Søk i denne bloggen

lørdag 26. oktober 2013

Dårlege nyheter

AVHENGIG: Som mange av oss nok har registrert, me er blitt avhengige av nyheiter. Er det først blitt ein vane å sjekke nyheitene, gjer ein det oftare og oftare. Fingrane tastar inn vg og db av seg sjølv, grip etter mobilen kvar gong ting stoppar litt opp. Illustrasjon: Flu Hartberg

Dårlege nyheiter

Det finst ein eigen plass i helvete for nettaviser.

Tidsbruken. Å, denne vanvittige tidsbruken! Fader vår. Jamn all tabloidjournalistikk med jorda. La iPhonen min forsvinne i ei syndflod. Gi oss i dag eit snev av konsentrasjonsevne og forlat oss vårt fullstendig destruktive nettaviskonsum.

Engelske The Guardian trykte før sommaren ein artikkel av Rolf Dobelli som raskt spreidde seg over nettet. Så raskt at den sveitsiske forfattaren og forretningsmannen tydeleg hadde treft eit ømt punkt. Tittelen var: «News is bad for you». Her listar Dobelli opp 15 grunnar til at ein rett og slett bør slutte med nyheiter.

Nyheiter er for hovudet det sukker er for kroppen: Lettfordøyelege, avhengigheitsskapande, nedbrytande. Nyheiter krev nesten ingenting av oss, og dermed er det òg nesten umuleg å nå eit metningspunkt. Nyheiter er villeiande. Dei bles opp fillesaker, og ignorerer dei viktige, men komplekse sakene. Det passar apehjernane våre bra, som elskar personfokuserte skandalar, sensasjonar og dramatiske foto, men har mindre til overs for kompliserte og abstrakte saker til dømes knytt til økonomi. Lettfattelege skandalesaker er ein vinn-vinn-situasjon: dei er billige å produsere, og billige å konsumere.

Ifølge Dobelli er nyheiter direkte helseskadelege: I den verkelege verda er kronisk stress eit mykje større trugsmål enn terrorisme og flystyrtar, og å lese om sistnemnde aukar det første.

Nyheiter er ein katalysator for ei av dei største menneskelege, kognitive slagsidene: stadfestingsfella («confirmation bias»). Me lukar automatisk ut all informasjon som ikkje passar inn i det verdsbiletet ein alt har. Derfor oppsøker me dei nyheitskjeldene me allereie er mest samde med, og les dei kommentatorane som korresponderer best med vårt eige politiske eller ideologiske landskap. For kvar dag som går gjer våre handplukka nyheiter - og personleg tilpassa googlesøk - oss sikrare og sikrare på at ting er slik me alltid har trudd. Verda blir enklare og enklare.

Vidare: har ein først sett døra på gløtt for nyheiter, kan ein skyte ei kvit pil etter tenking, hevdar Dobelli. Tenking krev konsentrasjon, og konsentrasjon krev uforstyrra tid. Nyheiter er spesialkonstruerte for å nettopp forstyrre. «Siste!» Og det finst i rettferdas namn ein eigen plass i helvete for nettsaker: Mengda med hyperlenker som er strødde ut gjennom ei gjennomsnittleg nettsak får hjernen til å krakelere yttarlegare: kvar gong ei blå lenke dukkar opp, må hjernen gjere eit val, klikke eller lese vidare, og dette eksistensielle spørsmålet er i seg sjølv distraherande.

Og mens me no først er inne på hjernen: som mange av oss nok har registrert, me er blitt avhengige av nyheiter. Er det først blitt ein vane å sjekke nyheitene, gjer ein det oftare og oftare. Fingrane tastar inn vg og db av seg sjølv, grip etter mobilen kvar gong ting stoppar litt opp. Hjernen er plastisk, og jo meir nyheiter me konsumerer, jo flinkare blir hjernen til å skumme og multitaske, og jo dårlegare blir han til å lese konsentrere seg, fokusere, absorbere, tenke. Som Erik Heisholt skreiv på Kampanje denne veka: «Hvor mange ulykker har skjedd på norske lekeplasser fordi noen har blikket festa på smartphonen i stedet for på ungen? Hvor mange klarer ikke engang å vente på rødt lys uten å sjekke om det har skjedd noe siden forrige lyskryss?»

Elles fornuftige, vaksne folk skryt gjerne av å vere newsjunkiar, litt på same måte som konfirmantar skryt av alkoholforbruket sitt. Burde det ikkje berre vere trist? Burde ikkje staten eller kommunen ta ansvar for desse det gjeld? Dei er jo openbart ikkje i stand til å kome seg ut av den vonde sirkelen for eiga maskin. For andre utsette grupper finst det legemiddelassistert behandling. Me kan le av det no, men i framtida vil det finnast skjerma kommunale boligar for nyheitsjunkiar, der ein pleiar kjem innom to gonger dagleg og les høgt frå The Financial Times og andre tungt fornøyde aviser. Me vil få høyre sterke historier: «Eg var halvt levande, halvt død. I fleire år såg eg Nyheitskanalen uavbrote mens eg sjekka nettavisene og twitter på tre ulike plattformar. Då Kirkens Mediamisjon fann meg, var huda på alle fingertuppane mine slitt av på grunn av touchscreening.»  

På ein eller annan måte har dei store mediakonserna greidd å overtyde oss om at det å vere oppdatert på dei aller siste nyhenda til ei kvar tid gir oss eit slags konkurransefortrinn. Me er livredde for å gå glipp av noko viktig. Frykta for å hamne utanfor ligg latent i oss alle, det er ei av dei tvilsame gåvene evolusjonen har gitt oss. Men dersom noko ordentleg viktig faktisk skjer, er sjansen stor for at du før eller seinare, og mest truleg nokså umiddelbart, får det med deg likevel.

Det er sjølvsagt altfor billig å kritisere den allereie gjennomutskjelte klikkjournalistikken - sist ved Finn Sjues langessay «Journalistikkens uutholdelige letthet» - for hadde det ikkje vore for at me lesarar held fram med å klikke, ville den ikkje eksistert. Men likevel: hadde det vore heilt av vegen å innføre «sjølvrespekt» som eige fag på journalistutdanningane?

Inntil det skjer: Dobelli tilrår å slutte med nyheiter fullstendig. Rett og slett skjerme seg heilt frå styggeskapen. Seie opp alle avisabonnement, aldri lese nettaviser, kaste ut tv-en. Erstatte alt med tidsskrift og bøker. Dersom målet er å falle heilt utanfor den kollektive samtalen, skulle denne oppskrifta vere fin. Ein mild nyheitsdiett beståande av morgonnyheitene på radio, avis til frukosten, Dagsnytt 18 om ettermiddagen, og elles ingenting, derimot. Ingen nettaviser, ingen tv. Eg sprakk etter ein halvtime. Prøvde på ny; sprakk igjen. Den einaste måten eg greidde å la vere å lese nettavisene på telefonen var å erstatte dei med eit banalt mobilspel ein ung slektning lasta ned forrige helg. Etter dette fekk eg større respekt for Erna Solbergs Candy Crush-avhengigheit. Eg saknar den gamle meg, f.Sm*.

Som det burde framgå av denne teksten: nei, sjølvsagt handlar ikkje dette om journalistikk. Om dei journalistane som risikerer liva sine for å rapportere frå konfliktsoner, dei som brukar månader og år på å grave fram maktmisbruk eller økonomisk utruskap, det handlar ikkje om kommentatorar som maktar å vise lesarane dei underliggande prosessane i komplekse saker og så vidare. Utan media ville dette landet sjølvsagt ikkje vore eit demokrati. Det handlar om måten me konsumerer nyheiter på: som distraksjon, som narkotika, som utsetjing av våre eigentlege gjeremål, som opp med mobilen i kvart einaste ledige sekund. Eg elskar iPhonen min, men eg hatar meg sjølv som ikkje klarer å la han ligge. Det handlar om manglande sjølvkontroll.

Så, mens me ventar på at WHO skal innføre Verdas pressefrie dag, sender eg meg sjølv på avrusing. Eg har akkurat hatt ein hyggeleg prat med Chess og bestilt eit SIM-kort av den gamle skulen. Er det nokon som har ein gammal Nokia 3210 dei vil bli kvitt, så ta kontakt.

*Før smarttelefon

Kommentarer

Som det burde framgå av denne teksten: nei, sjølvsagt handlar ikkje dette om journalistikk. Om dei journalistane som risikerer liva sine for å rapportere frå konfliktsoner, dei som brukar månader og år på å grave fram maktmisbruk eller økonomisk utruskap, det handlar ikkje om kommentatorar som maktar å vise lesarane dei underliggande prosessane i komplekse saker og så vidare. Utan media ville dette landet sjølvsagt ikkje vore eit demokrati. Det handlar om måten me konsumerer nyheiter på: som distraksjon, som narkotika, som utsetjing av våre eigentlege gjeremål, som opp med mobilen i kvart einaste ledige sekund. Eg elskar iPhonen min, men eg hatar meg sjølv som ikkje klarer å la han ligge. Det handlar om manglande sjølvkontroll.

Så, mens me ventar på at WHO skal innføre Verdas pressefrie dag, sender eg meg sjølv på avrusing. Eg har akkurat hatt ein hyggeleg prat med Chess og bestilt eit SIM-kort av den gamle skulen. Er det nokon som har ein gammal Nokia 3210 dei vil bli kvitt, så ta kontakt.

tirsdag 22. oktober 2013

Medisin-menn

Mette vant over
medisinmennene

Mette Ellingsdalen kaller seg en overlever fra det psykiske helsevernet. Etter at hun som ung kvinne fikk elektrosjokk og mistet halvparten av språket, har hun et veloverveid forhold til ord.
Mia Paulsen
Mia Paulsen, FonteneProfil E-post
  
Publisert 04.10.2013 kl 10:24 Oppdatert 07.10.2013 kl 13:37
...
OPPFORDRING: Den nye regjeringen må opprette medisinfrie psykiatriske tilbud slik politikerne har lovet, oppfordrer Mette Ellingsdalen. Hun vil gjerne at filosofer og sosionomer skal drive tilbudene. Foto: copyright nyebilder.no

PORTRETT

  •  Navn: Mette Ellingsdalen
  •  Stilling: Styreleder i We Shall Overcome (WSO), bruker- og interesseorganisasjon innen psykisk helse
  •  Alder: 38
  •  Bor: På Vålerenga i Oslo sammen med hunden Tara
  •  Aktuell med: Kjemper for menneskerettigheter i psykisk helsevern
I dag er den dagen da alle tog i hele Norge står stille, og ingen drosje er å oppdrive på Vålerenga i Oslo. Mette Ellingsdalen og dvergpincheren Tara er stresset, Tara gir fra seg små advarende bjeff.
Det er sju år siden Mette Ellingsdalen trosset legen og kvittet seg med alle medisiner. Omtrent like lenge som hun har hatt Tara. Sin livline og samboer. Den eneste som nyter godt av Mette Ellingsdalens håndarbeidskunnskaper nå til dags: Hun strikker hundegensere når hun er på reiser.
– Det er viktig å ha noen å bry seg om. Heldigvis krever ikke Tara lange turer, men hun må ut. Og da kan jeg likegodt stikke innom butikken når jeg allerede er ute. Jeg blir ikke sittende fast.
Som 38-åring har Ellingsdalen et snakketøy langt mer presist og overbevisende enn journalistens, men hun klarer ikke lenger å lese de russiske romanene hun leste som 15-åring. Å skrive synes hun er en plage.
Det vevre og diskret velkledde mennesket får frustrerte psykiatere til å mobilisere all sin autoritære arroganse. Mette Ellingsdalen har blitt en person som mange lytter til. Kompasset er egne erfaringer fra det psykiske helsevernet. Det bruker hun som leder av organisasjonen We Shall Overcome (WSO), i samtaler med systemforsvarere og folk i sjelelig nød.
Hun har vært innlagt i til sammen flere år med diagnosen «bipolar». I dag har det mindre mening for henne å snakke om «frisk» og «syk». Men det «vanlige» arbeidslivet kan ikke gi henne den fleksibiliteten hun trenger.
– Jeg fikk et sammenbrudd da jeg var 22 år. Det var vondt, men trolig nødvendig. Jeg var veldig sliten. Livet hadde vært for tungt siden jeg var liten.

Lengtet ut

Blide, skoleflinke Mette var et morsomt og initiativrikt barn. Hun skrev dagbok og dikt, og i flere år laget hun barneprogrammer på en lokalradio. Hun vokste opp på et lite småbruk i det sentrale Østlandsområdet med hjemmearbeidende mor og utearbeidende far.
Men oppveksten er ikke noe Mette tenker på med glede. Hun ville bort fortest mulig.
Løsningen ble å gå i lære som syerske. Som 16-åring flyttet Mette alene til Oslo.
– Mange tenker at det må har vært tøft å flytte hjemmefra så tidlig. Det tenkte ikke jeg. Det var tøffere å bo hjemme, og jeg ville bli selvstendig.
I dag har hun ikke kontakt med foreldrene, og er glad for å slippe julefeiringer i familiens skjød, uten at hun vi snakke mer om det. Venner, søsken, nieser og nevøer utgjør hennes familie. Hun sier at hun aldri har angret på bruddet med foreldrene.
Etter svenneprøven ble hun kostymesyer i operaen. Arbeidsmiljøet var godt. Hun likte å være på et sted med rom for fantasien. Men hun slet seg ut. Etter hvert klarte hun ikke å ta vare på seg selv: puste, stå opp, spise. Alt ble for tungt.

Totalitære systemer

Som 12-åring hadde Mette Ellingsdalen blitt med i en karismatisk menighet. Hun mener at det ikke var religionen som gjorde henne syk. Tvert om beskriver hun omsorgen fra pastoren og hans familie som raus. De tok vare på henne. Men etter et halvt år ble hun innlagt. Parallelt kom også bruddet med menigheten.
Når hun nå ser tilbake, ser hun mange slående likheter mellom menigheten og psykiatrien:
– Begge er totalitære systemer hvor du skal godta andres definisjon av deg selv. Gjør du ikke det, får du problemer.
Tara legger sitt brune hode inntil halsen hennes og får litt vennskapelig kløing bak øret tilbake. Små bjeff forteller at Tara vil ned fra fanget til sin herskerinne. Mette og Tara trenger en pause.
Å ta pauser er noe Mette Ellingsdalen er blitt god på. Første gang var da hun reiste som misjonær til India.
– Jeg var nok verdens slappeste misjonær. Drakk meg full mens jeg ventet på flyplassen i Moskva. Men det gjorde godt å få pusterom. Det er ikke sant at nissen alltid følger med på lasset. Nå reiser jeg til utlandet noen måneder hvert år, til et sted uten strøm og telefon.
Under friminuttene i Egypt har hun begynt å trene yoga, den eneste idretten Mette Ellingsdalen ser noe poeng i for egen del.

Under null

Etter sammenbruddet som 22-åring ble Mette Ellingsdalen en «god pasient» i mange år. Hun ble utskrevet fra DPSen etter første innleggelse med to ark fra Felleskatalogen og piller for å dempe angsten. Nevroleptika, som vanligvis brukes mot psykoser. Hvis de ikke hjalp, skulle hun øke dosen.
Det førte til at hun havnet neddopet på legevakten, og et langvarig sykehusopphold.
– Jeg har blitt fortalt at medikamentene ville hjelpe meg å skille mellom viktig og uviktig. Med medikamentene innabords var ingenting viktig. Jeg lå godt under null.
I ettertid har Mette Ellingsdalen lest seg opp; de medikamentene som brukes mot psykose har effekt på bare en av fire pasienter.
I løpet av 13 år prøvde legene 25 forskjellige medisiner på henne, og hun tålte dem dårlig: Kronisk migrene, muskelsmerter, angst og kvalme ble hennes faste følgesvenner.
– Det verste var avmakten, det å miste min egen stemme. Opplevelsen av at dette var en situasjon på liv og død, en total avhengighet, samtidig som jeg visste at behandlingen var feil, noen ganger direkte skadelig. Det er noe galt med menneskesynet, en nedvurdering av pasientene. Det er veldig ødeleggende, og det har tatt meg lang tid å ta tilbake definisjonsmakten og egenverdien som menneske.

Vil sparke psykiaterne

– Har du ingen gode erfaringer fra psykiatrien?
– Svært lite. Det finnes selvsagt gode mennesker i det psykiske helsevernet også. Intensjonene er nok gode. Men den medisinske modellen gjennomsyrer alle faggruppene. Det til tross for at forskning viser at det går bedre med de pasientene som ikke blir medisinert, også når det gjelder psykose. Som pasient sier du at dette ikke hjelper, og da svarer psykiateren jo da, du er blitt bedre. Vi kan ikke ha et system hvor pasientene opplever behandlingen som mishandling.
Løsningen er medikamentfrie tilbud som et alternativ, mener WSO. De har fått gjennomslag for medikamentfrie tilbud blant politikerne. Men helseforetakene har ikke fulgt opp signalene.
– Den nye regjeringen må ta grep. Det må være egne enheter, styrt av andre enn psykiaterne, for eksempel filosofer og sosionomer. Tvangsmedisinering må forbys. Det kan ikke forsvares verken i forhold til behandling eller menneskerettigheter.
– Du vil gi psykiaterne sparken?
– Ja, i alle fall som ledere. Du kan ikke ha ledere som ikke tror det er mulig å behandle uten medisiner. De viser ikke evne til å granske seg selv og det de gjør. De later til å synes at siden sykdommen er så ille, kan de prøve hva som helst uten å ha kunnskap om det hjelper.

Alene

Mette Ellingsdalen viser oss Skammens Grav på Ris Kirkegård. Massegraven rommer navnløse tatere og ofre for lobotomioperasjoner på Gaustad sykehus. Hvert år samles brukerorganisasjoner her for å minnes de som har mistet livet under behandling. Psykiatriske pasienters livslengde er 20-25 år kortere enn andres, viser forskningen. Mette Ellingsdalen regnet ikke med å leve forbi 30-årsdagen. Hun hadde et liv som hun ikke ville leve. Legen sa at hun ville være syk og måtte gå på medisiner resten av livet. Men etter et mislykket selvmordsforsøk fant hun ut at verre kunne det ikke bli. Hun ville slutte med medisiner uansett hva legen sa. Hun visste at hun ikke kunne regne med å få hjelp til det. For å få hjelp, må man være behandlingsvillig. Det betyr medisin.
Skulle hun innlegges på nytt, risikerte hun å bli tvangsmedisinert. Hun var alene med ansvaret for sitt skjøre liv. Heldigvis hadde hun en terapeut utenfor systemet og en søster som støttet henne.
En etter en fjernet hun medisinene over en periode på halvannet år, og etterpå følte hun seg bedre enn på lenge.

Oppfordrer til opprør

– Hvis du skulle gi råd til folk som jobber i systemet, hva ville du si?
– De må tørre å gjøre opprør mot lydighetskulturen. Det er skuffende at mange ser overgrepene uten å gripe inn.
Tara har blitt løftet opp igjen på fanget, og Mette Ellingsdalen stryker henne over ryggen og tenker over hva mer hun synes den nye regjeringen må gjøre med psykiatrien.
– Tvang, beltelegging og tvangsmedisinering må stoppe. Regjeringen må ta konsekvensene av FN-konvensjonen om ikke-diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser, og Lov om psykisk helsevern må fjernes. Den er diskriminerende og gir legene rett til tvangstiltak på ubestemt tid uten beviskrav. Den makten må tas fra dem, og menneskesynet må endres. De alminnelige nødrettsbestemmelsene gir mulighet for å gripe inn. Det handler om menneskerettigheter.
– Mener du at det ikke skal være mulig å legge inn folk med tvang?
– Jeg tror det vil finnes situasjoner man må gripe inn, men ikke med tvangspsykiatri. Og dette betyr ikke at vi ikke skal bry oss. Men det er mange måter å bry seg på uten å bruke tvang, og vi skal anerkjenne folks verdighet og autonomi. Det er viktig å redde liv, men vi må se på hvordan vi gjør det.
Tara bjeffer. Seansen er slutt. Kontortid. Noen må jo ta ansvar.

søndag 20. oktober 2013

Skrap Det





Fryktelig redsel 2

Håper virkelig dette høyrer til unntaks-tilfella, men skremmende 

er det uansett.


TINN: I nesten tre år ble Tone Brown Olesrud fra Rjukan frarøvet

 livet etter det som kan vise seg å være en svært alvorlig feildiagnostisering.

Asbjørn TorgersenE-post
I 2006 opplevde damen fra Rjukan at hun ikke var så energisk som hun pleide.
– Det begynte med at jeg fikk store problemer med nattesøvnen. Faktisk lå jeg i nærmere 30 dager uten
 å få nødvendig søvn. Det var starten på det som skulle bli mitt livs største mareritt, forteller Tone Brown Olesrud til TA.
BLE IKKE TRODD OG HØRT
Det var i mai 2006 at Tone Brown Olesrud for første gang ble innlagt ved psykiatrisk avdeling på Notodden.
– Det var på grunn av lengre tids søvnvanskeligheter og generell slitenhet. Fikk noen tabletter som heter Sobril.
Tok disse helt til jeg fikk en form for blackout. Det førte til at jeg ble innlagt under tvungen psykisk helsevern,
 og ble en kasteball mellom sykehusavdelingene på Notodden, Seljord og i Skien. Det het seg at jeg hadde
 vrangforestillinger på grunn av opplysninger sykehuset hadde innhentet, og hvor det framkom seg at jeg
 skulle ha hatt en del underlige tanker og forestillinger i ungdomstiden. Det som ikke framkom var at
 disse hendelsene var knyttet til at jeg ofte gikk i søvne, og at hendelsene ikke hadde skjedd i våken tilstand.
 Det er først nå i ettertid etter at jeg har skaffet meg kopi av sykehusjournalene at jeg ser hvor galt det
hele tok fatt, sier Tone, i det hun legger til;
– Jeg vet at jeg ble betraktet som en vrang og sta pasient som ikke ville ta imot sykehusets behandling
 og legemidler for å bli frisk. Jeg fikk daglig beskjed om at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse.
 Selv sa jeg like ofte sa at det måtte være noe annet som feilte meg. Jeg kjente jo selv på kroppen at
 jeg var totalt utslitt. Noe de bare blåste av, forteller Tone, med en god porsjon bitterhet.
– Det var også starten på en fryktelig tid, hvor sertifikatet ble tatt fra meg og psykiatritjenesten frarøvet meg
 tre år av livet mitt. En tid da jeg ble straffet på det groveste, kløpet i armen og innestengt, bare fordi jeg
 av og til kom litt for sent etter frigang som gjerne varte to ganger 30 minutter daglig.
En av straffemetodene gikk ut på at betjeningen låste inn sengetøy og madrass for at jeg ikke skulle
 legge meg ned å hvile. Helt horribelt, sier 51-åringen, som selv har jobbet i hjemmesykepleien som hjelpepleier.
– PÅSATT HÅNDJERN
En av episodene som Tone husker best, er som hentet fra en voldelig krimfortelling.
– Det jeg sikter til, var en episode der jeg ikke ville tilbake til den psykiatriske avdelingen på
 Notodden til avtalt tid. For omgivelsene mine hadde jeg nok gitt uttrykk for at jeg kunne ha selvmordstanker.
For meg var det hele tiden et rop om hjelp til å komme meg bort fra sykehuset jeg følte ikke hjalp meg i det hele tatt.
Husker som om det var i går at politiet kom og hentet meg. Satte på meg håndjern, og kjørte meg til Sykehuset
Telemark i Skien. Der ble jeg plassert på en avdeling som ble kalt 3A. Det opplevde jeg som voldsomt ydmykende.
Jeg vet godt at jeg har gjort en del ting jeg ikke er direkte stolt av i den tiden jeg ble medisinert med tunge medisiner.
Men å bli påsatt håndjern mener jeg gikk langt over det som var nødvendig, sier Tone, som også følte det svært
 ydmykende å få ha begrenset kontakt med egne barn.
– Tenk bare hvordan det føles for en mor å bli nektet telefonkontakt med ungene sine i seks av ukas syv dager.
Eller når jeg av og til hadde permisjon og tok noen øl for å døyve smerter og problemer, og ble hardt straffet for det.
En straff som gikk ut på at jeg ikke fikk gå ut igjen på flere dager. Eller når en behandlende lege sa at han skulle gi
meg så mye medisiner at jeg ikke ville huske hvordan ungene mine så ut. Er det rart en blir bitter, sier Tone, som nå er i forbløffende god form.
BLE INNKLAGET
I mars 2009 vet TA at saken til Tone Brown Olesrud ble drøftet i Kontrollkommisjonen for
Telemark. Et møte som ble holdt for lukkete dører, men hvor TA har tilegnet seg en kopi av
møtereferatet, hvor det blant annet heter;
«Man ikke kan se at Tone Brown Olesrud ikke har noen klar diagnose,
 og at hun gis mulighet til å flytte hjem til egen bolig».
– I tillegg fikk fastlegen min nå i 2012 et brev fra en lege som er ME-spesialist og som skriver at
 jeg lider av en betydelig utmattelsesproblematikk.
Det stemmer nøyaktig med hva jeg selv har hevdet helt fra 2006 da problemene med manglende søvn startet.
Dette har medført at jeg har påstartet en klageprosess som er avsendt til Fylkesmannen
 via Pasient- og brukerombudet for å få opphevet tidligere diagnose.
Pluss en søknad om erstatning stilet til Norsk Pasientskadeerstatning, forklarer Tone.
– VAR RIKTIG
TA har forelagt saken så langt vi kjenner den ovenfor Tones fastlege for kommentarer.
– I og med at Tone har erklært opphevelse av taushetsplikten min, er det riktig av meg å si at
det var gode grunner til at hun ble tvangsinnlagt både i 2006 og i 2008. Årsakene til dette kjenner pasienten godt til.
 Å gå dypere inn i de forutgående sidene som utløste psykosene, er ingen tjent med
. At hun nå framstår som en betraktelig friskere person, gleder meg, sier lege Roger Hatlen.
FIKK MEDHOLD
TA kjenner nå til at Tones sak ble behandlet i forrige uke. I kjennelsen som er datert 29. oktober,
 skriver klinikksjef for Psykiatrisk klinikk i Skien til Fylkesmannen i Telemark; «Klagen har vært drøftet.
 Etter en samlet vurdering finner vi det rimelig at klagen imøtekommes.
Klagen tas derfor til følge og diagnosen vil bli slettet fra vår journal».
– Dette brevet som jeg fikk kopi av på lørdag var helt fantastisk. Det har vært en lang og tung
kamp som jeg nå endelig kan få lagt bak meg. Nå er jeg i full gang med å tenke positive tanker
 for framtiden. Det håper jeg at mine nærmeste også gjør, sier Tone i det hun legger i vei til fjells
 for å gå på en lengre skitur.

onsdag 16. oktober 2013

Fryktelig redsel



 Ønsker vi å gå rundt som roboter, utan verken gode eller dårlige følelser? Kor gale må det gå, før vi ser?

Eit anna problem, er kor vi skal få pengene til alle desse tiltaka fra. Den nye regjeringa lover å halde handlingsregelen(og vil faktisk bruke under det som er foreslått), men det er lett for å bli bekymra for kor radikalt dei tolker "fornuftig bruk" og kva dei isåfall tar pengene FRA. Dessverre er det etterkvart blitt slik at økonomiske prinsipper styrer på mange områder, der menneske-verd burde komme først.
Blant anna må politiet kutte ned på antal ansatte, som kan føre til meir kriminalitet. Dessutan, sjølv om den nye regjeringa vil redusere utslipp av co2 i Norge, er det mykje relatert til klima-endringer, som ikkje blir tatt tak i. Kor lenge kan vi halde på slik, før det er for seint? 
Dei pengene vi har, skal ifølge den nye regjeringa blant anna gå til å bygge jernbaner. Erna seier: "Poltikken vi fører, må henge sammen økonomisk og vi må ta oss av dei største utfordringene som er. Eg tenker med meg sjølv: Er dette verkeleg dei største utfordringene vi har? Høg skatt, bompenger og billigere alkohol? Eller kva med utfordringa som alle asylsøkerene fører til? Det er som vi ikkje er fornøgd med den feite kaka vi tilfeldigvis fekk tildelt, og må beskytte oss for einkvar pris fra andre som vil smake. Eg kan ikkje akkurat sei at det har gjort meg roligere å sjå at Hoksrud har blitt statssekretær, når han var den første nordmannen som blei straffet etter den nye sex-kjøp loven.  Det har generelt sett vore mange skandaler knytta til både høgre og FrP. Blant anna har det nettopp blitt skreve om

Det som skremmer meg ekstra mykje, er korleis media sitt fokus er med på å påverke kva vi er opptatt av som treng det? Kven har ikkje vore med å diskutert fokus på utsjånad, kjendiser og mote heller enn sult-katastrofer, klima-endringer og systemet som heilhet?

Heggedal_Klassekampen_111013


 Kven vil vi vere?
Kva skjer i samfunnet vårt når nokon som treng hjelp får kappa av handa dei strekker ut? Kva slags verden lev vi i, når unge voksne seier til den mobba: "Kvifor er du egentlig født? Alle i Sarp venter på at du skal ta sjølvmord!" Dette er eit konkret eksempel frå vårt eige trygge, vesle land. Kva så med våre flotte naboer i Sverige? Også der er det fullt opprør, sidan meir og meir handler om å tjene penger heller enn å hjelpe dei som treng det. Mange leger har starta opp underskrifts-kampanjer for å gjere noko med problemet.
Fra kampanjen: "Svenska läkare spenderar minst tid i Europa på sina patienter. Det beror delvis på att vårt sjukvårdssystem är uppbyggt på ekonomi och produktion istället för på patientens behov. För att redovisa vår produktivitet åläggs vi en enorm administrativ börda som tar tid från våra patienter".

                                                                 Det psykiske helsetilbodet

Har vi lov å vere redde for denne utviklinga? Eg håper det, for eg kjenner det bobler og bruser under huda, og at kvalmen vekkes når eg les kremmende historier om feilbehandling og manglende respekt for våre medmenensker. Eg har lest mykje om verda det siste året, og sjølv om noko har vore positivt og oppløftende, er det også mange strømninger i systemet som bekymrer meg. Blant anna er det mykje snakk om nedleggelser,  som kan gå ut over dei som treng det mest. Med økt privatisering, blir dei svakaste overlatt til et system kor dei ikkje får den oppfølginga dei treng. Slik er det på mange måter i USA, og slik kan det på mange måter bli i Norge. Som mange veit, blir fryktelig mange barn medisinert i USA. Mange vaksne går også på enten angst-dempande eller antidepressiva. Dette er skremmende, sidan "demping" av symptom som angst og depresjon, kan føre til at det som egentlig er problemet, ikkje blir gjort noko med. Ønsker vi å bli som roboter? Ikkje eg, i alle fall.

Heldigvis finns det skikkelig flotte folk der ute, som er villig til å bruke mykje tid og energi på å snu ei utvikling som peiker mot meir penger og mindre lykke. En av desse er etter mi meining, Audun Lysbakken, som står i spissen for å stoppe privatiseringa i helse-sektoren.  Som han seier: Overklassen er den nye sutre-klassen. Mange av dei som treng hjelp, er for gode og snille til å sei ifra, og slit heller litt ekstra, mens politikere med nypussa sko kan uttale seg skråsikkert om kva som vil vere best for samfunnet, uten å ha snakka med sjukpleieren som jobber doble vakter for at turnusen skal gå rundt.

Nokon vil kanskje synes det er rart at eg ikkje støtter at det skal bli enklare å drive privat, sidan eg faktisk gjer det sjølv, men når eg veit dette kan bety at det offentlige vil levere dårlig helse-hjelp, sidan kompetansen forsvinn saman med pengene, støtter eg heilhjerta Lysbakken sine meininger. Eg håper det fortsatt er håp, at vi fortsatt skal basere vårt samfunn på medmenneskelighet, heller enn penger. At vi bryr oss om dei som har det verst, og at vi tør å ta deira historier på alvor. Det er heldigvis mykje flotte folk rundt omkring, og eg er sikker på at vi kan få til mykje, dersom vi tør å sei fra når ting ikkje stemmer.





Frp-topp, Terje Søviknes, som ble beskyldt for ugjerningen, innrømte å ha hatt sex med jenta.
Bekrefter at hun visste om sex-påstander
 
En fantastisk tale fra Lysbakken:

søndag 6. oktober 2013

Selvskading


I det siste har eg lest ein masse om sjølvskading (Kross på halsen, og selvskading: En praktisk tilnærming). Eg blir nokon ganger fortvila når eg les korleis enkelte blir møtt når dei har gjort noko dei skammer seg over. Som om det ikkje var ille nok at dei opplever tap av kontroll, kor mykje verre blir det ikkje når dei som skal hjelpe seier at dei skal ta seg sammen, når dei ikkje får det til? Vi hadde ikkje fortalt ein unge i trass-alderen, at han må "TA SEG SAMAN" igjen og igjen, men skjønt at noko av det viktigste, var å snakke med dei etterpå. Det hjelp sjeldent å kritisere nokon for handlinger dei hadde lite kontroll over der og då. Det betyr ikkje at man ikkje setter grenser: For det er fortsatt viktig å snakke om alternative løsninger enn å skade seg sjølv.

Fant denne artikkelen og fikk litt sansen for den: Kors på halsen

Sin egen fiende - Magasinet - Dagbladet.www.dagbladet.no - 280 × 430 - Søk med bilde tilbyr nå pasientene åpen, frivillig behandling istedenfor lukket avdeling. Sykehuset i Telemark har fått gode tilbakemeldinger på dette, og har utarbeidet en rapport om overgangen til en ny behandlingsform. Tvang hjelper ikke
Pasientene viser nå raskere endring og bedring enn da de var på lukket avdeling. Tilfellene av selvskading blir færre og sjeldnere. - Jeg mener man må unngå bruk av lukket avdeling
for selvskadere. Tvang hjelper ikke. For å få til en god behandling må behandlingen bygge på gjensidig tillit. Vi vet at når pasienten møter mistillit, øker trangen til selvskading. Derfor vektlegger vi å ansvarliggjøre pasienten. Vi nekter for eksempel ikke pasientene å kutte seg opp, sier avdelingsleder Lise Studsgård ved psykiatrisk avdeling på Telemark Sentralsjukehus.

Syr uten bedøvelse

Studsgård forteller om stor grad av uvitenhet i helsevesenet. - Dette er en selvpåført skade. Derfor får mange dårlig behandling på kirurgisk avdeling. Vi har selv sett at kirurger har sydd disse pasientene uten bedøvelse, og vi har prøvd å gripe inn. Kirurgene tenker; da lærer hun nok til en annen gang, forteller Studsgård. Selve kommunikasjonen med pasienten tyder også på at det mangler kunnskaper, innsikt og forståelse, ifølge Studsgård. En myte
- Pasienten kan få høre: «Nå må det snart bli slutt med dette tullet. Kan du ikke finne andre måter å få oppmerksomhet på?». Det er en myte at pasienten gjør dette for å få oppmerksomhet eller for å manipulere, og den myten må vi slåss for å få avkreftet, sier hun. Sykehuset har laget et regelverk for kirurgisk avdeling. Ett av punktene er: «Moraliserende/negative bemerkninger fra leger og sykepleiere i akuttmottak med tanke på overvåkning/behandling av disse psykiatriske pasientene aksepteres ikke». - Samarbeidet med kirurgisk avdeling fungerer nå mye bedre her på sykehuset, sier Studsgård. For dårlige kunnskaper

Studsgård mener mange sykehus kan ha mye å lære av prosjektet i Telemark. - Det er fremdeles en stor jobb som må gjøres i helsevesenet når det gjelder forståelse for selvskading. Dette er en lidelse som er skyld- og skambelagt, sier Studsgård. Før behandlingen starter, får pasienten være med på å sette seg sine egne mål for hva hun vil oppnå med oppholdet. - Vi vil hjelpe dem med å finne andre strategier å løse problemene på enn å kutte seg opp. Det kan være å for eksempel å tegne eller male istedenfor å kutte seg opp. Noen tegner med leppestift, som en erstatning for å se blodet, forteller Studsgård.

Ofte overgrep

Hver pasient har en egen terapeut, som hun kan prate med om de underliggende problemene som fører til selvskadingen. Pasienten får miljøterapi, som består av behandlingsgrupper, fysisk aktivitet og samtale med andre. - Selvskading er et symptom på underliggende problemer. Det kan være ulike problemer som ligger bak, men ganske mange har vært utsatt for overgrep i en eller annen form. Det er viktig å sette ord på hva som er vanskelig, påpeker Studsgård. Selvskaderne har også ofte tilleggslidelser som spiseforstyrrelser. - Det er et stort flertall av jenter i tenårene som skader seg. Pasientene er ofte intelligente og flinke på skolen. Å kutte seg opp, lindrer smerten. Det blir også en kjemisk avhengighet ettersom det produseres endorfiner når de kutter seg opp, forteller Studsgård.

Smitteeffekt

De vanligste formene for selvskading er brenning av hud eller kutting. Studsgård understreker at pasientene på denne åpne avdelingen ikke er psykotiske eller suicidale. - Det hender likevel at selvskadere kan bli suicidale, og i slike tilfeller kan lukket avdeling være eneste mulighet. Vi har ikke mer enn to-tre selvskadere her samtidig, fordi lidelsen har stor
smitteeffekt. Det kan lett bli konkurranse mellom pasientene når det gjelder å skade seg, sier hun. Hun mener det blir stadig flere som skader seg selv. - Men de aller fleste kommer ikke til oss. De kommer bare til legevakten, og får ikke videre oppfølging, sier Studsgård. EGENSKADING Villet egenskade er vanlig blant ungdom. Spesielt vanlig er det blant jenter. Hyppigste skadeform er kutting. - 10,7% av 4.060 15-16-åringer har skadet seg med vilje. - 16,2% av jentene i denne gruppen har skadet seg. Definisjon av villet egenskade var i undersøkelsen:
- Kutting eller hopping for å skade seg. - For høy dose av medikamenter. - Tok illegale stoffer for å skade seg selv. - Svelget ikke-fordøyelig stoff/gjenstand. Kilde: undersøkelse utført ved videregående skoler i Hedmark og Oppland, Mette Ystgaard, UiO

--------------------------------------------------------------------------------

Økende fenomen 

psykologer og leger seier
stopp! For bedre helse
Det ser ut til at stadig flere unge skader seg selv, sier Mette Ystgaard, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Ystgaard har gjennomført en undersøkelse blant 4.060 elever ved videregående skole. 10,7 prosent av dem har forsøkt å skade seg selv. - Disse tallene inneholder både dem som selvskader for å takle indre psykisk smerte, og de som ønsket å ta livet av seg. Det kan se ut som om det er en økning i selvskadingen, men det er vanskelig å si hva dette kommer av. Dette er tydeligvis en måte ungdom forholder seg til psykisk smerte på i dag, påpeker Ystgaard, som er ansatt ved Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Medisinsk fakultet. Hun mener mange unge som skader seg til å begynne med ikke alltid har så klare grunner for hvorfor de gjør det. - Ofte oppgir de mange og til dels motstridende motiver. Det kan være at de vil slippe indre smerte, eller at andre skal se hvor vondt de har det, eller et ønske om å dø. Dersom selvskadingen blir en vane blir de oftest mer klar over hvorfor de driver med det, mener Ystgaard. Hun har inntrykk av at mange synes det er vanskelig å gi ungdom som skader seg selv god hjelp, selv om det har blitt satt mer fokus på temaet den siste tiden.

Opphav:Psykiatribilag, Dagens Medisin 21/04
Mari Rian Hanger

Selvskading: en praktisk tilnærming

Sofia Åkerman

Verdensdagen for psykisk helse

Translate

La vita è bella

About me: