samme: Takk for henvendelsen, men vi har nok ansatte. Jeg tusler videre. Pengene som jeg har opparbeidet meg gjennom sommeren begynner å ta slutt.

Seks tusen kjappe

Jeg flyttet til Bergen for å etter hvert begynne på universitetet. Dette semesteret skulle jeg bare ta eksamen i sidemål for å komme inn på lektorprogrammet i nordisk. Jeg skulle ta eksamen og søke jobb.
Pengene tok slutt en gang i september. Jeg solgte speilreflekskameraet mitt på finn.no. Fikk seks tusen kjappe. Jeg satte dem inn i banken og betalte neste måneds husleie.
Det verste med lediggangen er tiden som må slås i hjel
Det verste med lediggangen er tiden som må slås i hjel. Dødtiden. Derfor spaserer jeg mye ute. Går forbi handlende mennesker og utstillingsvinduer. Forbi dekkede bord i restauranter med gyllen belysning og leende mennesker. Jeg kjenner ingen i Bergen.

Ensom og fattig

Jeg er 27 år. Midtveis i livet. Kroppen er fortsatt vital og spenstig. Jeg er ensom og fattig. Ung voksen og marginalisert. Veggene i værelset som jeg leier for en nett sum, blir etter hvert uutholdelige og jeg må søke tilflukt i Bergens offentlige bibliotek. Her leser jeg «Sult» av Hamsun og ler tørt. Tenker at jammen har vi det likt, hovedpersonen og jeg.
I oppgangen til mitt værelse står det ofte poser med søppel og papp. Innimellom også tomflasker. Når ingen er å høre i trappeoppgangen, smyger jeg en pose med meg ned til Kiwi. Jeg panter flaskene og kjøper meg First Price pasta penne til 6,90 kr. Så kjøper jeg meg dopapir til ti kroner og, hvis jeg har noen kroner blir til overs, smågodt i løsvekt til fire-fem kroner. Om ingen ser, legger jeg en ekstra håndfull karameller i jakkelommen.

Ti tusen kroner i kreditt

I forrige måned mistet jeg en tann. Den knakk rett av da jeg spiste noe seigt godteri. Kanskje det er karma for alt tyvegodset jeg putter i lommen ved godteridisken. Hos tannlegen trekker jeg resten av tannen. Det koster meg tre tusen kroner. Regningen legger jeg nederst i hyllen på rommet mitt. Etter dagevis med sult tar jeg ut kreditt i banken. Får Mastercardet tilsendt noen få dager senere. Et skinnende nytt kort. Ti tusen kroner i kreditt. Jeg betaler sporenstreks neste måneds husleie og tannlegeregningen. Tre tusen tilbake. Det feires med å gå på kino for første gang på ett år.
Etter dagevis med sult tar jeg ut kreditt i banken
Disse pengene har jeg levd på frem til nå. Desember. Jeg har spandert på meg både kjøtt og kaffe, grønnsaker og klementiner. Endelig kunne jeg spise noe annet enn First Price havregrøt og pasta penne med salt. Kroppen strekker seg i vintersolen. Håret mitt skinner. Næringen gjorde godt. Det er lettere å lese pensum når sulten er stilnet. Neste høst kunne jeg søke om lån og stipend igjen. Da kunne jeg kanskje også bli kjent med noen studenter. Ha råd til å drikke kaffe. Spise med andre på restaurant.

Det verste med lediggangen

I skrivende øyeblikk er det midtveis i desember. Jeg har endelig karret meg til Nav og søkt om bostøtte og nødkontanter. Mens jeg sto der og fylte ut et titall skjema så jeg på menneskene rundt meg. Jeg lurte på om disse andre også hadde det som meg. At de satt hjemme med et tomt kjøleskap og et apatisk blikk ut vinduet. At de drakk litervis med vann for å oppnå en metthetsfølelse. At de kledde seg med flere lag klær for å varme seg fra det dalende blodsukkeret, og for å skjule en urovekkende vektnedgang. Kanskje de mistet håret, de også.
Det verste med lediggangen og fattigdommen er det fallende selvbildet. Plutselig slår det meg at det man tidligere trodde bare hendte andre, disse kjellermenneskene, plutselig hender en selv. En driver dank, nærmest på slump. Når jeg passerer en og annen på gaten, hender det at jeg slår ned blikket av ren skam. Særlig om det er en ung og kjekk herre som går forbi. Skammen over å være ubrukelig, mislykket, røper seg i øynene. At man ikke er verdig dette livet, som man så tydelig ikke mestrer.

Jeg er ikke livet berettiget

Etter flere måneder i ensomhet kom jeg plutselig til å gå ved siden av en skare mennesker i en trang gate. Jeg hadde støtt borti dem fra en sidegate, og det glatte føret hadde ikke tillatt meg å haste forbi dem. De var pent antrukne og på vei mot det jeg antok måtte være en kulturell begivenhet. Kanskje de bare var ute for å spise et bedre måltid. Jeg gikk tett ved siden av dem, og kjente på hvor godt det var å føle andres tilstedeværelse. Som en tyv næret jeg meg dem. Tenk om jeg bare kunne slå følge med dem, tenkte jeg. Le sammen med dem hele veien mot sentrum. Veiene våres skiltes ved neste gatekryss.
Det må være noe galt med meg. Jeg er så redd for å være gal
Slik går dagene. Jeg panter flasker, spiser en seig farse bestående av mel og vann som jeg vender i steikepannen med salt, og legger meg like ensom som jeg står opp. Jeg er 27 år og burde hatt jobb og barn. I det minste venner. Jeg har ingenting. Kun et stadig mørknende sinn som brer seg over mine matte lemmer. Det blir vanskeligere å gå ut. Verden der ute liksom sklir bort fra meg. Jeg er ikke livet berettiget. Jeg mangler noe. Det må være noe galt med meg. Jeg er så redd for å være gal.

En levende død

Det eneste som gir sjelen lindring er mine nattlige drømmer. Siste uke drømte jeg om René Descartes. Jeg drømte at han kom reddende til og ba meg pakke en liten bylt av eiendeler, for så å flykte opp i fjellene med ham. Sist natt drømte jeg om Kronprins Haakon. Drømte at han mildt forbarmet seg over meg og ga meg et måltid. Da jeg våknet tenkte jeg at Mette-Marit hadde gjort et godt parti. Er det mulig å elske noen på tross av deres elendighet?
Jeg vil så gjerne tilbake til menneskene
Jeg vil så gjerne tilbake til menneskene. Tilbake til livet og gleden. Men dette halve året har paralysert meg. Lammet meg. Jeg ligger i min seng og kommer meg ikke opp. Det er snart jul og jeg har verken familie eller penger. Nav vil kanskje avse 60 kroner dagen til det mest nødvendige. Jeg er likeglad. Sulten skremmer meg ikke lenger. Og glansen i øynene har for lengst sluknet. Jeg lever ikke lenger, jeg bare eksisterer. En levende død.

KOMMENTARERVÅRE REGLER

Debatten vil bli moderert i ettertid

X

LES OGSÅ

Translate

La vita è bella

About me: