Søk i denne bloggen

fredag 30. august 2013

Små prosjekt





En kamp over tiden

En av mine yndlingsblogger, skreve av en psykolog som brenn for det ho jobber med og skriv om. Denne tekster representerer mange av dei samme tankene eg har hatt når eg ser på jaget etter enda fleire dyre ting og enda fleire "tomme"diskusjoner under valg-kampen.

Å puste usynlig luft.



Posted: 29 Aug 2013 11:48 AM PDT
Politiske vibrasjoner i lufta. Gjennom lufta vi puster, manifistert i min elektroniske duppeditt.
Miljøet og bærekraften, de forbybare ressursene. Hvor er miljøet, og bærekraften? Inni studioet til p2, inni høretelefonene mine, inni saler med opprømte aktivister og snille raddiser, inni hodene til folk som stemmer grønt over rødt, blått og grått?
Hvor inni hodene er den? I våre tanker om den større fremtid, om Lofoten og Vesterålen? I på-spissen tanker om menneskeheten som snart sørger for at jorda vil riste oss av seg, bli kvitt viruset med sko på, og leve videre?

Hva skjer når vi bringer bærekraften med inn i Livet? Ned i kroppen og kontakten med alt vi er del av? Naturen altså.

Kanskje kan bærekraften handle om mye mer enn energien til vår siste duppedings? Kraft til å bære? Kraften ved å bære? Oss selv og våre liv. Jeg møter mange i mine arbeidsdager som spør seg selv om hva de kan bære. Bære arbeidet, ansvaret for barna, husoppgavene, utfordringer i familien, parforholdet, og ikke minst seg selv. Jeg lurer på hva som er deres olje, og deres fornybare ressurs.

Bærekraft. Noen ganger bærer vi oss selv med en verdighet. En type verdensanskuelse mindre preget av frykt, en romslighet for alt som er sårbart og skakt. En mer umiddelbar tilgivelse av andre og oss selv for våre stadige dumskaper, gjennomlyst av en smilende viten om vår verdighet. Det er vel da vi har det de kaller utstråling. En fornybar energi, vi er som vandrende solpaneler og glødelamper i ett. På to bein. Kanskje ikke så mye et virus da. Hva gjør det med oss når vi ikke makter bære oss selv slik, når vår energi ikke kjennes fornybar, når kraften vår kanskje heller ikke bæres, men blekner bak lagene av usikkerhet og frykt for å ikke være gode nok?

Jeg vet ikke om vi lever opp til det store idealet om produktivitet da.

(Jeg så et Chomsky-sitat nylig, plassert i ramme på facebook av noen av disse raddisene -de 99 prosentene- om at den smarteste måten å holde mennesker lydige og passive, er å strengt begrense spektrumet for debatt, men sørge for svært livlig debatt innenfor det spektrumet.)

Det store målet om produktivitet. Pengekurver som går oppover. Bruk og kast. Et plastleketøy, en oljeutvinning, et menneskeliv, en klode. Bindeleddende mellom den bærekraften som drøftes på konferanser med lunsjbuffeter, og den nære bærekraft drøftet mellom fortvilte foreldre på mitt kontor, kan være mange. Pengenes grep om oss, og grep om de som legger vilkårene for oss, for eksempel. "La oss trekke ut det vi har av ressurs, fornybar eller ikke. Det er jo mulig, og vi tjener jo penger på det." Ola og Gerdbruker samme ordene, om oljeutvinning og om utvinning av produktiviteten hos landets foreldre. Pengekurven blir grensesetter for en større debatt. Den om verdier, om hva som gjør oss godt. Hva som gir oss bærekraften.

I psykologien vet vi at pengene ikke utgjør særlig forskjell på om vi har det godt. Vi er mindre tilfredse om pengene ikke strekker til for basale behov og sosialt liv, selvsagt. Men du skal ikke lenger opp enn til en lærer-inntekt før lykke-kurven flater ut. Lotto-millionærer får et kick det første året, deretter er lykken på samme nivå. Det er gjortsnedige studier (link til forespørsel om å åpne harmløs pdf av forskningsartikkel) som viser at tanken på penger gjør oss mindre hjelpsomme og fellesskaps-orienterte, og mer egoistiske eller motivert til egen vinning.

Vi hører sjeldnere Abba og Øystein Sundes sanger om pengene som rariterer og bekymringer, og jeg savner litt de gammelmodige ordtakene om hva som ikke kan kjøpes for penger. Jeg kan lage fornøyelsespark i hagen for min to-åring med et par tusenlapper på salg. Alle tingene vi foreldre trekkes mot å kjøpe, kan synes som en desperat gjenskapning av vår egen barndoms forventning og lykke, i et samfunn der drømmen om noe kostbart har få minutters levetid. Etterpå må vi kaste all plasten.

Jeg undrer meg over hvordan våre barn opplever all denne plasten, alle disse duppedittene. I en av mine favorittromaner, "Momo - eller kampen om tiden", beskrives det så enkelt, så barnlig og naivt, om de voksne som begynner kjøpe mer ting når de har mindre tid til barna. Om barna som flokker seg rundt tingene. Stoltheten en liten gutt utbasunerer over sin nye leke, flakker plutselig av, med en sår avsløring av hvordan en leke aldri kan erstatte tid med mor og far. Det kan syntes som en kollektiv trøst for denne foreldre-generasjonen, å oppfylle den materielle lykken når vi ikke klarer være tilstede, bære oss selv og barna våre med Kraft.

"Se meg, se meg!" Vi humrer kjærlig over de små som vifter med den seneste tegningen eller sine bekreftelses-lengtende hjerter på stilker. Når de voksne vifter alle veier med samme budskap i mer forkledde former, humrer ingen. Salen på foredrag med Tor Johan Ekeland humrer litt, når han påpeker at et samfunn fullt av folk som vil bli sett, etterlater få igjen til å se. Den lille trenger å bli "ferdigsett", sier han, og oppsummerer med dette noen av grunnpilarene i psykologisk kunnskap om utvikling av vår selvfølelse.
Foreldre som møter, ser og bærer dine reaksjoner og din oppmerksomhetshunger når du er barn, vil hjelpe deg å bære deg selv. Hva om den voksne er for opptatt med å bli sett selv, til å klare se? Eller for opptatt av å holde hodet over vannet, forsøke bære seg selv etter beste evne, til å se hva du trenger lære å bære? Dette er tilknytningspsykologi på sitt mest besynderlige, og mest logiske. Vår relasjonshistorie, hvorvidt vi ble sett og favnet, vil være med å forme livene våre, relasjonene våre. Vi viderefører arv som handler om langt mer enn gener. Det handler om om hvem vi får følelsen av å være i verden, og i forhold til andre. Og hvem våre barn opplever vi er når vi skal se og bære de. Og så videre. Vi kan snakke om traumatiserte folkeslag med krigshistorie, og det blir et spørsmål om langt mer enn noens krigsopplevelse. Hvem er de traumatiserte foreldrene, og deres barn, og deres barn?

Hva skjer med digitaliserte og distraherte og produksjonsorienterte folkeslag som oss, hvilken historie skaper vi for våre barn nå, som de viderefører? Klikk.no gir deg tips om å vie barnet fem minutter mellom barnehagehenting og middagslaging, og ha tålmodighet med at den lille klenger litt på deg som uttrykk for sin hengivenhet. Eldre generasjoner gir oss beskrivelser av den fraværende far, han man ikke kunne ha tillit til at lyttet eller hadde tid, sårheten i å aldri kjenne ham, eller aldri føle seg kjent av ham, savnet etter å bli sett. Tenk at det har blitt gjort til et så høyt ideal å gjøre mor til den samme, i samfunnsproduktivitetens navn. Hvem blir ferdigsett nå? Vi blir ikke ferdigsett på facebook, iallfall.

Hva handler det egentlig om, produksjon og forbruk av plast og andre ting? Når vi ser på mennesket, tenker jeg på? Syklusen vi deltar i; produser, konsumer, forbruk og kast, er jo ikke bærekraftig for jorda. Men er den bærekraftig for oss personlig? Der vi fyller tomhet med en ny duppedings, vil det ikke oppstå mer tomhet? Barnet som fyller fraværet av en forelder som ser ham, med en overdrevet begeistring for seneste duppeditt, ligner han ikke på mange voksne? Hva er vår fornybare ressurs? Hva er det som gjør oss bærekraftige som personer?

En skulle tro det å bli så rike som oss kunne innebære frihet til å evolvere oss. For eksempel frihet til å heve seg over tingene, fordi vi har nok. Eller frihet til å bytte ut noen av de dyreste duppedittene for litt mindre arbeidstid, litt flere skogsturer og stille stunder. Den lille friheten vi nå har til å velge en bærekraftig omdreining i politikken, vil kanskje koke ned til å handle om noe annet enn bare oljen, og ivaretakelse av naturen utenfor oss. Den kan handle om ivaretakelsen av hvordan vi er natur. Og om at når vi forstår vi har nok, og er nok, er vi vandrende glødelamper som bærer seg selv, og sprer fornybar energi.

lørdag 24. august 2013

Helse


Hukommelse og fortrengning i helsepolitikken

Det hersker en
fryktkultur i
dagens offentlige helsetjeneste.
HELSEPOLITIKK
I Aftenposten 9. august uttalte Jonas Gahr Støre følgende om Høyres helsereformplaner: «Jeg synes det er oppsiktsvekkende at en som vil bli Norges nye statsminister vil gjennomføre en helsereform som hun ikke vet hva vil koste det offentlige.»
Støre lider muligens av både lang- og kortids hukommelsessvikt. For tolv år siden var det hans egen statsminister, og med han selv som sentral medspiller på bakrommet, som igangsatte implementeringen av den famøse helseforetaksreformen. Dette er uten sammenligning den største helsereformen i norgeshistorien, og det uten at man visste hvor vanvittig mye dette skulle koste både i penger og byråkrati.
I år forsøker Støre å få Stortinget med på innføringen av elektronisk journal for samtlige pasienter i kongeriket («Én innbygger – én journal». Stortingsmelding 9 [2012-2013], om digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren). Også dette er en reform som vil koste hundrevis av millioner av kroner og føre til enda mer byråkrati, og igjen uten at regjeringen har utredet de kostnadsmessige sidene.
Og hva med den skandaløse sammenslåingen av Oslo-sykehusene til et virtuelt gigantsykehus? I en artikkel i Klassekampen skrev Støre at retningen og intensjonen var riktig, det var bare planleggingen og gjennomføringen som var mangelfull. Hvorfor holder Støre kjeft om de enorme kostnadsoverskridelsene som også kjennetegner dette prosjektet, når han ellers er så glad i å bruke tall når han debatterer?
En kyniker, sa Oscar Wilde, vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I sitt økonomistiske forsvar for helsefore-taksmodellen og tilliggende herligheter fremstår Støre mer som en utsendt fra McKinsey enn som helsetjenestens øverste politiske ansvarlige.
Det er for lite fokus på ensomhet og depresjon i helsedebatten, mener Kristine Sverdrup (20).

Helsepolitikk er mer enn sykehus

Hvorfor snakker ikke Siv Jensen mer om trygge og gode oppvekstvilkår i skolen? undrer Kristine Sverdrup (20). Da
 Stoltenberg I igangsatte sitt megalomane prosjekt «Modernisering av offentlig sektor» i 2001, var det ECON Analyse, et såkalt «uavhengig» analyseinstitutt for utarbeidelse av økonomiske rapporter for oljeindustrien og for staten, som var premissleverandør for strukturreformene som ble gjennomført, herunder helseforetaksreformen. Som velgerne kanskje ikke vet, har både Stoltenberg og Støre vært styreledere for dette kvasivitenskapelige instituttet, hvis opprinnelige tjenester nettopp lå innenfor deregulering og markedsretting av offentlige virksomheter. Siden Støre ble helseminister har han i innlegg etter innlegg forsøkt å gi inntrykk av at det er partiene på høyresiden som vil markedsorientere helsetjenesten. Hvorfor fortier han at det er hans eget parti som de siste årene har vært den ivrigste pådriveren for innføringen av markedsorienterte styringsmodeller
Nokre ganger må man rynke panna
og inntjeningsverktøy både i helsetjenesten og andre offentlige sektorer? Og det med god drahjelp fra nettopp ECON Analyse. Hvorfor fortier han at selv om det ligger et element av overordnet samfunnsansvar i foretaksmodellen, er økonomisk inntjening det primære? Følgene av dette er at spesialisthelsetjenesten drives som en hobbesiansk alles kamp mot alle for å sikre inntjeningen for egen driftsenhet. Og med triksing og fiksing av tall, diagnoser og utskrivninger for å øke fortjenesten og innsparingene. Det er grunn til å frykte at ukulturen med talltriksing og «strategisk rapportering» vil bli ytterligere forsterket dersom Aps ferskeste valgutspill om en bonuspott for de flinkeste sykehusene blir gjennomført. Og på toppen av dette har vi fått Samhandlingsreformen, en faktureringsreform som har medført at det nå også foregår samme uverdige pengespill mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Og med pasienters liv og helse som innsats.
Det er menneskelig å feile. Og intet system er feilfritt. Men det er forstemmende å oppleve gang på gang at når toppledere i det offentlige Helse-Norge gjør feil, med enorme kostnadsmessige følger, så sparkes de ikke. De sparkes oppover til nye lukrative stillinger i systemet eller flagges ut gjennom oppkjøp av toppstillinger i FN-systemet. Hva så med Jørgen Hattemaker, det vil si modige leger og andre helsearbeidere som i lojalitet til sine pasienter har forsøkt å varsle om feil i og triksing med systemet? Et grelt eksempel er hva som skjedde med en ansvarsfull overlege i Vestre Viken helseforetak. Det var denne overlegen som ved gjentatte anledninger helt fra februar 2005 hadde påpekt overfor ledelsen ved sykehuset det etisk tvilsomme i at det ble trikset med datoer og diagnoser for å sikre sykehuset større deler av den innsatsstyrte finansieringspotten. Overlegen ble på ulike måter forsøkt disiplinert til å avstå fra sine gjentatte påpekninger og det hele kulminerte i 2010 med at han ble fratatt sentrale arbeidsoppgaver han angivelig ikke lenger var kompetent til å inneha og til sist oppsagt, med begrunnelse i «alvorlige feil og mangler i dømmekraft og opptreden som er til fare for pasientsikkerheten».
Retten fant ikke hold i noen av disse påstandene, men det var ikke nok til å overbevise to rettsinstanser om at overlegen burde få tilbake sin stilling. Det hører også med til denne historien at en av de gamle lederne som hadde vært implisert i triksingen med datoer og diagnoser ved et av foretakets sykehus, nemlig Bærum sykehus, på tross av dette fikk topp-jobben som helsefaglig sjef ved Vestre Viken. Den modige varsleren derimot endte opp med økonomisk ruin og jobber nå som lege ved et sykehjem. Hva har en modig enkeltlege å stille opp med mot et system som er villig til å bruke hundretusenvis av kroner, for ikke å si millioner, i advokatbistand for å knekke nakken på en «illojal» helsearbeider?
Det er ikke en overdrivelse å si at det hersker en fryktkultur i dagens offentlige helsetjeneste, en kultur som er en helt naturlig følge av det instrumentelle synetΩ på menneskelig samhandling, nedvurdering av faglighet og perverterte forståelse av lojalitet som helseforetaks-modellen og dens målstyringsideologi representerer.
Henry Lie 
Er det ikkje snart på tide at fleire av oss, ikkje berre dei som jobbar på sjukehusa men også me andre, innser at å drive eit sjukehus er noko heilt anna enn å drive ein bilfabrikk? Derfor må me få ei endring av både drift og organisering, slik at pasienten og ikkje kortsiktig økonomisk tenking får fyrsteprioritet.
Jan Helge Solbakk
Professor i medisinsk etikk, UiO
Barry Schwartz: Our loss of wisdom | Video on TED.com
www.ted.com
Barry Schwartz makes a passionate call for "practical wisdom" as an antidote to a society gone mad with bureaucracy. He argues powerfully that rules often fail us, incentives often backfire, and practical, everyday wisdom will help rebuild our world.
KvaDikt og løgn i helsepolitikken
www.aftenposten.no
Det er ikke bare grovt usaklig, men massivt villedende å gjøre opposisjonens moderate privatiseringsforslag til den store trusselen mot robuste, offentlige helsetjenester.
ønsker vi for våre barn
Skremmende, men viktige ord

onsdag 21. august 2013

Kva ønsker vi for våre barn?

Det er valg. Eg har enda ikkje bestemt kven som skal få stemma mi, men eg veit kva slags saker eg syns er viktige. Psykisk helse, miljø (sosialt og klima) og framtida vår. Er det håp? Rundt oss raser verda saman, og det blir vanskelig for oss å gjere det godt igjen. Men vi må begynne ein stad, og der vi har svikta, må kommende generasjoner vinne. Korleis skape fred i ei verd med så mange konflikter? Korleis øke livskvaliteten til 98 % av verdas befolkning, som har det mykje, mykje verre enn oss Nordmenn? 

Dette er eit komplekst spørsmål, som eg kunne skreve mykje om, men eg trur på betydningen av dei som skal komme etter oss. Dei skal leve i ei meir kompleks verd, enn nokonsinne, og evne til samarbeid og konflikt-løysing vil derfor bli av stor betydning. Vi må utdanne empatiske barn, som tenker sjølv og brenn for ei betre verd. Legg skule-systemet til rette for dette?

 Eg ønsker å dele en tanke-vekkende artikkel som peiker på nokre mangler ved skulesystemet idag, og problemet som kan oppstå om ein ikkje tenker meir igjennom kva slags framtid ein vil ha, og korleis vi må prøve å oppnå den.


Om flesk og virkelighet

Dere politikere har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampen, men svært lite nyttig om respekten for mitt yrke skal økes.
Kjære  politikere over det ganske land: jeg er lærer. Jeg registrerer at dere ønsker dere verdens beste skole. Dere skal utdanne verdens beste lærere og ligge øverst på alle internasjonale målinger. Jeg synes det er fint at dere har høye ambisjoner, men jeg har noe å bekjenne.
Å bli møtt hver dag i alle media med mantraet  "vi må ha bedre lærere", gjør noe med meg. Det gjør også noe med samfunnets holdninger til meg. Dere har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampsammenheng, men svært lite formålstjenlig om dere tenker at respekten for mitt yrke skal økes.
Jeg har fem og et halvt års universitetsutdanning, og det jeg vil beskrive som høy kompetanse innen språk og humanistiske fag. Jeg er ikke alene om dette. En tredjedel av lærerne ved skolen min har samme utdanningsløp som meg. Resten av mine kolleger har allmennlærerutdanning – ingen er ufaglærte.
Dere politikere beskriver en framtidig masterutdanning for lærere som vil revolusjonere skoleverket. Sannheten er vel at vi aldri har vært forhindret fra å ta enda høyere utdanning?
En annen sannhet er vel at et lengre studium vil bety tilsvarende høyere studielån og tapt arbeidsinntekt for den framtidige lærer – uten at det konkret nevnes hvordan dette er tenkt kompensert.
Vi har alle gått på skolen. Underlig nok ser dette ut til å bety at alle har en like kvalifisert oppfatning av hvordan skole bør drives. Jeg har i min skoletid også måttet forholde meg til lærere jeg skulle ønske var annerledes. Samtidig har jeg i løpet av livet måttet forholde meg til en inkompetent lege, til en usympatisk sykepleier, en usannferdig eiendomsmegler, en uvillig førstekonsulent og en prinsippryttersk saksbehandler. Jeg har også truffet politikere som er direkte uinteresserte i å høre på hva jeg har å si, selv om de sitter i komité for oppvekst i mitt eget bystyre.
Men betyr mine personlige erfaringer nødvendigvis at vi må ha bedre leger, bedre sykepleiere, bedre eiendomsmeglere? Skal vi ha verdens beste saksbehandlere - eller bør vi heller gå politikerne nærmere etter i sømmene?
De fleste av mine folkevalgte som sitter i komité for oppvekst, har ingen erfaring fra skolen. Noen av dem som vil jeg skal stemme dem inn på tinget om et par uker, har i tillegg liten erfaring fra arbeidslivet overhodet. For meg, som skolemenneske, gir dette god grunn til skepsis når min stemme skal i urnen.
Dere politikere bruker forskning og statistikk for det det er verd - det forstår seg. Men rett skal være rett: Det kan hende vi har høy lærertetthet  - på grendeskoler og kystnære øyer i vårt langstrakte land.
Selv arbeider jeg på en ungdomsskole i en stor, høyrestyrt by og har tretti elever i klasserommet - hver time, hver dag. At politikere refererer til Hatties forskning om klassestørrelse gir lite mening (når denne forskningen omtaler tavleundervisning kontra alternativ metodikk), når Hatties funn samtidig understreker at relasjonen til hver enkelt elev er en av de viktigste forutsetninger for læring. Dette siste nevnes sjelden med ett ord - antakelig fordi relasjoner koster tid, som igjen koster penger.
Jeg vet ikke med dere politikere, men min virkelighetsforståelse er at kvaliteten på en relasjon er nært knyttet opp til den tiden man investerer i relasjonen.
Vi lærere går på stadig flere kurs i formativ vurdering, klasseledelse, lesing og regning - uten at det tas høyde for antall timer og minutter man nødvendigvis må bruke på hvert barn for å gi denne kvalitative undervisningen og vurderingen. Jeg har vansker for å tro at obligatorisk mastergrad for lærere vil løse denne utfordringen, for ikke å snakke om Høyres forslag om doktorgrad i undervisningsfag for å oppnå tittel som "lærerspesialist". Bare politikere som kan minimalt om skole er troende til å fantasere om en slik framtid.
Vær ærlige: innrøm at matteløft, "lærerspesialister" og mastergrader er valgflesk - ikke et etterlengtet karrièreløft for lærerne.
Kjære forelder: jeg har lyst til å bruke tid på ditt barn. Jeg kunne tenke meg å ha tid til å lytte, til å samtale konstruktivt med barnet ditt om skolearbeid, mestring og læring. Jeg har lyst til å svare på alle spørsmål som dukker opp - på å bidra til at ditt barn blir et aktivt, deltakende menneske i samfunnet. Jeg vil at ditt barn skal tørre å uttrykke seg muntlig, stille egne spørsmål, være kritisk og bli hørt. Jeg har lyst til å lære ditt barn grunnleggende ferdigheter slik at hun kan møte verden med selvtillit og pågangsmot. Men jeg skulle ønske at ditt barn ikke alltid var én av tretti.
Ditt barn får ikke bedre resultater på skolen gjennom at jeg tar videreutdanning. Hatties studier - som høyresiden gjerne viser til -  viser faktisk at etter- og videreutdanning av lærere gir minimal effekt på elevens læring. Så vend blikket bort fra Finland, Singapore, Hong Kong og Japan.
Se et øyeblikk bort fra OECD, PISA og PIRLS  - alle forkortelsene som forleder oss til å tro at vi synker som steiner om vi ikke når opp på internasjonale resultatlister. Men ha gjerne i bakhodet at to av de største suksessfaktorene i den finske skolen er lærerens status og minimal politikerinnblanding i skolen.  Fortell meg gjerne om at vi lever i et konkurranseorientert samfunn, at man må være i toppen for å hevde seg.
Men hver dag møter jeg tverrsnittet av Norges befolkning. Virkelighetens klasserom består av tre som ikke har spist frokost. Én som forlot både mor og far sovende da han gikk til skolen. Fire som satt oppe og spilte Playstation til tre om natten. To som synes de er for tjukke og som nekter å ta av seg yttertøyet. En som har skåret opp lårene sine med barbérblader. Tre som elsker Justin Bieber. Tre andre som elsker One Direction - og hater Justin Bieber. En som ikke vil leve. Tolv som bor i to forskjellige hjem. Tre som har dunjakker til 7000 kroner, to som har tynnslitte vinterjakker de har arvet av eldre søsken. Fire som ikke har kontakt med en av sine foreldre. Én som ikke vet hvem faren sin er. Seks eier ingen bøker, fjorten har ikke lånekort på biblioteket. Ti har aldri blitt lest for hjemme. Fire har bodd i Norge i mindre enn tre år.
Alt dette tatt i betraktning (eller snarere ikke) har min kommunes folkevalgte bestemt at snittet på nasjonale prøver i lesing i alle klasser skal økes med en viss prosent per år. Et tall, bestemt av politikere uten skolefaglig kompetanse, uten pedagogisk eller annet faglig fundament. Et tall som lekfolk har kommet opp med, men som fagfolk skal måles på.
Misforstå meg rett: jeg trives i mitt mangfoldige klasserom – og tro ikke at jeg ikke gjør mitt beste. Men tro meg på at norsk skole ikke kan drives etter samme prinsipper som det private næringsliv. Tro ikke at jeg har de samme incentiver som en karrièreorientert siviløkonom i investeringsbransjen. Verken jeg eller elevene mine. Vårt dannelsesoppdrag skal favne hele mennesket – og alle mennesker.
Kjære politikere: dere vil at jeg skal drive verdens beste skole. Valgkampen deres nærmest roper at jeg på langt nær gjør mitt beste.  På tross av både mistro og motgang synes jeg fremdeles at jeg driver med det mest meningsfylte i verden. Hvor unyttig og ufornuftig det enn måtte forekomme meg, vil jeg fortsette å undervise med både testregimer og tettpakkede klasserom.
Jeg kan til og med akseptere skjev fordeling av midler på egen skole, stadig innskrenket frihet til å utøve mitt arbeid som autonom lærer, samt byråkratisering og rapportering i alle himmelretninger. Fordi jeg bryr meg. Og fordi jeg hver dag får lov til å jobbe med de som er vår framtid. Men (og jeg vet at man aldri starter en setning med "men") tærer dere mer på yrkesstoltheten min nå, da gir jeg meg.

















































































































































Filmen nedanfor handler om John Hunter sitt "world peace game" som rett og slett skal lære barn evne til å løyse problemer uten å gå til "krig". Spillet er realistisk og engasjerende, som dykk fort vil oppdage. Eg liker veldig godt konseptet som bygger håp og optimisme inn i ein mangfaldig læreplan



Barn har eit medfødte læringsinstinkt.

A bad teacher is a teacher who teaches children what to think.
— Radical Proverbs (@RadicalProverbs) August 22, 2013


Skolepolitikken treffer ikke, alle politikerne mener det samme i valgkampen og ingen tør å ta tak i det egentlige problemet. Det mener Christian Beck, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

- Det er ikke snakk om mer ressurser eller bedre utdannede lærere. En god lærer er en som er god til å undervise. Elevene blir motivert av å lære om ting som har betydning i livene deres. Et stort stressende system fungerer ikke godt, sier Beck. Eg seier meg veldig enig i dette, og har særlig sansen for utdannings-aktivisten John Hunter, som trur på vår framtidige generasjon, og som gjer det han kan for å hjelpe dei framover.

Meir:
Rydd opp i skulesystemet
barn kan lære å løyse konflikter
August 22, 2013
.

tirsdag 20. august 2013

Fokus på psykisk helse under valget?


Kva er det som skjer når ein av tre personer får en psykisk sjukdom iløpet av året, samtidig som psykisk helse omtrent ikkje blir fokusert på i valg-debatten?

"Valgkampstrategene har gjort sine valg: Psykisk helse er ingen politisk vinnersak som fører en nærmere regjeringsmakt. Da er det ikke merkelig at psykisk helse så langt har vært fraværende i valgkampen" i ifølge uttalelser i dagbladet. "Når alt er sagt og alt er gjort, er gjerne mer sagt enn gjort. Eksempelvis er det ikke vanskelig å si seg enig når familie, skole og trygge fritidsarenaer holdes fram som helt grunnleggende hvis vi skal gjøre noe med de unges psykiske helse. Men dette er ikke nok. Vi trenger også et hjelpeapparat som kan intervenere når barnehage eller skole melder fra om bekymring, eller når arbeidstakere trenger tettere oppfølging av yrkeshjelpere i psykisk helsevern. Også forebyggende arbeid er en jobb som skal gjøres og lønnes. Og det koster" Som Finn Skårderud seier: Kor mykje koster eit traume no til dags?


For mange som faktisk er sjuke nok til at dei får hjelp, eller som klarer seg uten lavterskel-tilbud, er det i tillegg ein kamp å få riktig hjelp, ein kamp som dei med psykiske lidelser ikkje har krefter til. Det er som å bære sju bøtter med stein mens man har influensa. Dette er altså, i mange tilfeller, det tilbudet vi gir. Dette på tross av at behandlings-veilederen klart seier fra om at samtaler skal vere første-valg og et tilbud, til dei som trenger det. Men kor tilgjengelig er dette når du først må gå til fastlege for å få henvisning? Eg veit ikkje kor mange personer som syns at det er vanskelig nok å komme til terapi, og som også må manne seg opp i fleire veker før dei tør å gå til lege. For kva om han ikkje tar det på alvor? Tenk om eg overdriver? Kva vil folk tenke? Bryr han seg egentlig?

Både Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard, og sjefredaktør Bjørnar Olsen i foreningens tidsskrift etterlyser 8. august politisk vilje til å gjøre vårt største folkehelseproblem til valgkamptema.
Kva med alle dei som blir innlagt, igjen og igjen, utan at det blir gjort noko meir enn å ta dei inn og skrive dei ut? I debatten snakker dei om "Anita" som har blitt innlagt hundre ganger, uten å få tilstrekkelig med hjelp. Eg kan sjølv skrive under på at det er mykje som burde ha vore betre i systemet, men det er for lite tid, for få ressurser, og for mange som treng hjelp til å gi forsvarlig helsehjelp. For ja, nokre ganger blir det gjort farlige vurderinger, noko som gjentatte avis-oppslag dei siste åra, viser. Vi husker alle saken om kvinna som ikkje fikk hjelp i barnevernet, og som idag er i rollestol med lammelse.

"Skal vi dømme etter de politiske debattene hittil, er inntrykket at helseutfordringene våre handler om kreft, køer og kapasitet. Det er feil. Det helt store utfordringen er psykisk helseproblemer. Psykiske lidelser koster samfunnet 70 milliarder i året om ein tenker kroner, men også i form av smerte, lidelse og dødsfall. Får du psykiske helseplager kan du ha begrunnet frykt for at det ikke blir oppdaget i tide, og dermed heller ikke riktig behandlet, eller prioritert," skriver Hofgaard i Aftenposten 8. august.
også SV-leder Audun Lysbakken er enig i at politikerne bryr seg for lite om psykisk helse. Og for ham er det en gåte at psykisk helsepolitikk ikke står høyere på dagsorden når vi vet om de store menneskelige og samfunnsmessige kostnadene knyttet til psykiske plager. Jo, det er en gåte. Men den kan politikerne selv løse. I Dagbladet karakteriserer Bjørnar Olsen den politiske tausheten om psykisk helse i valgkampen som "uforståelig".


"Forstår ikke politikerne hvilken betydning psykisk helse har for befolkningens livskvalitet? Klarer de ikke å lese helseøkonomiske nøkkeltall?", spør han retorisk. I tillegg blir våre sinn blir markedsvurdert. Til hvilken pris? Hva koster et komplekst traume for tiden? Hvem fikser rusavhengighet til redusert pris? Senger er dyrere enn stoler, medisiner billigere enn samtaler, og kjapt er billigere enn langvarig. Anoreksiavdelingen må kutte matbudsjettet. Schizofreni lønner seg definitivt ikke. Min venn i parken er småfull, meget vennlig, men slett ikke produktiv.

Barn som egentlig trenger hjelp, må i enkelte tilfeller velge 80 dager før dei kjem til. Et barn. Som må vente 80 dager? Er det noko som ikkje stemmer her? Korleis kan det forklares at berre eitt parti har psykisk helse som viktigste sak i debatten? Kva med samhandlingsplanen, der kommunen skal ta seg av forebygging og hjelp av lettere psykiske vansker, men der dei ikkje har ressurser eller kompetanse nok til å gjere det? SomIngeborg(blogger med brukererfaring)seier: Vi må sjå på samhandlings-reforma, for pr. idag fungerer den ikkje. Vi må dessuten slutte å tenke "marknadsverdi" når det gjeld psykisk helse. Som nevnt ovenfor, må vi vurdere kva slags verdier som skal ligge til grunn når ein tenker psykisk helse. Mange vil ha en umiddelbar forståelse av at "pengemodellen" som fokuserer på effektivisering, ikkje nødvendigvis fungerer like godt på alle områder sjølv om psykologer og leger roper varsko og ønsker dette

Eg anbefaler varmt klippet nedenfor, som tydelig viser at psykisk lidelse diskuteres skikkelig, og det held ikkje med kun fine ord, handling må følge lovnader. Eg krysser fingrene for at det blir fleire debatter omkring psykisk helse framover, for det er ikkje tvil om at det trengs.


Andre interessante linker
En terapeut`s erfaringer

Aftenposten: Psykisk helse#

torsdag 15. august 2013

Eit nav-hav

 Eg høyrer det fra klienter og dei eg jobbar saman med. Nav er ikkje alltid like lett å forhalde seg til. Samtidig har eg jobba saman med fine personer i NAV, som skal forhalde seg til eit utvalg av regler og dårlig tid. Verda er aldri svart-kvitt, derfor blei eg litt glad for dette innlegget i dagbladet:

 

Illusjonen om «den gode samtalen»

Vi læres opp i idealisme, snillisme og illusjonen om «den gode samtale». Men NAV handler om knappe ressurser og knallharde prioriteringer om hvem som har mest rett på skattebetalernes penger.
«Alle medarbeidere ved sosialkontor får skolering i hvordan man skal håndtere ulike situasjoner», sier byrådsleder Stian Berger Røsland i en kommentar til nrk.no 5. august. Tidligere samme dag ble en kvinne i 30-årene stukket flere ganger med kniv av en NAV-bruker hun hadde samtale med.

 Jeg skulle ønske at det Berger Røsland sier gjenspeiler virkeligheten. Jeg skulle ønske at jeg selv og mine kolleger var trygge på at den kunnskapen og de ferdighetene vi har er tilstrekkelige, gode nok til å møte alle situasjoner og alle mennesker.

Fra januar til mai rapporterte NAV-ansatte om 598 tilfeller av vold og trusler. I følge HR-direktøren i NAV dreier det seg om mer utagerende atferd og mer pågående brukere enn tidligere. Det dreier seg om truende atferd, sjikane og vold. I løpet av det siste året har vi sett det i praksis og kjent det på kroppen selv. På min arbeidsplass kjenner alle til minst én kollega som har fått fysiske og/eller psykiske mèn etter en slik hendelse. Det gjør noe med oss. Likevel legger vi fort slike hendelser bak oss, vi dveler ikke ved dem.

Mennesker som har mistet pengene sine, mennesker som har mistet boligen sin, mistet status, mistet jobben, mistet ansikt, mistet håpet, mistet grep om virkeligheten. Mennesker som har vært utsatt for utallige krenkelser og avvisninger, og mennesker som uten å blunke legger hele livet sitt i hendene til den offentlige saksbehandleren på den andre siden av bordet. Mennesker som ser NAV som aller siste utvei, og mennesker som ser NAV som eneste vei. Og som er villige til å bruke vold om nødvendig for å oppnå det de ønsker.

Slik kan det føles ..
Jeg skulle ønske at dette var noe de lærte oss på skolen. Og jeg skulle ønske at dette var noe vi øvde oss på i trygge omgivelser før vi gikk ut og møtte virkeligheten på jobb.

Min erfaring er nærmere det motsatte. I tre år læres vi opp i idealisme og snillisme og illusjonen om «den gode samtale», i god tro om hva vi har lært og alle endringer vi skal få til.

Ingen sa noe om uendelige mengder saksbehandling, korte tidsfrister, krav om konstant tilgjengelighet for dine 80 klienter og tilsvarende krav om tilgjengelighet for de 80 klientene til kollegaen din som har vært sykmeldt i to måneder i tillegg. Ikke var det noen som fortalte deg at du kun får et par ukers opplæring heller, i beste fall, før dette er arbeidshverdagen din.

Allerede første dag føler du på at arbeidsbelastningen til dine nye kolleger er altfor stor, og behovet for nye hender er skrikende. Derfor føler du presset til å yte, gi det du har, og heller lære mens du går.
Etter tre uker begynner det å gå opp for deg hva du skal kunne av lover. Sosialtjenesteloven, husleieloven, forvaltningsloven, lov om spesialisthelsetjenester. Alle ytelsene, alle stønadene folk kan ha rett på. Du skal vite hva du skal gjøre når en person forteller deg at han har begynt å drikke igjen, eller har blitt dengt av samboeren. Du skal kunne vurdere om personen som sitter foran deg faktisk har blitt frastjålet de tjuetusen til husleie som han sier. Du skal ha en formening om hvorvidt kvinnen med tre barn som ble kastet ut av leiligheten for to dager siden har andre muligheter til å klare seg selv siden NAV ikke har boliger til rådighet.
Det dreier seg om knappe ressurser, og knallharde prioriteringer om hvem som har mest rett på skattebetalernes penger.

Kanskje har vedkommende en lang historie innenfor systemet som du ikke har fått anledning til å sette deg inn i. Og så skal du møte denne personen, i et overfylt publikumsmottak, med kun kort tid til rådighet før du må videre til neste møte. Kanskje har du blitt ringt etter fordi personen har fått avslag på en søknad og nekter å gå før hun får snakke med saksbehandleren sin. Kanskje er dette en person som har mange kjente til stede i publikumsmottaket og som ikke ønsker å tape ansikt foran dem. Kanskje er det en person som ikke forstår språket, meningen, den juridiske begrunnelsen, eller at avslaget ikke er av personlige årsaker. Uansett har du ikke tid nok akkurat nå til å forklare, til å sette deg ned og høre på det hun har å si. Kanskje det var alt hun trengte den dagen for å få mot til å gå videre.

Fra januar til mai rapporterte NAV-ansatte om 598 tilfeller av vold og trusler. I følge HR-direktøren i NAV dreier det seg om mer utagerende atferd og mer pågående brukere enn tidligere. Det dreier seg om truende atferd, sjikane og vold. I løpet av det siste året har vi sett det i praksis og kjent det på kroppen selv. På min arbeidsplass kjenner alle til minst én kollega som har fått fysiske og/eller psykiske mèn etter en slik hendelse. Det gjør noe med oss. Likevel legger vi fort slike hendelser bak oss, vi dveler ikke ved dem.

Det er så mange kriser som skal avverges, så mange søknader som må behandles, så mange telefoner å ta, så mange rapporter som skal skrives. Så mange munner å mette og så få fisk.

En tidligere kollega skrev på Facebook at «i motsetning til andre yrkesgrupper med lignende mandat er det (...) ingen sympati blant folk flest for NAV-ansatte, ingen støtteerklæringer i media om at de gjør en viktig jobb for samfunnet og dessuten lite ros fra de som faktisk får hjelp».
NAV er et stort system med mange utfordringer, og nettopp derfor må vi som jobber her også gjøres i stand til å møte nettopp disse utfordringene. Vi må læres opp, vi må få tid til å øve oss, bli veiledet, og vi må få hjelp til å stoppe opp en gang i blant og tenke oss om. Vi må få hjelp til å ta innover oss kunnskapen, og øve opp ferdighetene. Fordi hverdagen sluker oss.
Tross alt jobber vi i NAV fordi dette er noe vi har lyst til, det er noe vi tror på. Vi har en tro på at det vi gjør nytter, at det utgjør en forskjell, selv om den i mange tilfeller er veldig liten. Det oppleves kanskje håpløst, men vi gir oss aldri.

mandag 12. august 2013

Little Sister


I am lucky. I have many friends, people I care about and the chance to follow many of my
dreams. I was born first, and had the honor of being the woman in the front line, showing my siblings were it was safe to go, and not. I was the lucky girl who got the possibility to explore unknown terrain, and also got the undivided attention from my parents in 1,5 year before my brother came. I also had the luck of getting a baby sister when I was five. She was really cute and lovely with her soft curls,  and even better: If there had been a "Baby-Mood" price, she would have got it. My family were good at using our video camera at big occasions, and have some heartwarming christmas clips from when my sister was around 4-5. She loved the glittering and exciting wrapping, and was already in happyland by it. The joy was therefore indescribable when she discovered that something was hidden underneath it. She had a pearly, beautiful laughter, that she (strø) over us in glee. It was almost too much for her, and it didn`t matter if the present was a pen or a doll. She was amazed, anyway. 


I love my sister. Five years is enough to awaken my mothering instinct, and I took that very seriously for example when my brother teased me. Since the memories from my childhood are very few, I will focus more on the relationship we`d had in recent years. My sister is still the same little cheerful girl today, as she was earlier, but she can also be in a bad mood, hating me for borrowing her clothes or not pick up my things. She is also
a serious student, reading like she should, but also taking time for friendship, activities and fun. She is not sure what she will "be" when she "grows up" yet, but it doesn`t matter. She does what she loves, and that is always where one should begin. She has studied language and literature, and has the last year been engaged in a student paper. Sometimes that takes time she doesn`t have, but I am so proud of what she has accomplished, that it was time well spent. She has made good friends, and mostly loves her life in the city. 

The last months have unfortunately been far too unsocial for me. I should have been more together with both friends and family, but I have prioritized different, for several reasons. But one of the persons I really would have liked to spend more time with, is my sister. That is not just because she is an amazing young woman, but also because she is a very good friend. Shameful enough, she has always been more level-headed than me, and I often have confided in her when I had another embarrassing story to talk about. Even if she is five years younger than me, she is so WISE. Sometimes I look at her and think: WOW. I just look at her unable to say anything, because I must take in that this
Sisters 
grown-up is actually my little sister. She has the ability to think abstract and talks easily about what Kafka REALLY meant, and what she will vote when election day comes. I had NO interest in this, while at her age, for me paradise hotel was complex enough. Sometimes I want to hug her really hard (and then I start tickling her instead) because she impresses me so much. That this sister actually is related to me, just make me so happy! When I tickle her, put my head on her stomach or do something really strange, she has the same pearly laugh that almost make people fly. 

But of course, she has her vices like everyone else. She loves her piece of chocolate, no matter if its hers or mine. Also like me, she likes to borrow clothes, and I have several times found clothes I just have bought, in her closet several months later. Sometimes she can a be a bit lazy (sorry, sis), and awaken well-hidden irritation, but she IS my sister, and things like that are supposed to happen. One sad thing, is that being a student always leave her with too little money, so she has to fight harder than me for her vacation and be more cautious when choosing what to do, so there has been some things I would love her to join, that she just can`t afford. Being with each at parties, is no problem, at least not the times where I want to go home at the same times as her. She has let me stay in her apartment many times, and trusts me even if I have a bad reputation when it comes to for example keys. We have made several "nachos falafel" together, honoring her vegitarism (that she sometimes drops out of) while watching some tv-show or movie together. We have watched many of the same things, and love sitting under a blanket with a cup of unusual tea warming our fingers. 


My sister has many allergies, and that can be annoying for her in the spring or summer. But she still loves to go out in the park with a book she can read in the sun. We also read a lot of the same books, and can again borrow from each other. It is so nice to have a sister with some of the same interests, same "blood" but with her own mind sometimes completely different from me.

She is growing up to be a independent, lively woman, and I wish her all luck from this day and forward! Happy birthday

lørdag 3. august 2013

Min Maria

I eit nydelig hus ikkje så langt fra meg, sit dagens æres-bursdagsbarn saman med den vesle familien sin. Den var tre, og tidligere i sommer, blei dei fire. Ein liten skjønn mann, ei sprudlende jente, ein
Eit vakkert pa
mann som bygger både det eine og det andre uansett kor slitsomt det blir, og ei lykkelig mor, som for nokre måneder sidan strauk seg varmsomt over magen og venta på den store dagen. Idag fyller den fortsatt unge mora år, og minner oss om at tida går og at vi må nyte den som er. Det er en glede for meg å sei at Maria veit dette, og lever etter det på en beundringsverdig måte. Det er alltid fint å komme på besøk, til ein heim som er varm og trygg på alle måter. Her er rom for både små babyer, og nevrotiske venninner, det er lov å ta beina på sofaen ei lita stund, og det er uformelt og avslappa uansett når ein er der.

Maria og meg har ikkje kjent kvarandre lenger enn når eg begynte med Aktiviteter i Førde, men ho har fort blitt den som står meg nærmast i Førde. Ho kjem ikkje berre med ei ærlig og trofast sjel, men har også en flott familie med på lasset. Det har vore kjekt å vere med på gåturer der propellen Amina har fortalt levende om kva som har foregått den dagen. I tillegg er ho god til å plukke blåbær, og gå
med sko som eg aldri hadde holdt ut å ha på føttene mine ein lang tur, utan å klage for mykje på det. For ikkje å gløyme ein mann som faktisk set pris på en ekte Opel Corsa, uten å rynke på nasa i det heile tatt. Det er også fint å sjå eit par som set så pris på kvarandre, uten å gjere eit alt for stort nummer utav det.

Maria er, etter mi meining, fantastisk. Ho har vore med meg på svømming, gått turer med meg, sett film saman med meg, og vi har snakka, snakka og snakka. Vi har visst om kva som skjer i livet til kvarandre, og eg har alltid vore trygg på kor eg kan gå om eg har en brennhet nyhet som berre må ut. Maria lytter, uten å dømme, men seier også ifra om ho ikkje er einig i det som blir sagt, noko som gjer at eg om mulig set ho enda høgere. Maria jobber med små søte babisser dagen lang, og no har ho altså fått bli mor på ny. Det er fint å sjå
kor varsamt ho held han, passer på at han har det bra, og korleis ho tar den nye kvardagen. "Han er så snill att", "fødselen gikk veldig bra", "Han er heilt perfekt". I tillegg er ho fortsatt like oppmerksom mot den stolte storesøstera, som allereie no beskytter den vesle med den beste beskyttelse som finnes: Brennande søsken-kjærleik.

HoEg annan ting eg set pris på, bortsett fra det lange håret og korleis ho viser at briller faktisk kan sjå utrulig bra ut, er den usvikelige lojaliteten. Maria har backa meg opp fra dag en, når eg litt naivt prøvde å få Førde`s befolkning ut for å møte nye, kule mennesker. Ho har gitt meg mot når det føltes ganske iheltrakka, og vore tilstede når kvardagen har hatt et minus-fjes påklistra.

Eg liker at Maria har bein i nasa, samtidig som ho har eit marshmellow-hjerte når det kjem til dei som ikkje har det så greit. Maria er en slik som hadde kasta alle nyinnkjøpte bananer på bakken for å redde eit barn i nød. Heldigvis har ho ein jobb der ho får passe på mange søte små, og liker virkelig det ho held på med. Eg trur Maria er der ho vil vere, men det er ikkje anna enn fortjent. Det har ikkje komme gratis, og derfor er det godt å sjå at ho tar immot prisen når den endelig har komme.

Eg håper eg kan vere ei like god venninne for deg, som du har vore for meg. Du har betydd utrulig mykje for meg, og det at du er i verda, gjer det meste litt bedre og meir verdifullt.

Eg er veldig glad i deg, og håper bursdagen din har svara heilt til forventningene dine.

Stor klem

Translate

La vita è bella

About me: