Søk i denne bloggen

onsdag 26. juni 2013

Bruk hodet - For vi har bare en klode

 Arne Johan Vetlesen, FRP
Meiner  klimaendringer ikkje er politikere sitt ansvar..Han såg kanskje aldri blekksprut, miljødetektiven?


Eg husker endå kor sterkt påvirka av miljøsanger når eg var mindre. Eg husker enda teksten til mykje av "Bruk hodet- for vi har bare en klode". Den strømma mot meg fra "Blekkulf- Miljødetektivene", og sjølv om eg aldri har hatt sterke politiske meininger om noko, har eg alltid vore veldig bevisst på miljøet. Slik er det også idag, og eg blir skremt når eg leser uttalelser fra politikere som seier "Klima er ikkje politikerens ansvar". Kven sitt ansvar er det då? Kven har egentlig høgere makt til å få istand endringer? Det er politiske tiltak som har ført til at vi idag faktisk sorterer boss og gjenvinner papir. Ingen person kunne ha gjort dette på eget initiativ. Blekkulf seier det slik:http://fineminner.blogspot.no/2011/02/bruk-hodet-vi-har-bare-en-klode.html

Blekkulf
Blekksprut veit at det ikkje er godt å bu i en "do".  Meir fornuftig logikk skal en leite lenge etter idag





Det er vann-vannvittig å tro
at havet er en diger do 
Prøv nå å ikke glem
at havet er mitt kjære hjem.



Ein kan sei kva ein vil, men eg veit at denne serien, og sanger som "stakkars lille væla mi" inspirerte meg. Så klart skal vi ta vare på verda! Så klart skal ikkje blekksprut og vennene hans bu i en forurensa do! Eg kunne personlig aldri forestilt meg å vokse opp i en skitten toalett-skål, og for meg var det utenkelig at nokon ikkje blei like bevega av dette som eg vart.



«Hvorfor gjorde du ikke mer?»

Vi må være beredt på å svare på dette når dagens unge i fremtiden sørger over alt liv som har gått tapt.

På verdens miljødag 5. juni ble vår evne til å håpe satt på prøve: Da kom nyheten om at tidenes høyeste CO2 - konsentrasjon i atmosfæren var målt på Svalbard. Verden har nå passert 400 ppm (deler pr. million), som er den grensen FNs klimapanel har satt for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Selv denne økningen kan gi et markert våtere og villere vær, og tipper vi over 2 grader blir skadene dramatiske. Dette ble det politisk debatt av samme dag. Selvsagt håper ingen at vi vil få ødeleggende naturkatastrofer. Alle håper på en løsning. Men fremtidshåpet har mange ansikter, både blant politikere og allmennhet. La oss se på ulike typer håp. Er noen av dem farlige?

Det  kunnskapsbaserte håpet:

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjells håp var at klimapanelets kunnskapsbaserte advarsler ble tatt alvorlig. Det innebærer omfattende tiltak nå. Vi vet nok til å handle politisk, og hvis man likevel tviler bør «føre var-prinsippet» støtte opp om handling. Kyoto II- avtalen er bare et lite bidrag, så det trengs en mengde lokale initiativer og tiltak. Land som viser vei kan inspirere andre. Dette er et krevende håp å følge opp.

Håpet om at forskerne tar feil:

Frp- politiker Per-Willy Amundsen håpet at klimapanelets advarsler er overdrevet, og ønsket seg full sikkerhet om farene fra forskerhold før store tiltak ble satt i gang. Dette er det motsatte av «føre var-prinsippet», men i stedet å vente til temaet er «ferdig forsket». Han mente videre:

Dette syns eg viser kor farlig kognitiv dissonans kan vere. Visst vi likevel trur at ingenting kan gjeres, er det "best" å ignorere problemet. Eller som veilederen min brukte å sei: "Det er som å pisse i buksa for å halde seg varm".
  • Det ikke er politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer.
  • SV har overdrevet faren.
  • Eventuelle tiltak som Frp likevel kunne støtte må ikke gå ut over folks frihet, men være «positive» og ikke bestå i påbud eller forbud.
  • Tiltak må ikke gå ut over norske interesser og arbeidsplasser.
  • Norske tiltak monner uansett ikke, selv ikke samlede tiltak i Europa og Australia tilsammen. Dette håpet krever lite av oss

Takk for at det finnes politikere som tenker annerledes. B. Obama ba om å overstyre kongressen, og iverksette tiltak mot klima-endringer på tross av at ikkje alle ønsker dette. Det er førevar og RIKTIG bruk av makt
Det er først og fremst i det politiserte offentlige ordskiftet at forskningsfrontene spisses til skyttergravskrig, skriver Emil A. Røyrvik.

Katastrofer i debatten

Klimadebatten vært preget av katastrofescenarier og apokalyptiske visjoner om artens utryddelse og Jordens og menneskenes undergang.

Håpet om at teknikken ordner opp for oss:

Det «teknologi-optimistiske» håpet er utbredt blant politikerne våre og ble presentert som Aps håp av nestleder Helga Pedersen på Naturfilosofisk seminar 22. mai. Siden vi allerede har eksempler på god miljøteknologi, var hun optimistisk på at videre teknologisk innovasjon ville ta seg av fremtidens miljøutfordringer. Hun lanserte ingen store politiske grep for å motvirke klimaendringer, og presiserte at man måtte balansere hensynet til arbeidsplasser i vekst/vern-diskusjonen. Også dette håpet krever relativt lite av oss, siden vi lener oss på at teknologien trolig ordner opp.
Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over. 

Skremmende at en så fremstående politiker lener seg på "håp" når det gjeld noko som vil påvirke kanskje allereie neste generasjon. Kven ønsker å få barn som må leve med stadige miljøkatastrofer på menyen? Kor hardt må det gå utover oss før en faktisk setter opp "sikkerhetsgjerdet" før det neste kollektive "sjølvmordet" gjennomføres?


Eg husker enda kor sterkt påvirka eg blei av "an inconvient truth" og blei ikkje meir beroliga av å å lese at en "world aid" konsert slipper ut veldig mykje CO2. 

 Dette minner meg om noko eg tok opp med venner for ei stund sidan. Tenk at det brukes SÅ UTRULIG mykje penger på et show som Gran Prix når det finnes akutt hungersnød i mange deler av verda. Vi burde skamme oss.
Samtidig som vi veit dette, blir det jo faktisk gitt store summer til velferd, og eit stadig tilbakevendende problem er kor desse pengene havner. Ein kan nokon ganger spekulere i om ein har gjort vondt verre ved å "
Vere for godtruande/naive", akkurat som "snille" curlingforeldre kan gi barn så lite ´motstand´ at barna lærer for lite om verda dei veks opp i. 
  Eller, som Trond-Viggo Torgensen sang i ."Ballongvisa"


Tenk om værda var ein ballong som alle bodde på.
Og ingen folk var fattig eller ingen rike
Tenk om alle hadde samme Gud som alle trodde på
Da ville jorda vøri himmelrike

Før ballonger er slike en lyt vara varsom med
Dåmm går så lett i sund, om itte folk lar dom i fred
Å itte kan vel noen si at halvparten er min
No stikk je høl i ballongdelen din

Å ballongen sku sveve høgt i himmeln, i det blå
å sola skulle varme oss å skinne
å vi sku rope høgt, så hele værda sku fårstå
att rettferda i værda snart skal vinne

 Eg trur det neppe kan seies betre

En ufattelig katastrofe

Kan et fremtidshåp være farlig? Hvis FNs klimapanel har rett, og vi støtter oss på det absolutte flertall av klimaforskerne, er det første håpet meget krevende, mens de to andre håpene er farlige. Med nølende og puslete tiltak kan temperaturøkningen raskt nå 2 grader, for deretter å klatre enda høyere. Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over og kjører temperaturen raskt mange grader opp, fullstendig ute av menneskelig kontroll. Det blir en ufattelig global katastrofe. Ingen vet ved hvilken CO2 - konsentrasjon dette vippepunktet ligger.
Har vi da bare det kunnskapsbaserte håpet igjen? Vi mener ja. Et krevende håp. Som kan være lite hyggelig å forelese for ungdom. Man blir kanskje beskyldt for å skremme og overdrive, og for å belaste ungdommen med ubehagelige trusler. Men er det ikke etisk riktig likevel å gi dem et kunnskapsbasert og krevende håp, fremfor å presentere andre typer av lettvinte håp, som er farlige?

På grensen til løgn

En utbredt oppfatning går ut på at adferdsendring bare kan motiveres ved å løfte frem muligheter, til forskjell fra å dvele ved det som virker skremmende. Men i tilfellet med klimaendringene som våre barn og barnebarn sannsynligvis vil oppleve, vil det grense mot det løgnaktige å anlegge et vinn-vinn-perspektiv. Når det fremholdes at Martin Luther King sa «I have a dream», og ikke «I have a nightmare», så må det også minnes om at den mobiliseringen Churchills ord om «blod, svette og tårer» lyktes med å skape, hadde et entydig negativt fokus: vi samles i motstanden overfor det vi vil unngå for enhver pris, nemlig å underkastes nazistisk herredømme.
«Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?»

Sorgen over det tapte

Selvsagt kan man vri på det og si at kampen mot nazismen var tuftet på noe positivt, i form av å stå opp for menneskeverdet og for en fremtid i frihet. Hva klimakampen angår, kan man tilsvarende si at den henter næring fra et håp om at våre etterkommere skal få like gode vilkår for livsutfoldelse som vi har hatt. Sammenligningen har imidlertid sine klare grenser. Håpet som dagens unge skal hente kampvilje fra, må i redelighetens navn ta opp i seg sorgen over at så mye liv, så mange arter, så mye habitat, er gått tapt; sorgen over at vi så lenge har unnlatt å handle ut fra føre-var.
Hva dette innebærer er at jo flere som setter sin lit til håp à la Amundsen eller håp à la Pedersen, desto lenger utsetter vi den type radikale tiltak som alvoret i forskernes observasjoner tilsier. Dermed blir spørsmålet dagens voksengenerasjon må belage seg på å få: «Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?»

Politikernes ansvar

La oss se på det kunnskapsbaserte håpet. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig. Ved hard prioritering er det både teknisk og økonomisk mulig for verden å redusere utslippene så mye som klimapanelet krever. Det vil klart lønne seg: Det blir langt mer kostbart stadig å måtte rydde opp etter skadene ved klimaendringer, enn å iverksette tiltak for å forhindre dem.
Og det er faktisk politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer. Men det krever en helt ny type samarbeid: Politikerne må vise lederskap, og allmennheten må oppmuntre dem. For noen år siden var nordmenns klimabevissthet høy, men siden politikerne ikke tok tydelige grep, tror vel mange at problemene neppe er så alvorlige likevel. Politikere og folk bygger hverandre ned i stedet for å bygge hverandre opp. Kan vi skape et kollektivt, kunnskapsbasert håp, vil det ha stor kraft.

Håpets retorikk

Slagordet fra «Lokal Agenda 21» som lød «Tenke globalt og handle lokalt» er god retorikk. Enda bedre er formuleringen «Hvis du er en del av problemet, er du en del av løsningen». Altså, felles problem kan løses ved felles innsats. Dette er håpets retorikk. Så håpet finnes. Men vi må rydde i håp-begrepet slik at de farlige, lettvinte fremtidshåpene blir identifisert og debattert.


 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvorfor-gjorde-du-ikke-mer-7236486.html#xtor=RSS-3?utm_source=twitterfeed&utm_medium=twitter

Eg ville gjerne vere miljødetektiv! DETTE inspirerer. Barna er vår framtid, og vi må fram som eit godt eksempel
. En ubehagelig sannhet er at vi har reelle problemer, som krever reelle løsnigner

Indiske avlinger har svikta, år etter år. Over 200.000 bønder har angivelig tatt sitt liv etter stadig vanskeligere leveforhald.




tirsdag 25. juni 2013

Sigruns blogg: Anbefaling: Ny psykologblogg

Litt kjekt å få bloggen eg har begynt med anbefalt:)
Sigruns blogg: Anbefaling: Ny psykologblogg: Det har kommet en ny psykologblogg som jeg vil anbefale: Free psychology . Dette er en engelskspråklig blogg, men på Twitter ser jeg at psyk...

søndag 23. juni 2013

The Battle We Didn't Choose

The Battle We Didn't Choose

Livet etter et møte med døden

Eg har alltid hatt sansen do Aftenposten, spesielt magasinet. Blei veldig imponert over en velskrevet og balansert artikkel om tre stykk som egentlig ikkje skulle vore her idag. Korleis har tida etterpå vore? Eg publiserer artikkelen i sin heilhet her. God lesning :)
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Alt er egentlig perfekt.
Emilie Neeraas (24) har tatt eksamen. Fått jobb. Tatt lappen. Har vært en uke på ferie i Oslo sammen med kjæresten. Og kjøpt egen bil.
Nå kjører hun sin nyanskaffede grønne Golf oppover Østerdalen. I bilen foran holder kjæresten, Therese, øye med den ferske sjåføren i bakspeilet. Etter en sving nord for Rena, forsvinner den lille bilen.
Hun får ikke svar på mobilen og kjører tilbake. Golfen ligger halvveis i grøfta. Fullstendig smadret.

Emilie Neeraas (24). Fotograf og student, bor i Trondheim. 18. august 20012: Frontkolliderte nord for Rena på vei hjem fra ferie. Omfattende, livstruende skader. Hun har stadig store skader etter bilulykken. erfaringen er dyrekjøpt - men hun ser den som positiv.
FOTO: Mari Vold

Ser for seg et lykkeligere liv

Det har snart gått ett år siden den solblanke augustdagen. Forrige helg var Emilie på fest og smakte vin igjen. For to uker siden presterte hun noe som lignet på løping i skogen. Begge deler milepæler.
- Det lyder som en klisjé. Men jeg vet at det jeg har vært gjennom, har forandret meg. Før var jeg aldri fornøyd. Måtte alltid videre. Bli bedre på alle fronter. Nå setter jeg mye større pris på det som er.http://mobil.aftenposten.no/nyheter/iriks/Med-livet-i-gave-7236615.html#.UcadJFIayc0
Hun nøler litt.
- Jeg tror faktisk jeg har en mye større sjanse for å leve et lykkelig liv nå.

Posttraumatisk vekst

Uten å vite det, beskriver hun fenomenet posttraumatisk vekst: At mennesker som utsettes for voldsomme, livstruende hendelser kan oppleve positive endringer i etterkant. De kan få et nytt syn på hva som egentlig er viktig i livet, større nærhet til familie og venner og et mer positivt bilde av seg selv. I USA har slik positiv endring etter kriser fått stor oppmerksomhet, og mange historier er blitt delt, for eksempel hos Oprah Winfrey.
- I vår kultur er vi ikke så opptatt av det. Foreløpig, sier Gertrud S. Hafstad, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS). Det finnes ingen entydige svar på hvorfor noen opplever slik vekst. Men ifølge forskeren kan det skyldes et sterkt behov for å finne mening, også i det tilsynelatende meningsløse.
- Overraskende nok ser det ut som endringene blir større jo mer rystende og dramatisk opplevelsen har vært, sier hun.

Skal løpe igjen

I det grønne bilvraket er Emilies ben klemt fast i det sammenfiltrede metallet. Brannfolkene klarer ikke skjære kroppen fri, og de overveier å rive henne løs. Ofre bena for å berge livet.
Men en av ambulansefolkene ber kollegene inderlig om å prøve litt til.
- Nei, ikke ta bena! Den jenta skal løpe igjen, sier hun.
Hun kjenner tilfeldigvis Emilie fra fotballen.
De klarer faktisk å hale henne ut på passasjersiden. Kjæresten får ikke lov til å se.

Pårørende varslet

På Ullevål går traumeteamet umiddelbart løs på de massive skadene, inkludert hjertet som har hoppet ut av posisjon. Moren, broren og kjæresten får først den gode nyheten om at hode og rygg er uskadet. Morgenen etter blir de tatt inn på et eget rom og får beskjed om at andre pårørende som bør være til stede må komme raskt. Tilstanden er livstruende.
- De ble forberedt på å miste meg. Men mamma og Therese nektet å se det som en mulighet.
Emilie svelger.
- De ville jo beholde trua.

Undrenes tid

Selv våknet hun etter to uker og forsto langsomt omfanget av det som hadde skjedd. Først lykkelig over å leve.  Så inderlig forbannet over skjebnen. Beskjeden hun aldri vil glemme kom fra en nevrolog som undersøkte bena hennes. - Du kommer aldri til å gå igjen, lød dommen.
- Da brøt jeg sammen. Jeg satt i rullestol, gråt sammenhengende. Og spurte: Hvorfor i helvete akkurat meg?
I desember kom hun sammen med kjæresten til CatoSenteret i Son for å starte opptrening. En tynn, blek spurvunge i rullestol. Liten, både fysisk og psykisk.
Etter en uke overtalte en idrettspedagog henne til å prøve å gå. Full av skepsis våget hun å legge tyngden på det venstre benet og merket at det holdt. Etter en halvtime hentet pedagogen et stort speil. Hun gikk stivt. Hun gikk rart. Men hun gikk!
Therese var på rommet mens Emilie trente. Da det banket på, forventet hun å se kjæresten i rullestolhøyde. Men Emilie fylte hele døråpningen. Stående!
De gråt mens de holdt rundt hverandre. Og begge visste det: Dette er vendepunktet.
Fra den dagen løftet spurvungen hodet.

Bedre nå

I dag kan hun altså løpe, snuser på å fortsette studiene. Og er blitt samboer.
- Før var jeg alltid i tvil om det jeg hadde var godt nok. Jeg blir nesten kvalm når jeg tenker på det. Jeg hadde jo alt, og mer til.
Kjæresten og moren mener Emilie virker lykkeligere nå enn før ulykken. Mye mer stabil.
- De har rett. Jeg er like ambisiøs og har store planer. Men jeg har en helt annen ro. Tenker at ting ordner seg. Og uten presset og bekymringene blir jeg mye gladere. Jeg vet også hvor fantastisk trygg og sterk Therese er, smiler hun.
- Så du er nesten glad for ulykken?
- Jeg kunne nesten sagt det. Men jeg sitter jo med varige skader og stygge arr. Klart jeg skulle hatt bena mine igjen. Det må være lov å si at det er helt jævlig også.
- Er du like fornøyd om ti år?
- Jeg vet ikke. Nå har jeg fått gode nyheter hele tiden, det er lett å tenke wow, jeg er heldig, jeg kan gå. Men kroppen fungerer ikke optimalt, og jeg har fortsatt nervesmerter. Likevel er jeg er mye sterkere psykisk enn jeg ante. Så jeg kan tåle en knekk.

Provoserende lykke

Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi har møtt utallige mennesker som har overlevd kriser. Han peker på tre faktorer som avgjør hvor godt man klarer seg: Hva du faktisk opplever, hvilken trygghet du er utstyrt med, og hvordan familie og nettverk møter deg.
Han er både skeptisk og provosert over tendensen til å sette likhetstegn mellom krise og vekst.
- Det ligger så veldig i tidsånden, der vi skal være vellykkede, mestre og vokse. For mange som har vært gjennom en traumatisk hendelse kan det bli et krav på toppen av alt annet de strever med, sier han og påpeker at folk takler kriser utrolig forskjellig. Og at noen faktisk bare vil gå videre i livet uten en identitet som "overlever" eller med et nytt livssyn.
- Ja. Noen opplever positiv vekst. Men vi skal ikke skjønnmale den. Alle kan ikke få det til, konkluderer han.

Sorry, mutter!

Og slett ikke alle er opptatt av å få det til. For eksempel Henning Boy Baanrud (60).
16. juli 1990 våknet han med overkroppen utenfor en fjellhylle og stirret 300 meter rett ned i dalbunnen i Hemsedal. Paraglideren hadde klappet sammen, hodet smalt i fjellveggen, og han raste ned på den smale hyllen.
Tennene var løse, samtlige 24 ribben brukket, begge knærne knust, høyre ben vridd 180 grader. Da 37-åringen åpnet glidelåsen på dressen, stakk lårbenet ut av det blodige kjøttet. Smertene var for jævlige til å holde ut.
- Sorry mutter og fatter, dette fikser jeg ikke, tenkte han og prøvde å skubbe seg frem for å tippe utfor kanten. Få det overstått.
Men snorene på paraglideren hang rett og slett fast. Han bannet og brølte. Tvunget til å leve.

Henning Baanrud (60). Skytebas, bor på Røa i Oslo. 16. juli 1990: Fikk spinn på hangglideren og raste inn i fjellsiden 300 meter over dalbunnen i Hemsedal. Massive skader, blant annet store indre blødninger, knuste hofter og ben ute av ledd. Hentet ned etter syv timer. Han hang syv timer i en fjellvegg med knuste ben før han ble reddet. At det skulle gjøre livet brdre, fnyser han av.
FOTO: Fartein Rudjord

Klare selv

Plutselig så han folk på veien under seg. Han klarte å skrelle av seg hjelmen og kaste den utfor som livstegn. Jubelropene nedenfra fortalte at noen ville prøve å hjelpe.
Med en siste kraftanstrengelse klarte han å vri seg rundt, dytte lårbenet inn og snurpe dressen til en slags bandasje.
Etter syv timer ble en lege med en morfinsprøyte firt ned til ham.
- Nå er livet et alternativ, tenkte jeg. Ikke slapp av nå! Ikke overlat livet til andre!
På sykehuset, rett før narkosen, sa legen at det ville gå koldbrann i venstrebenet og at de måtte amputere. Han protesterte og sa han hadde beveget foten, det måtte være blodtilførsel.
- I dag er det det beste benet, sier han og strekker det i motorsykkeldressen.

Tåpeligheter

I ett år lå han på ryggen på sykehus før han begynte å gå igjen. Han ble anbefalt å søke uføretrygd. Igjen nektet han. Og har jobbet 100 prosent som skytebas siden 1994.
Han fnyser av spørsmål om endret livsinnstilling eller takknemlighet over å ha overlevd.
- Sånt synes jeg bare er tåpelig. Om jeg er glad for at det gikk sånn, har jeg ikke tenkt på. Men foreldrene mine ble jo glade. Det kunne vært over, det var det ikke. Da må du bare gå videre.
- Er ingen ting blitt annerledes?
- Jeg hadde det superbra og har det superbra, bortsett fra smertene. Men de kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg savner å fly paraglider.
Han tenker litt.
- Men nå har jeg barn, da ville jeg ikke tatt risken. Jeg tror ikke barn synes det er så moro å ha en død far.

Kalkulert risiko?

Så kan vi lure på hvorfor Henning Baanrud og andre som driver ekstremsport i det hele tatt utsetter seg for risikoen det innebærer. Ifølge stipendiat Audun Hetland ved Universitetet i Tromsø er svaret: De tror ikke de utsetter seg for risiko.
- Vi snakker om å ta en kalkulert risiko. Men jeg tror ikke de kalkulerer inn noen risiko, for da må de godta konsekvensene. Det gjør ingen som har opplevd dem, sier han og mener snarere det handler om å være urealistisk positiv.
- De vet de utsetter seg for risiko, rent rasjonelt, men du tenker jo ikke at det skal gå galt med akkurat deg. Vi tror ofte at vi har bedre forutsetninger, er flinkere og bedre trent. Men det gjorde de det gikk galt med også.

Døde fra barna

I et kort øyeblikk ser han inn i øynene til mannen med kalasjnikoven. Alt Bjørn Svenungsen rekker da geværløpet blir vendt mot ham, er å snu seg. Først kommer smellet. Så to skarpe stikk. Ett i ryggen, ett i brystet.
Idet han siger sammen, ser UD-mannen at mobilen han fortsatt holder i hånden, ringer. "NTB-urix" viser displayet. Norsk presse er allerede informert om angrepet på Serena hotell i Kabul. Like etter farer telefonen bortover gulvet, smadret.
Før han segner om, klarer han å ta seg inn i en korridor på siden av hotellet. Han kjenner det kalde marmorgulvet mot ansiktet og sitt eget, varme blod pumpe fra det store hullet i brystet.
Det er som å slippe luften ut av en ballong. Livet tar slutt. Plutselig står barna hans på fire og seks år og ser på ham med uttrykksløse ansikter. Som om de vil spørre hva pappa driver med. Han prøver å skrike navnene deres, med gurglende blodstemme.
- Jeg ville nok ha de  nærmeste hos meg når jeg døde, forklarer han.

Bjørn Svenungsen (42). Prosjektleder i Utenriksdepartementet, bor i Bærum. 14. februar 2008: Ble skutt i terroranslaget mot Serena Hotel i Kabul. Store skader. Ble funnet og fraktet til sykehus i siste øyeblikk. Han ble skutt på Hotel Serena i Kabul. Da han trodde han skulle dø, så han barna sine ved siden av seg.
FOTO: Fartein Rudjord

Hverdagslykke

Fem år har gått siden han ved det han kaller "en rekke av tilfeldigheter" ble reddet ut av hotellet, kjørt i pansret vogn til sykehuset og operert på overtid. Etter fem døgn åpnet han øynene og så en liten trelist i taket på Ullevål sykehus. Til sin store overraskelse skjønte han at hadde han overlevd.
Absolutt alt var fantastisk. Da kona kjørte ham hjem fra sykehuset etter ti dager, jublet han begeistret over alle menneskene og bilene i Majorstukrysset. Å pusse tennene til barna eller smøre matpakke, ga en enorm glede.
I dag er den heftigste lykkerusen dempet. Men stadig tar han seg i å tenke på hvor heldig han er som får oppleve helt hverdagslige ting. Som å spise et godt måltid. Være på fjelltur med familien. Eller kunne ta en løpetur.
- Ikke fordi det er så sunt. Men fordi jeg faktisk kan. I hverdagen forstår vi ikke helt hvilket privilegium det er.
Tre år etter hendelsen gikk han Birken. Tiden var ikke all verden. Men mestringsfølelsen var fantastisk.
- Jeg er blitt så mye mer bevisst på sårbarheten, hvor fort ting kan snus på hodet. Og hvor kort et menneskeliv er, sier han og ramser opp de klassiske kjennetegnene på posttraumatisk vekst.
- Jeg føler sterkere. Gråter lettere. Og setter mye større pris på samvær med andre. Jeg kan bare håpe det varer.

Varig endring?

Hvor lenge Bjørn Svenungsen vil fortsette å sette pris på hverdagene, gjenstår å se. Traumeforskningen har heller ikke klare svar på om de positive endringene er varige eller avtar over tid.
Men psykologiprofessor Karl Halvor Teigen peker på at mye annen forskning viser at effekten av skjellsettende opplevelser gjerne er kortvarig.
- Vi tenker gjerne at dette vil forandre meg for livet. Men ofte blir det noe litt nyfrelst over det. Man kan ikke bare leve på å ha vært heldig en gang. Hverdagen krever mer, sier han.

Ikke så glad

Også Rebecca Hetland trodde den intense lykken som fylte henne 13. oktober 2007 skulle vare.
Hun er i live! Hvor mange sekunder som har gått etter at hele fjellsiden kollapset, aner hun ikke. Bare at en buldrende vegg av snø traff henne, slengte henne kast i kast 200 meter nedover mot nakent fjell. Og at hun for hvert kast tenkte:
- Nå dør jeg, nå går hodet! Jeg dør!
Hun dør ikke. Snøen spytter henne fra seg rett over et stup. Medisinstudenten registrerer ikke at hun ikke kan bevege seg. Hun er bare inderlig, overveldende lykkelig over å leve.
 l

Rebecca Hetland (31). Akkurat ferdigutdannet lege, bor i Tromsø. 13. oktober 2007: Ble tatt av skred på en topptur i Lyngen. Falt 200 meter langs bare klipper, fikk syv brudd i nakke og rygg. For henne forandret livet seg totalt da hun overlevde snøskredet. Hun synes det kan være slitsomt at det vonde alltid skal vendes til noe positivt.
FOTO: Fartein Rudjord

Raskt tilbake

På sykehuset i Tromsø konstaterer de syv brudd i rygg og nakke. Men den veltrente ekstremsportjenta blir sendt hjem etter én natt, med én måneds sykmelding fra studiene.
Smertene var voldsomme. Men hun tenkte det var helt naturlig og skulle i hvert fall ikke bli avhengig av morfin. I stedet gjøv hun med voldsom optimisme og viljestyrke løs på å trene seg frisk. Hun så like sterk og sprek ut som før, og på senteret der hun fikk hjelp med gjenopptrening, ble hun plassert i den friskeste gruppen.
- Jeg forsto ikke at det ikke var måten å bli bra på, sier hun i dag, snart seks år etter dagen som forandret alt.
Men kroppen forsto, omsider. En dag etter en treningsøkt måtte hun bare legge hodet på bordet og hvile litt.
Det ble starten på en lang periode med gråt, søvn, total kraftløshet. Og et like totalt mørke. Hvert grann av overskudd og kraft hun hadde tært på, var brukt opp. Hun var tom.
Langsomt erkjente hun at hun var dypt deprimert. Og at hun trolig aldri skulle tilbake til livet som det var. Det store lyspunktet var at hun oppi alt var blitt kjæreste med mannen hun i dag er gift med.

Optimismepress

Hun sliter stadig med store smerter og er usikker på hvordan hun skal kunne bruke legeutdannelsen hun med en kraftanstrengelse avslutter i disse dager.
- Det er en sorgprosess. Men en usynlig en, sier hun. - For det gikk jo bra, jeg har jo armer og ben. Og jeg var jo så heldig.
Hun smiler litt matt.
- Det er det folk vil høre, ikke at det faktisk er tungt og vanskelig. Jeg har lært meg verdien i av og til å kunne si ting som de er, sier hun og forteller om venninnen hun traff på universitetet som spurte hvordan det sto til. Etter et ærlig svar, responderte hun: - Faen, så jævlig!
Helt uten noe forsøk på også å "se det positive".
- Det var veldig godt, smiler Rebecca. - At noen kunne speile det jeg kjente inni meg, ikke fortelle meg at det ikke er OK å føle sånn.
Hun synes også det er befriende at krisepsykolog Atle Dyregrov peker på presset om å vokse på krisene.
- Klart jeg også har vokst. Men jeg ville heller vært litt mindre klok og litt mer glad.
Hun ser bort på mannen, som lytter til samtalen.
- Jeg burde jo sikkert vært glad. Jeg var jo heldig. Jeg overlevde. Jeg ble ikke lam. Jeg skammer meg når jeg hører om folk som har det mye verre enn meg.
Intervjuet er over. Hun skal tilbake til universitetet og lese til eksamen. Så kommer hun på en siste ting.
- Det viktigste jeg håper jeg har lært, er å møte folk som har det vondt uten å prøve å vende det de forteller til noe positivt. La dem få si det som det er.
hilde.lundgaard@aftenposten.no


onsdag 19. juni 2013

Decoupage

Kjære Meg...: Decoupage:

Har du prøvd decoupage?
Finn et motiv du liker på et ark eller en serviett. Lim det så på med decoupage-lim, det fungerer på dei fleste flater. For inspirasjon og meir informasjon, sjå bloggen som linken viser til:)

søndag 9. juni 2013

Without response


To minutter utan respons, er nok til å stresse barn!

The Still Face paradigm, designed by Edward Tronick, is an experimental procedure for studying infant social and emotional development. During the experiment, an infant and a parent interact playfully before the parent suddenly stops responding and looks away. After a short period, the parent reengages with the infant. The infant’s reaction to a suddenly unresponsive parent and his or her behavior when the parent resumes interaction, have been used to study many aspects of early social and emotional development.

It`s scary how only two minutes with no response, stress children.

Translate

La vita è bella

About me: