Søk i denne bloggen

fredag 26. juli 2013

Eg lenar meg til deg

Lena har alltid hatt et behov for å hjelpe 
dei som treng "ein ny planet" av korrigerende 
erfaringer, og alltid hatt sansen for  dei som 
ikkje er som alle andre.
To viktige bursdager idag, og begge er folk som står tett (len)t inntil hjartet mitt. Nathaniel har eg allerede skreve bursdags-hilsen til, men den andre er vel så viktig for meg. Dette er ei jente med gyllent, vakkert hår (som er enda finere fordi det alltid er i strikk på "jobb" eller "skule", men først blir løslatt fra sitt svarte strikk-fangenskap når fritida banker på døra), som eg no har kjent sidan eg begynte på psykolog-studiet. Dersom du gleder deg over briljante ressonerings-evner, kan eg applaudere med informasjon om at du har rett: Lena er også psykolog. Eg meiner personlig ein god psykolog, sjølv om eg aldri har sett ho "drive" terapi, men eg har då  måter å finne ut ting på;)
Eg og Lena møtes heldigvis
jevnlig fire ganger i året sidan
vi havna på samme spesialiserings-
kurs. Her tok ho meg med på
i overkant sein kulturell utdanning!
Idag jobber ho på Sørlandet på poliklinikk, etter å ha jobba i ambulant team og på akutt-post (imponerende liste mtp praksis-krav som framkaller akutt svette-reaksjon hos likesinna), og dette på hakesleppande 2,5 år! Lena er nøyaktig like gammel som meg (men litt eldre månad- og modningsmessig) og har virkelig forstått seg på psykologien utifra knall-karakterer heile vegen. Eg har sjeldent sett nokon med større evne til å sette seg mål, og følge dei uten alt for mange distraksjoner. Eg har laga ein djup psykodynamisk tolkning som avslører at Lena nok har erverva denne evnen gjennom mange år med karate. Finns det noko som legg meir til rette for å leve livet på best mulig måte, enn det? Karaten har også gitt min private nedroings-pille smaken for fast trening. Korleis ho ikkje svetter heile tida, er et mysterium for meg, som har svette-perler heile tida sjølv etter små anstrengelser. Nokre ganger er ho faktisk "gullig" (merk: svensk uttale, som er korleis mi Sørlands-dialekt ligner mistenkelig på) nok til å droppe hardbarka pulsstigning for ein rolig tur i parken med meg. Bildet rett over er fra en høgt tiltrengt tur til Vigelands-parken, kor eg hardnakka prøvde å utfordre jenta som ingen kunne målbinde til visse saker
No må du ikkje alltid vere så
utålmodig, Lena!
og ting, utan å vere i nærheten av å klare det. Det enda faktisk opp med at EG gjorde rare ting, istadenfor. Heldigvis fikk eg lønn for strevet: Lena tok opp ei fil fra "godt skjulte fakta om Lena" og overbeviste meg om at ho har ei særs tullete og frigjort side, som ho utagerer når det passer seg. Den neste "store"utageringa av ID-impulser blir tur til Kengeru-Australia, kor Lena skal krype inn det mangfaldige landet fyllt av historie, svære insekt og severdigheter. Misunnelig? Eg?
Ikkje gå fra kvarandre nokon gang, værsåsnill!
Lena har også vore der lykter blir holdt høgt mot himmelen, og dit eg snart skal gå meg vill sjølv, nemlig i sjølvaste New York (Eg tar gjerne imot ei liste med tips i forhold til severdigheter, om du skulle kjede deg ein dag;). Eg veit ikkje om meir glitrande auger nokongang har lyst opp ansiktet til denne skjønnehten, men fortellingene satte endelig stempel på erklæringa over en mindblowing tur. Lena fikk shoppa, reist på sighseeing og brukt etterlengta tid med Mannen I Henna Liv.
        Her er det kanskje passende å nevne at Lena er opptatt (med eit sånt grepa kvinnfolk er ikkje det rart) med den store logikeren du ser på bildet til venstre. Logikk eller ikkje, dei har begge æren av min fortsatte tru på kjærligheten. Eg veit ikkje nøyaktig KOR mange av mine kjente (og pas.) eg har fortalt dette til; Men Lena sa noko for ørten år sidan som har scrapbooka seg fast til minnet mitt (Eg har sidan pynta, fargelangt og utbrodert det til litt av eit scrappe-prosjekt).
Lena har vore saman med sin kjære så mange år at fingrane mine ikkje heng med lenger, og dette leder jo naturligvis til spørsmål som: "Korleis held du ut?" Eller "Korleis kan du vite at han er den rette". I forhold til det siste, venta eg eit tankefullt og komplekst svar basert på psykologiske forklaringsmodeller, og må derfor innrømme at eg nok engang blei målbunde då åpenbaringa kom: "Eg
Ikkje engang desse kjekkasene er konkurranse for sambuaren
berre visste han var det, og det har eg fortsatt å tenke fram til idag" (fortsatt kjem den rørte følelsen i magen).
Eg har selfølgelig iherdig pirka etter konflikter; Er det mulig at det finns slike forhold, der en berre veit og der krangling ikkje er en del av kvardagen? Svaret er faktisk ja, og eg håper virkelig at dei alltid held saman (ellers går mi tru på kjærligheten i vasken igjen).  


Lena og eg blei kjent sakte, men sikkert. Idag er ho en uvurderlig venn, som veit så mykje om meg at eg må vurdere om eg må gi påbud om munnbind. Heldigvis er ikkje Lena ei som lar seg pirke på nasa av andre sine kommandoer, og det har gått veldig fint uten knebling og trusler, sidan Lena er også er en lojal venn
Ikkje rart Birgit smiler, med Lena
ved sidan av seg :) 
(som ikkje sladrer for mykje, heller). Eg er ganske sikker på at Lena allereie har mykje av det livet ho ønsker seg, og det gjer meg glad, for ho har så mange år igjen der ho virkelig kan nyte godene av alt arbeid tidligere. For ingen skal lure meg til å tru at hard arbeid ikkje koster mykje energi, nedprioriteringer og tapte muligheter. Men Lena har alltid visst at alle muligheter kjem, og ho har også tatt seg tid til det viktigste ho ville mens ho var flittig student. Ho kjem fortsette å jobbe hardt for å halde kvaliteten på arbeidet sitt ved like, og eg er ikkje i tvil om at min kjære venn kjem til å få gjort mykje bra for sine medmennesker.


Gratulerer med dagen, Lena.
Eg set veldig pris på deg, og gleder meg til alle framtidige møter vi kjem til å ha.


Bursdagshilsen til eit lite troll :)

Idag har denne vesle (med stor energi & ramp-faktor, pluss eit svært hjerte) karen bursdag og blir fem år. Idag var det nok også en storveis feiring i barnehagen, og ein gut som var veldig stolt over den høge alderen han har oppnådd. Gleden av mitt besøk (og gave) får spares til seinare. Det er jo kjekt å ha bursdag litt seinare, også?

Her ser dykk nokre utvalgte bilder av tøffingen (fotograf: Moi & Kjell Inge): 
IMG_3573
Må du ta så mange bilder??
IMG_3590
Født modell?
IMG_3585
Frivillig kjærleik
IMG_3586
Eg blir så glad når eg ser deg!





mandag 22. juli 2013

Til BuRsDaG- EsPeN


Til bursdagsbarnet

No hadde eg egentlig skreve eit langt innlegg om dagens utvalgte nyttårs-forsett, men passande nok forsvant det med eit lett trykk. 

Den eg skreiv om var Espen, som eg hadde den ære av å bli kjent med som psykologi-spire, har delt hus med og den eg klaga til når hælene blei for høge etter en vimsete tur på byen. 


Espen er egentlig ekte hollender, om du trekk fra det at han har budd i Norge heile livet. Nederlandske fraser og merksnodige lyder dryssa nedover en smart familie. Faktisk var det slik at eg sjølv forstod eit og anna ord om eg spissa øyra litt ekstra, og eg fikk straks sansen for både teknokratene av nokre brødre og

den kvinnelige terapeutiske delen av familien, som eg alltid hadde hyggelige samtaler med. Espen har alltid vore familie-kjær, og har arva mange av dei omsorgsfulle egenskapene som familien`s skattekiste kan by på. Han har alltid vore snill og raus med sine med-mennesker. I tillegg er han like fleksibel som det beste stretch-stoffet på marknaden, med evne til å slappe av like godt som en slakta makrell. Nokre ganger tok avslapninga heilt av, med ei skikkelig runde CS saman med gode venner. Da var head-settet skrudd på hovudet og konsentrasjonen ufeilbar. Ufeilbar var også drikkemønsteret. I motsetning til den typiske nordmann som ikkje kan gå meir enn tre skritt utan å snuble over ikkje-eksisterende hindringer etter å ha inntatt både ein eller to enheter over grensa. Espen derimot, var rett og slett ein mann utan vansker med dette. Ingen bein i kryss i den gården, nei. Faktisk er det slik at han både har dreve med turn og fekting, så balansen har med andre ord ikkje vore så aller verst. 

Espen har også vore en av steinerskule-elevene. Fri i sinn og åpen ovenfor ulike tanker og meninger. Fint, syns eg. Det er alltid like kjekt å prate med han, då han har gode råd å komme med, eller rett og slett berre lytter, om det passer seg slik. I tillegg er det fryktelig gøy å gå på resturant med denne mørkhåra glad-lerken. En av dei første gangene pizza skulle fortæres, blei det bestilt et gigant-monster på peppes, da hungeren hos Espen var tilsvarende stor. Eg måtte derfor trekke en smule på smilebandet, når metthetsgrensa var vel overskredet etter to stykker. "Eg gjer alltid dette", kom det fra den skyldige, utan at dette påvirka framtidige porsjons-valg. Espen er rett og slett en mann med store porsjoner: Pizza, omtanke og godt humør.

Eg ønsker Espen m. familie alt godt på bursdagen, sjølv om 22 juli har en del negative assosiasjoner knytta til seg. Men det er godt å sjå at  det som blir fokusert på idag, er samhald og felleskap. og eg håper Espen får nyte det samme med familien. 

Du er en grepa kar, og akkurat idag kan du spise så mange is du berre vil ha:D

Stor klem!

fredag 19. juli 2013

Jeg har hørt at den som har valgt å være alene, ikke er ensom. Det er ikke alltid sant.»



Hennes verste frykt er at alle som tror de kjenner henne, skal vite hvor trist og alene hun egentlig er. Og hvor skamfull det gjør henne.

Hun studerte, gikk på kino med vennene og rotet med gutter på våte nachspiel. Hun var ung og urban, og normal. Så begynte ensomheten å spise av livet hennes.
Syv-åtte år senere klarer hun ikke se for seg drømmen om å stifte familie, og om å ha mange gode venner rundt seg. I det nye livet har hun ingen. Når hun blogger om det, gjør hun det anonymt. "Den flinke jenta" (30) skriver om enda en stille lørdag. Om spørsmålene hun gruer seg til:
"Hva gjorde du i helgen"?
Om kafébesøket som aldri finner sted.
Om nok en sommer alene.
Akkurat nå blogger hun kanskje om at det siste hun ville gjort her i verden, er å stå frem med navn og bilde i Aftenposten.
- Jeg gjør alt for å unngå at noen finner ut hvor trist og ensom jeg egentlig er. Det er lettere å være ensom enn å avsløre skammen.

En bragd

Men nå sitter hun på en benk i sommerferie-Oslo og forteller en vilt fremmed at den aller nærmeste familien er de eneste i hele verden som vet hvem hun er. Og hun er stolt av seg selv. Det er en bragd – og kanskje et skritt på veien som aldri blir kortere.
Det hender hun kikker på flere år gamle blogginnlegg. Det gjør henne trist, fordi hun det hun leser, er det samme som hun skriver nå. Hun kommer ingen vei. 

Les også

Høyre vil ha «fastpsykolog»1

Psykiske problemer like vanlig som influensa, mener Høyre.
Det er fremdeles like utenkelig å bruke Facebook-status til å høre om noen vil finne på noe, for da forstår de kanskje. Det er tabu å være venneløs.
- Det er ingenting jeg ønsker mer å ta den telefonen, si ja til å gå på date og finne en kjæreste. Men å gå på date er helt utenkelig for meg. Umulig.         

Bak masken

Mange jogger forbi mens vi sitter på benken ved Akerselva. Hun kjenner en av dem, og hilser og smiler. Han tror han kjenner henne også. Slik som alle andre bekjente. Frykten for å bli avslørt har gjort henne til en eminent skuespiller. Det hun ønsker aller mest, er å gå av scenen. Men hun er tryggest i rollen – under fasaden som skjuler det ødelagte selvbildet.
- Jeg føler at jeg ikke fortjener venner og å ha et godt liv. Da er det vanskelig å føle at en er verdt noe. 

I oppmerksomhetens episenter

"Den flinke jenta" synes det er tungt å vite at det finnes så mange andre skuespillere. Hun skylder på seg selv. Det var henne som sluttet å svare på SMS, ikke alle andre. Hun har levd to liv. Hun hater det hun lever nå.
- Jeg har hørt at den som har valgt å være alene, ikke er ensom. Det er ikke alltid sant. De som lever som meg, tror at alle legger merke til deg om du sitter alene på kafeen eller i parken. Ensomheten gjør deg utrolig selvsentrert, nesten konspiratorisk. Du mister evnen til å stole på folk.          

Endelig stolt av seg selv

Noen timer etter at hun reiste seg fra benken og sa at hun lengter etter å gripe dagen, skriver hun en e-post til journalisten. Den er ikke anonym, slik som dem hun sendte før praten ved benken. Det står:
"Det var en god følelse jeg hadde etter vår samtale i dag, og jeg er veldig glad for at jeg i det hele tatt våget å si ja til dette! Også litt stolt da …

Les også:

tirsdag 16. juli 2013

Helsetjenesteaksjonen


Nokre ting kan få sinnet mitt til å boble og tankene til å koke. En av desse tinga, er at dei som treng det mest, ikkje får det dei treng på grunn av at økonomien ikkje tillet det. Vi er et av verdas rikaste land, men likevel opplever vi alt for ofte at pasienter og foresatte ikkje føler seg høyrt og at behandlinga er for dårlig. Derfor støtter eg meg hundre prosent til helsetjenesteaksjonen, som er i gang no.


Nordfjord DPS har for eksempel blitt kåra som "best i landet" i forhald til kriterier som blant anna går på ventelister, fristbrot og epikrise-tid. Men Epikrisetid, antal behandlere og venteliste, seier ikkje nødvendigvis noko om kvaliteten på arbeidet som blir gjort. 

Ein måte å unngå «fristbrot» på, er å la vere å tildele pasientar som burde hatt det, rett til prioritert helsehjelp3. Ein annan måte er å definere første samtale som behandlingsstart. Dei regionale helseføretaka fekk i 2008, saman med Helsedirektoratet, laga såkalla rettleiarar for prioritering for ulike sjukdomsgrupper, og det er eit spørsmål om desse opnar for slik praksis (gjennom «uavklart pasient»). Slik tilnærming kan forklare at ein ved eit sjukehus fann at 90 prosent av pasientane som venta på operasjon, allereie var definert med «ventetid avslutta» fordi dei hadde vore til samtale. Ved eige sjukehus er alle pasientar vi har operert for fedme dei siste åra, definert med «ventetid avslutta» lenge før dei blir operert.
Føretaka ser seg tent med slik tilnærming fordi dette gir fine rapportar utan fristbrot, men god pasienttilnærming er det ikkje.
INGA BETRING. Når fleirtalet av pasientar som ventar på behandling, er definert med «ventetid avslutta før aktuell behandling» er byrja, er dette sjølvmotseiande. Dette er ikkje i tråd med intensjonen verken i pasientrettigheitslova eller ventelisteforskriftene, det gjer statistikk over talet på fristbrot meiningslaus, og det bidrar til å skjule kapasitetsproblem. ein tenker seg om, viser ventelister at det er behov for tjenester, og dersom målet på kvaliteten av desse, skal vurderes ut ifra kor lang tid nokon bruker på å skrive eit dokument, er det ikkje rart at mange pasienter kjem med historier om korleis dei føler seg avvist i helsevesenet. Når legen berre har tid til å snakke med pas. i kort tid, fordi det er mykje byråkrati som skal gjerast for at dei skal dekke krava for "forsvarleg helsehjelp", kan dei ikkje ta seg god tid til å sette seg inn i ein sak. I artikkelen om Nordfjord DPS  skrives det om kor bra det er at "samarbeidet mellom kommuner øker, men det vektlegges ikkje korleis dette "samarbeidet" arter seg. Når sjukepleiere må ringe rundt for å finne ut kven som "tar ansvar" for pasienten, blir det ikkje mykje tid til overs til pleie av dei det gjeld. Det at ISP (indre sogn psykiatrisenter) har færre sengeplasser, utpeikast av T. Aare som et bevis på at samarbeidet mellom kommune og DPS`er fungerer, men fokus er lite på kva pasientene sjølv synes om dette. Det samme gjeld Levanger sjukehus, som har fått skryt på grunn av færre sengeplasser, sjølv om pasientene sjølv kanskje ikkje er like fornøgde. 
Fra pasient: Legg man seg idag inn på en sengepost for behandling av depresjon, får man straks beskjed om kor lenge det vil vare. . Slik har man standardisert produksjonstiden (les: behand-lingen) etter modell fra Toyotafabrikken i Japan.
Den psykiatriske pasienten som søker omsorg, blir ofte stemplet med negative terminologier som oppmerksomhetssøkende og manipulerende, slik psykolog Arnhild Lauveng så fint beskriver det i sin selvbiografi, Imorgen var jeg alltid en løve, om sin tid som psykiatrisk pasient. Lauvengs erfaringer etter ti år som pasient i psykiatrien stemmer overens med mine egne erfaringer som psykiatripasient.

Det har vore fleire saker i media dei siste åra, som viser kor gale det kan gå, når pasienter ikkje opplever å få tilstrekkelig hjelp. Eller for å sitere Finn Skårderud om Psykisk helse den 26.06.13 "Våre sinn blir markedsvurdert. Til hvilken pris? Hva koster et komplekst 
kor mykje "koster" eit traume? Og kva med
Schizofreni-behandling? Virker kalde bad fortsatt?
traume for tiden? Hvem fikser rusavhengighet til redusert pris? Senger er dyrere enn stoler, medisiner billigere enn samtaler, og kjapt er billigere enn langvarig. Anoreksiavdelingen må kutte matbudsjettet. Schizofreni lønner seg definitivt ikke. Min venn i parken er småfull, meget vennlig, men slett ikke produktiv. De viktige konfliktene er forflyttet til mellom administrasjon og klinikere. Eller den er flyttet inn i klinikernes sinn. Vi forventes å være lojale oppad, men faglig etikk tilsier at vi skal kjempe for pasientene. Ofte går det ikke opp, og det produseres etisk underskudd.
Tidvis er jeg pessimist. Systemene er blitt for dinosauraktig store og ansiktsløse. Men så tenker jeg at vi slett ikke må gi oss. Vi må lage mer konstruktiv uro i Helse-Norge. Da må debatten føres tilbake til det vesentlige: ikke den økonomiske bunnlinjen, men verdier. Det er noen grunnleggende konflikter mellom menneskeverd og mennesket målt som økonomisk verdi".

Det beste er kanskje å skyve alt under teppet? 
Eg deler Melinda sin fortvilelse over at dette ikkje når meir fram i media: 
"Men hva jeg sitter igjen med, er følgende tragiske tanke: En politikers stabbur fikk mer medieoppmerksomhet, enn legers brutale avdekking av et Helse-Norge i fritt fall. Istedet dyrkes agurknyhetene. Jeg skjønner ikke hva som ligger bak vurderingen. Kanskje alvorlige og skandaløse tema ikke selger i ferien, om ikke det involverer drap eller forsvinninger. Kanskje det er for tungt stoff, leger og byråkrati, nei, badetemperaturer er det viktigste å lese om når vi er i feriemodus.
Eller kanskje det er for skremmende stoff? Er media redd for å ta tak i noe som er så omfattende?"






Meir lesning: 
Thor-Erik Forsmark
  for 6 dager siden

  • Som foretaks tillitsvalgt på St. Olav for Norsk Psykologforening, må jeg beklagelig vis si meg enig med artikkel forfatteren. Det er ille med hvor få psykologer det  egentlig finnes på sengeposter og poliklinikker på St. Olav og forunderlig hvor mange, som artikkel forfatter påpeker, sykepleiere, sosionomer og pedagoger som har behandler og utreder funksjoner.

Professor Jan Helge Solbakk kommenterer rådmannen med den røde og grønne tabellen over sykehusinnleggelser (innlegget på Nrk.ytring kan kommenteres):
Meir om dette: http://www.dagensmedisin.no/debatt/pasientrettar-og-ventetid-/


Å redusere byråkrati, er like vanskelig som å få tannkrem tilbake til tuben



PER FUGELLI STØTTER HELSETJENESTEAKSJONEN:
- Mennesker er ikke hermetikk!
Leger og sykepleiere slutter ved Ahus







søndag 14. juli 2013

Lyst til å hallusinere?

Dei som kjenner meg godt, veit at eg har sagt at når eg blir 70, skal eg prøve noko alà LSD fordi eg
lurer sånn på korleis det er å hallusinere. Som mange seier: Det er jo ikkje noko å lengte etter! Ikkje at eg er misfornøgd med at livet mitt får meg til å sjå det som er der, heller enn edderkopper, slanger og store monster, blir eg likevel fascinert av tanken om at nokon høyrer stemmer I hovudet sitt, og ser ting som ikkje andre ser. Eg var i overkant lystig når vi sov på Walaker hotell. Det er nemlig påstått at det overnaturlige kan oppleves der. Eg blei enda meir ivrig når rommet vi fikk, var på den gamle delen av hotellet, der det skulle spøke mest. Eg høyrte da også, skritt som eg ikkje heilt kunne forklare, men det var ikkje spesielt nok til at eg klarte å overbevise meg sjølv om, at det var små spøkelser som syns det var gøy å lage rare lyder.

Eg har enda ikkje opplevd å sjå eit spøkelse eller andre ting som ikkje egentlig skal vere der, derfor var det veldig moro å komme over ei side som framprovoserer hallusinering. Du skal berre sjå på eit bilde som beveger på seg i 30 sekunder, sjå vekk etterpå, og veggene rundt deg kjem til å bevege seg fram og tilbake. Det var ganske moro, men eg anbefaler at man er forberedt på dette, sidan eg blei litt svimmel etterpå. Likevel, morsom underthaldning, så det er berre å prøve den, om du har lyst!

... on the radio

Du sitt ute i ein park med ansiktet vendt mot sola. Det er sånn passe varmt, ingenting overstadig med tanke på at Juli er månederen og sommer kategorien. Likevel, du vender ansiktet opp, i håp om at nokre D-vitaminer blir aktivert innanfor huda. Etter ei stund vandrar blikket nedover mot boka du held i handa, som du prøver å dykke ned i, utan å alltid klare det. Temaet er rått og vanskelig, for du les ikkje om koselige ting som pusekatter som har vunne skjønnhetskonkurranser, du les om alt det stygge i
verda. Ein gut som bankar opp kameraten sin fordi han blei fornærma. Mannen som slår kona si sidan skjørtet var for kort. Det er baksida av facebook-perfeksjonen, og du kjenner det er ein smule dystert for denne fine sol-dagen. Mens tankene dine vandrar litt fram og tilbake, kjenner du vibreringa fra ein telefon. Ukjent nummer, så du tenker: Kanskje en ny privat pasient? Du rekk å tenke på kor mange du har no, og om det er plass til ein til, før mannen presenterer seg. Anders. Eg får ikkje med meg etternavnet, sidan eg allereie i det makro-sekundet har funne ut at det må vere ein ny pasient, då presentasjonen er så formell. Like etter, demrer deg for meg at slik er det ikkje. Etterkvart som sekunda glir framover, viser det seg at dette er en reporter, som ønsker å ha meg med på "sommer-hjulet", eit radioprogram på NRK. Eg høyrer etter, fortsatt med ansiktet vendt mot sola, og kalkurerer inni meg. Joda, det burde gå, det. Vanligvis liker eg ikkje tanken på å vere med på slikt, men kanskje eg trengte en flukt fra vold og sinnemestring?

Eg røyste meg fra plassen i sola, og gikk inn på kontoret for å sjekke kalenderen. Det viste seg at tidspunktet som han ønska å ha meg på, var opptatt, og eg ga han tilbakemelding om at det ikkje passa, saman med navn han eventuelt kunne kontakte. Han var rask på avtrekkeren, og etter at eg hadde hatt ein annan pasientsamtale låg det beskjed om å ta kontakt. Eg ringte opp igjen, og han foreslo at eg kom NO, så kunne innslaget lages og klippes til slik at det kunne brukes dagen etter. Eg heiv meg rundt, fikk låne bil, og plutselig satt eg i studio. Det var litt uverkeleg, sidan eg knapt hadde fått tenkt meg om, og å utfordre seg sjølv på "våt moro" i Florø, og om det var lurt å gjere ting ein egentlig ikkje tør. I tillegg skulle eg assosiere fritt til tilfeldige ord på "sommerhjulet".
Eg ønsker å leve som eg "lærer bort"
eg kjente hjertet banke like fort som det kanskje gjorde for dej som eg skulle snakke om: Nemlig personer som trosser frykta si, som Kristian, fobikeren som ikkje likte høgder eller helikopter, skulle gjere. Spørsmåla begynte å komme, og eg prøve å svare etter mine personlige haldninger og tanker, samtidig som å dra inn det eg kunne fra å ha jobba med eksponering sjølv. Hjartet mitt roa seg litt etterkvart, og det begynte å bli moro. Eg var nokre tidspunkt meir opptatt av å betrygge min reporter, om at det kom til å gå fint, enn å tenke over om det eg sa kom riktig ut, eller ikkje. Intervjuet handla om

Etterpå var eg både glad over at det var over, men også stolt over at eg hadde gjort det. Eg tenker fortsatt at vi psykologer har en viktig rolle i forhold til å spre kunnskap, for mi ærlige meining er at vi ER for redde, og lar dette hemme oss fra å leve det livet vi virkelig vil. Eg syns imidlertid det blir dobbelt-moralsk å snakke om dette til andre, om eg ikkje tør å utfordre meg sjølv, og då må eg hoppe i ting som dette innimellom.

En indre high-five til meg sjølv, og tusen takk til alle som hørte på og ga hyggelige tilbakemeldinger. Dagen etterpå blei eg sjokkert av å finne heile poliklinikk-gjengen min samla på eit kontor med radio, der dei hadde lytta til kva eg hadde og sei. Eg kom med nokre halvgode spøker, men var egentlig sterkt sjokkert: At nokon skulle sette seg ned for å høyre på det EG har å sei, var uverkeleg og litt ubehagelig.

For dei som ikkje har høyrt intervjuet enda, finn dykk det her. Eg snakkar i begynnelsen og på slutten:)

Psykolog Nina om frykt og egne minner
Nokon gikk på line..

Emerson - Mommy's Nose is Scary! (Original)

fredag 5. juli 2013

Tidlig morning

Tatt fra: http://forfreepsychology.wordpress.com



4b9134f8ea78392ff4f147e48d8afa8b







Source: agoodthinghappened.com via Carol on Pinteres 
A new morning for everyone. 
     
     
Good morning
No matter what you see when you open your eyes: A man snoring happily in his sleep, a roof from 1953, bottles from yesterday, a terrible mess that have to be cleaned, a stylish expensive room, thin greasy paper walls, or just your dreams lingering on, it is your life. Right now, this is what it consists of. But
what you don`t know is how the rest of the day will be. Sure, you might have plans, but do you know who you might smile to? The things you can see along the way? The friend you could call, the words you can read ? The idea you might get? The food that will touch your taste buds, nerve cells bringing the news to the brain so that you can react with glee or disgust?You get up, start doing what you must: Making breakfast, awakening your sleepy children, getting the paper, making plans,  fixing or maybe it is to carefully be sure that you don`t burn the last rice, to ignore the beetles on the floor, or to try to not think about regrets, looking after your sick child or hoping your mother-in law won`t be up, making her special waffles.
0cd7a1c44711f5174def5ec9b2b513b1
imageNo matter what you do, if you take a long or short shower, if you brush your own or someone else`s teeth (or don`t even own a toothbrush), if you must go to work or will spend the day on a white beach, if you say hello to noone, the man/women of your dreams or someone who used to be, you have small choices all the time. You can feel the drops from the shower. How they touch your skin, how they look on the wall, how warm and cold they are. You can feel how good it is to brush away yesterday`s news, or brush so hard that the toothbrush looks like a tornado afterwards. You can look at it this way, or that way. Your choice. Your life. And sure, some things are harder to change than others, but that doesn`t mean you can`t drag new air into your lungs, let the smell of fresh coffee enter your nose, that you think about a pleasant memory or dream about what you can do with your situation. Your choice, your life.
No matter where you live, the sun goes up, and goes down. Sometimes its cloudy, but it`s still there, preparing for a new show, resting its rays or just reminding you that there is something worth waiting for.
7460b6c188abd43ea44720ecedd77316So begin the new day the way you want. Like they said on an old computer game: "What are you waiting for. Christmas?"
image

Translate

La vita è bella

About me: