Søk i denne bloggen

lørdag 21. desember 2013

En levende død

  • SLUKNET: Sulten skremmer meg ikke lenger. Og glansen i øynene har for lengst sluknet. Jeg lever ikke lenger, jeg bare eksisterer. En levende død, skriver anonym. 
    FOTO:BEKKELUND, THORFINN

En levende død

Jeg er 27 år. Jeg er ensom og fattig.
Fra august og frem til desember har jeg lett etter jobb uten hell. Jeg sender søknader flere ganger om dagen. Går aktivt inn i forretninger i sentrum. De kan alle sammen meddele det samme: Takk for henvendelsen, men vi har nok ansatte. Jeg tusler videre. Pengene som jeg har opparbeidet meg gjennom sommeren begynner å ta slutt.

Seks tusen kjappe

Jeg flyttet til Bergen for å etter hvert begynne på universitetet. Dette semesteret skulle jeg bare ta eksamen i sidemål for å komme inn på lektorprogrammet i nordisk. Jeg skulle ta eksamen og søke jobb.
Pengene tok slutt en gang i september. Jeg solgte speilreflekskameraet mitt på finn.no. Fikk seks tusen kjappe. Jeg satte dem inn i banken og betalte neste måneds husleie.
Det verste med lediggangen er tiden som må slås i hjel
Det verste med lediggangen er tiden som må slås i hjel. Dødtiden. Derfor spaserer jeg mye ute. Går forbi handlende mennesker og utstillingsvinduer. Forbi dekkede bord i restauranter med gyllen belysning og leende mennesker. Jeg kjenner ingen i Bergen.

Ensom og fattig

Jeg er 27 år. Midtveis i livet. Kroppen er fortsatt vital og spenstig. Jeg er ensom og fattig. Ung voksen og marginalisert. Veggene i værelset som jeg leier for en nett sum, blir etter hvert uutholdelige og jeg må søke tilflukt i Bergens offentlige bibliotek. Her leser jeg «Sult» av Hamsun og ler tørt. Tenker at jammen har vi det likt, hovedpersonen og jeg.
I oppgangen til mitt værelse står det ofte poser med søppel og papp. Innimellom også tomflasker. Når ingen er å høre i trappeoppgangen, smyger jeg en pose med meg ned til Kiwi. Jeg panter flaskene og kjøper meg First Price pasta penne til 6,90 kr. Så kjøper jeg meg dopapir til ti kroner og, hvis jeg har noen kroner blir til overs, smågodt i løsvekt til fire-fem kroner. Om ingen ser, legger jeg en ekstra håndfull karameller i jakkelommen.

Ti tusen kroner i kreditt

I forrige måned mistet jeg en tann. Den knakk rett av da jeg spiste noe seigt godteri. Kanskje det er karma for alt tyvegodset jeg putter i lommen ved godteridisken. Hos tannlegen trekker jeg resten av tannen. Det koster meg tre tusen kroner. Regningen legger jeg nederst i hyllen på rommet mitt. Etter dagevis med sult tar jeg ut kreditt i banken. Får Mastercardet tilsendt noen få dager senere. Et skinnende nytt kort. Ti tusen kroner i kreditt. Jeg betaler sporenstreks neste måneds husleie og tannlegeregningen. Tre tusen tilbake. Det feires med å gå på kino for første gang på ett år.
Etter dagevis med sult tar jeg ut kreditt i banken
Disse pengene har jeg levd på frem til nå. Desember. Jeg har spandert på meg både kjøtt og kaffe, grønnsaker og klementiner. Endelig kunne jeg spise noe annet enn First Price havregrøt og pasta penne med salt. Kroppen strekker seg i vintersolen. Håret mitt skinner. Næringen gjorde godt. Det er lettere å lese pensum når sulten er stilnet. Neste høst kunne jeg søke om lån og stipend igjen. Da kunne jeg kanskje også bli kjent med noen studenter. Ha råd til å drikke kaffe. Spise med andre på restaurant.

Det verste med lediggangen

I skrivende øyeblikk er det midtveis i desember. Jeg har endelig karret meg til Nav og søkt om bostøtte og nødkontanter. Mens jeg sto der og fylte ut et titall skjema så jeg på menneskene rundt meg. Jeg lurte på om disse andre også hadde det som meg. At de satt hjemme med et tomt kjøleskap og et apatisk blikk ut vinduet. At de drakk litervis med vann for å oppnå en metthetsfølelse. At de kledde seg med flere lag klær for å varme seg fra det dalende blodsukkeret, og for å skjule en urovekkende vektnedgang. Kanskje de mistet håret, de også.
Det verste med lediggangen og fattigdommen er det fallende selvbildet. Plutselig slår det meg at det man tidligere trodde bare hendte andre, disse kjellermenneskene, plutselig hender en selv. En driver dank, nærmest på slump. Når jeg passerer en og annen på gaten, hender det at jeg slår ned blikket av ren skam. Særlig om det er en ung og kjekk herre som går forbi. Skammen over å være ubrukelig, mislykket, røper seg i øynene. At man ikke er verdig dette livet, som man så tydelig ikke mestrer.

Jeg er ikke livet berettiget

Etter flere måneder i ensomhet kom jeg plutselig til å gå ved siden av en skare mennesker i en trang gate. Jeg hadde støtt borti dem fra en sidegate, og det glatte føret hadde ikke tillatt meg å haste forbi dem. De var pent antrukne og på vei mot det jeg antok måtte være en kulturell begivenhet. Kanskje de bare var ute for å spise et bedre måltid. Jeg gikk tett ved siden av dem, og kjente på hvor godt det var å føle andres tilstedeværelse. Som en tyv næret jeg meg dem. Tenk om jeg bare kunne slå følge med dem, tenkte jeg. Le sammen med dem hele veien mot sentrum. Veiene våres skiltes ved neste gatekryss.
Det må være noe galt med meg. Jeg er så redd for å være gal
Slik går dagene. Jeg panter flasker, spiser en seig farse bestående av mel og vann som jeg vender i steikepannen med salt, og legger meg like ensom som jeg står opp. Jeg er 27 år og burde hatt jobb og barn. I det minste venner. Jeg har ingenting. Kun et stadig mørknende sinn som brer seg over mine matte lemmer. Det blir vanskeligere å gå ut. Verden der ute liksom sklir bort fra meg. Jeg er ikke livet berettiget. Jeg mangler noe. Det må være noe galt med meg. Jeg er så redd for å være gal.

En levende død

Det eneste som gir sjelen lindring er mine nattlige drømmer. Siste uke drømte jeg om René Descartes. Jeg drømte at han kom reddende til og ba meg pakke en liten bylt av eiendeler, for så å flykte opp i fjellene med ham. Sist natt drømte jeg om Kronprins Haakon. Drømte at han mildt forbarmet seg over meg og ga meg et måltid. Da jeg våknet tenkte jeg at Mette-Marit hadde gjort et godt parti. Er det mulig å elske noen på tross av deres elendighet?
Jeg vil så gjerne tilbake til menneskene
Jeg vil så gjerne tilbake til menneskene. Tilbake til livet og gleden. Men dette halve året har paralysert meg. Lammet meg. Jeg ligger i min seng og kommer meg ikke opp. Det er snart jul og jeg har verken familie eller penger. Nav vil kanskje avse 60 kroner dagen til det mest nødvendige. Jeg er likeglad. Sulten skremmer meg ikke lenger. Og glansen i øynene har for lengst sluknet. Jeg lever ikke lenger, jeg bare eksisterer. En levende død.

KOMMENTARERVÅRE REGLER

Debatten vil bli moderert i ettertid

X

LES OGSÅ

fredag 20. desember 2013

Moden omsorg






af Camilla Angeltun
Over tempelinngangen til orakelet i Delfi står det ”kjenn deg selv”. Dette gamle ordtaket blir ofte i det moderne forstått som det å ha erkjennelse omkring hvem man selv er. Det bor mer gull i dette uttrykket hvis vi skal se på den opprinnelige betydningen. I dette ordtaket ligger det også en tanke om å utvikle omsorg for seg selv. Hva betyr det egentlig å ha omsorg for seg selv?

Når det samtales om omsorg så har jeg merket meg at det ofte er den omsorgsfulle personen som blir trukket frem. Den omsorgsfulle personen evner å legge seg selv tilside for å ta vare på den eller de andre. Jeg har ofte hørt setninger som ”hun smilte og gledet alle andre selv om hun hadde de verst tenkelige lidelser selv.” Eller ”han beit alltid tennene sammen og klaget aldri” sies det og dette mottas ofte med anerkjennende nikk. Hvor kommer dette idealet fra og er dette å ha omsorg for seg selv?

I vår tradisjon har vi stor beundring for det altruistiske mennesket som er villig til å utslette seg selv eller overse sine egne behov for å hjelpe andre levende vesener. Et eksempel på et slikt menneske var Mor Teresa. Samtidig hører jeg også en beundring for mennesker som er dyktig på å sette grenser og flinke til å ta vare på seg selv. Slik ei klok venninne av meg sa; ”vi må lære å bli litt ego”. Disse to idealene har forvirret meg og jeg har ofte forsøkt å være de begge på engang. Og slik det ofte ender når man forsøker å være to motsetninger på engang så blir det hverken ”hummer eller kanari”.

Derfor ble det meget gledelig for meg å komme over begrepet moden omsorg. Dette begrepet kommer fra Carol Gilligan og er et begrep som har blitt mye diskutert både i feministisk etikk og i omsorgsetikken. Gilligan var opptatt av moralsk utvikling og hvorledes vi mennesker gjør moralske beslutninger. I sin undersøkelse av moralsk utvikling så mener hun at det utkrystalliserer seg tre stadier. Det første stadiet av moralsk utvikling handler om å overleve. Det som er viktig i dette stadiet er å lære å ta vare på seg selv. Omsorg blir sett på som selvomsorg. Primært forstått som å beskytte seg selv mot skade. Overgangen til det neste stadiet er å innse sin relasjonelle natur. Det fremtrer for oss som et faktum at vi er grunnleggende relasjonelle og at det er viktig for oss å gi omsorg til de andre. På nivå to så er det ikke lenger selvinteressen som er det viktigste grunnlaget for moralske beslutninger. Det er snarere sosiale normer og andre menneskers forventninger. Det begynner nå å handle om å vise omsorg for de andre. Dette stadiet kaller Gilligan det altruistiske. Men det ligger en fare for selvutslettelse i dette stadiet. På nivå tre begynner personen å reflektere rundt forholdet mellom seg selv og de andre. Personen begynner å stille spørsmål rundt om det er egoistisk eller ansvarlig, moralsk eller umoralsk å inkludere sine egne behov i omsorgstenkningen. Med andre ord spørsmålet om hvorledes vi kan forene omsorgen for seg selv og andre blir viktig.

I begrepet moden omsorg er egoisme og altruisme balansert. Det hele avhenger av situasjonen. En person som utøver moden omsorg har som sitt viktigste ideal å ikke gjøre skade, hverken på seg selv eller andre. Han eller hun er sensitiv for situasjonen og lærer av sine gode og dårlige erfaringer. Undersøker situasjonen grundig før han eller hun tar en beslutning, samt går i dialog med alle involverte parter for å få ulike perspektiver i spill. Kanskje klokskap ikke handler om å være enten altruistisk eller egoistisk? Kanskje klokskap er å komme til en plass i livet, full av erfaringer på godt og vondt, hvor man har blitt treffsikker på hvilke situasjoner som krever hva?

Omsorgsfull hilsen fra Camilla

torsdag 19. desember 2013

Mors sol og fars Fryd

Mors Sol og fars Fryd.

Picture
Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten.

Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.

Mine foreldre kalte meg Solfryd. Jeg skulle være mamma si sol og pappa sin fryd. Og ja, pappa sin fryd ble jeg. Det viste seg at «pappa» hadde en last, han likte å tukle med små og store jenter.

Historiene er i ettertid mange om hans last og hans handlinger. Det var allment kjent i menigheten, og de ordnet opp internt. Istedenfor å blande inn i myndighetene skulle man offentlig i menigheten forkynne at man hadde syndet, vise anger og be om bot og bedring. Slik skjer det stadig i menigheten.
 Man order opp internt.

Jeg husker så lite og så altfor mye. 


Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen.

Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute.

Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse.

Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden.
I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger.

Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet.

Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming.

Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige.

For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i  menigheten var kaldt.

Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd.


Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: 

"Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene."
Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest.

Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette?


Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom.

Solfryd


fredag 6. desember 2013

Colorful letters

One of the things I`ve tried to do lately, is using art journaling in new ways. The idea came after I wrote my fan letter to Stephen King and wanted to do something special with it. The thought hit me: What if I made a "creepy" background? The first time I tried to satisfy my thought, it did not work out at all. The colors were so strong that it was impossible to read the text afterwards. After several tries, however, I am satisfied with the result and look forward to send it. I have no illusions about this: I do not expect an answer, but I still want to follow my dreams. My hope is that he will know how much I have loved his books and how they inspired me.

 

The sound of screaming

Three days ago I bought a audiobook about the Manson murders, which I hadn`t heard about before (or in that case, forgot). Finding updated and shocking news about him right after, feels like a coincidence too much. "Dating a sociopath" also inspired me by "coincidence" a month ago, when I wrote about finally finding my own reflection in the mirror (Read the sound of 300 heartbeats for the beginning of the saga. If you need the password, email me at forfreepsychology@gmail.com).

Thank you "positiviagirl" for sharing!

BY / NEW YORK DAILY NEWS

SATURDAY, NOVEMBER 23, 2013, 12:35 PM

EXCLUSIVE, SPECIAL RATES APPLY

MANSONDIRECT.COM / POLARIS

Charles Manson with Star, who says they are to marry. But Manson says, “That’s a bunch of garbage. You know that, man. That’s trash. We’re just playing that for public consumption.”

Serial killer Charles Manson is to marry his 25-year-old girlfriend behind bars, she has claimed.

In an interview with Rolling Stone magazine, the young woman who calls herself “Star,” tells the world that she is to be the next bride of the 79-year-old.

Star began visiting Manson at Corcoran State Prison in California when she was still a teenager.

MANSONDIRECT.COM / POLARIS

Star began visiting Manson at Corcoran State Prison in California when she was still a teenager.

RELATED: MEET CHARLES MANSON’S 25-YEAR-OLD CRUSH, STAR

“I’ll tell you straight up, Charlie and I are going to get married,” she told Rolling Stone magazine. ”When that will be, we don’t know. But I take it very seriously. Charlie is my husband. Charlie told me to tell you this. We haven’t told anybody about that.

Star said in Rolling Stone magazine,

MANSONDIRECT.COM / POLARIS

Star said in Rolling Stone magazine,”I’ll tell you straight up, Charlie and I are going to get married.”

“People can think I’m crazy. But they don’t know. This is what’s right for me. This is what I was born for,” she told the magazine. The pair have been in a relationship since “Star” was 19.

RELATED: MANSON FOLLOWER LESLIE VAN HOUTEN DENIED PAROLE

Star says of her relationship with Manson, “this is what's right for me. This is what I was born for.

MANSONDIRECT.COM / POLARIS

Star says of her relationship with Manson, “this is what’s right for me. This is what I was born for.”

She began visiting him at Corcoran State Prison in California when she was still a teenager. She is originally from Missouri.

“Star” has even cut an “X” into her forehead, in an apparent twisted homage to Mason’s swastika symbol.

Charles Manson being escorted to his arraignment on conspiracy-murder charges.

ANONYMOUS/ASSOCIATED PRESS

Charles Manson being escorted to his arraignment on conspiracy-murder charges.

RELATED: MAN TRIES SMUGGLING PHONE TO CHARLES MANSON: COPS

Manson has been incarcerated for 44 years since the cult leader was convicted of the murders of actress Sharon Tate and Leno and Rosemary LaBianco.

Four young women members of the Charles Manson

WALLY FONG/ASSOCIATED PRESS

Four young women members of the Charles Manson “family” kneel on the sidewalk outside the Los Angeles at Hall of Justice, March 29, 1971 with their heads shaved. They’ve kept a vigil at the building through the trial in which Manson and three other women were convicted of slaying actress Sharon Tate and six others. Left to right: Cathy Gillies, Kitty Lutesinger, Sandy Good, Brenda McCann.

Manson, who has been married twice before, denied the claim of marriage.

RELATED: CHARLES MANSON ALBUM ADDED TO COLLECTION OF HOLLYWOOD BOUTIQUE

Susan Atkins, Patricia Krenwinkel, Leslie Van Houten, as they return to court late on March 29 , 1971, to hear the penalty phase ending a nine month trial for the Tate - LaBianca murders of August 1969.

S/ASSOCIATED PRESS

Susan Atkins, Patricia Krenwinkel, Leslie Van Houten, as they return to court late on March 29 , 1971, to hear the penalty phase ending a nine month trial for the Tate – LaBianca murders of August 1969.

“That’s a bunch of garbage. You know that, man. That’s trash. We’re just playing that for public consumption,” he told Rolling Stone. He also revealed that he was bisexual.

Manson said: “Sex to me is like going to the toilet. Whether it’s a girl or not, it doesn’t matter.”

These file pictures show the five victims slain the night of Aug. 9, 1969, at the Benedict Canyon Estate of Roman Polanski. From left, Voityck Frykowski, Sharon Tate, Stephen Parent, Jay Sebring, and Abigail Folger.

AP

These file pictures show the five victims slain the night of Aug. 9, 1969, at the Benedict Canyon Estate of Roman Polanski. From left, Voityck Frykowski, Sharon Tate, Stephen Parent, Jay Sebring, and Abigail Folger.

Charles Manson is seen in Corcoran, Calif., where he is in prison. He has repeatedly been denied parole.

AP

Charles Manson is seen in Corcoran, Calif., where he is in prison. He has repeatedly been denied parole.

Read more: http://www.nydailynews.com/news/national/charles-manson-79-marry-girlfriend-star-25-article-1.1526791#ixzz2mdp4QEVq

I saw this video on youtube – where she is talking about her love for Manson and why she wants to get married

http://www.youtube.com/watch?v=PzTFThnkvvs

This video is her campaign as he has been wronged by the media so she thinks. Don’t be too hard on this one. As this is about seeing the mask of illusion. I think what is going on here, is that she has read all of the bad things about Manson, and she cannot see

  • Psychopaths are compulsive pathological liars
  • They appear very normal
  • Can appear very sane
  • Can be charismatic, fun and charming
  • They seem like a ‘nice guy’
  • They tell you what they want you to hear
  • They mirror you
  • Are good at playing victim
  • Will display moral outrage

This video is Star saying how the media is wrong about Manson. That he isn’t really like this…..it is an extreme example of sociopath delusion that many victims face, and the struggle between what is real and what is not

http://www.youtube.com/watch?v=NY1XYOK9s4c




 

onsdag 4. desember 2013

A Little later, and the patient dies


 

«En trussel mot sårbare pasienter

Vi ønsker å ta vare på alle
 Hvor langt skal behandling strekkes innenfor de mulighetene som er tilgjengelige, når det eneste man oppnår er å utsette døden med timer, dager eller kanskje noen uker, spør Kristin Halvorsen, intensivsykepleier og PhD i medisinsk etikk (Ytring, 9.4). Ikke særlig langt, synes hun å mene, og ønsker en slutt på hva hun omtaler som «uverdig overbehandling». Min forventning til leger og sykepleiere er at de står ved sine pasienters side og har sin lojalitet hos dem, men Halvorsen bryter med disse forventningene. Jeg oppfatter innlegget som en trussel mot noen av de aller mest sårbare pasientene, og en alvorlig trussel fordi det er deres tilgang på livsnødvendig medisinsk teknologi som utfordres. Om det muligens handler om «timer, dager eller kanskje noen uker» så er det ikke bare det; men forskjellen på å leve og være død. Hvor lenge et menneske lever er det dessuten ofte svært vanskelig å vite, og leger har advart om at tilbaketrekning av behandling basert på prognose kan bidra til selvoppfyllende profetier.

Ytterligere alvor tilføyes når helse-og omsorgsminister Jonas Gahr Støre i sin kronikk «Mer enn nok» gir støtte til Halvorsen og beskriver den såkalte overbehandlingen i livets siste fase som «skyggesiden av en fantastisk medisinsk utvikling» (nrk.no/ytring 17.4). Idealpasienten synes helst å være den kreftsyke pasienten på 75 år som sier at det er feil å bruke krefter på livsforlengende behandling til ham. Slike holdninger er dypt bekymringsfulle; ikke minst hos en helse- og omsorgsminister. I kombinasjon med en manglende politisk vilje til å kanalisere nok ressurser i retning av mange vanskeligstilte pasientgrupper blir det hele svært alvorlig. En undersøkelse viser for eksempel at Norge ligger helt nede på 20ende plass i Europa når det gjelder antall «critical care» sengeplasser. Mens Tyskland har 29.2 slike senger per 100 000 innbyggere har Norge kun 8 (Rhodes et al 2012). Slike tall indikerer underbehandling snarere enn overbehandling.»

Dette er noen av assosiasjonene jeg får når Solbakk kommer med sin Platon om «den kompetente legen», «det rette øyeblikk» og det å «avstå fra behandling eller avslutte behandling». 

Når det gjelder betydningen av ‘det rette øyeblikk’ foretrekker jeg heller denne: «a little later does not suffice, for a little later most patients die» (Sipiora 2002).

Vennlig hilsen
Astrid Musland

tirsdag 3. desember 2013

Seksuell vold

  • Seksuell vold vekker mye oppmerksomhet, men diskusjonene blir ofte preget at vi mangler håndfast kunnskap om omfang, former og årsaker, skriver May-Len Skilbrei, Kari Stefansen og Ingrid Smette. 
    FOTO: Fotolia/NTB scanpix (illustrasjon)

Den seksuelle volden rammer ikke bare kvinner

Vi må studere både voksne, barn, kjønn og klasse for å forstå.
For to år siden ble det hevdet at Oslo befant seg midt i en voldtektsbølge. Flere enkelttilfeller av overfallsvoldtekter ble beskrevet i media, og ikke minst ble befolkningens frykt for voldtekt tydelig. Politikere og andre diskuterte tiltak, og et viktig spørsmål var om man skulle gi tips og advarsler til mulige ofre for voldtekt om hvor de burde ferdes når,og i hvilken tilstand.
Etter hvert kom det kritiske stemmer som problematiserte flere av påstandene om voldtektenes omfang, endring og form. Uavhengig av om det virkelig var en «voldtektsbølge» eller ikke, reiser perioder som dette viktige spørsmål om samfunnets kunnskapsnivå og beredskap: hva slags beredskap har vi som samfunn til å håndtere voldtekt, og hvor godt er vi rustet til å forstå den rollen mediene har når de setter seksuell vold på agendaen på denne måten?
Voldtekt er bare én form for seksuell vold. Andre seksuelle overgrep vekker også oppmerksomhet. I 2012 og 2013 sto hele Norge på hodet da den tidligere Vågå-ordføreren Rune Øygard i ulike rettsinstanser ble dømt for seksuelle overgrep mot en mindreårig. Hvordan kunne det skje, spurte folk seg; hvorfor reagerte ikke kona og omgivelsene?
Denne uka kommer et nummer av tidsskriftet Sosiologi i dag om temaet. Hensikten med temanummeret er å bringe frem sosiologiske analyser av seksuell vold som fenomen og samfunnsproblem. Seksuell vold vekker mye oppmerksomhet, men diskusjonene blir ofte preget at vi mangler håndfast kunnskap om omfang, former og årsaker. Vi er redaktører for temanummeret, og i arbeidet har vi reflektert over forskningsfeltet og de begrepene som brukes. Ulike begreper åpner opp og lukker for ulike innsikter. Det å avklare hva de ulike begrepene inkluderer og utretter er ikke bare akademisk ordkløveri. Begreper henger sammen med det perspektivet eller de forklaringsnøklene man bruker.
Begrepet seksuell vold rommer krenkelser som rammer og begås av både kvinner og menn, og av barn så vel som voksne
Dette igjen har konsekvenser for hva det forskes på og hvordan, men også hvilken kunnskap som tjener som grunnlag for politiske valg.

Ulike begreper til ulik bruk

Begrepene «seksuell vold» og «seksualisert vold» brukes ofte om hverandre i offentlig debatt som seksuelle overgrep, men også i noen grad i forskning. Begrepene kan likevel gi svært ulike inntak til feltet og analysene. Vi valgte begrepet «seksuell vold» som tema og perspektiv, fremfor «seksualisert vold». Vårt utgangspunkt er at seksuell vold handler om den volden som har med seksualitet å gjøre. Denne formen for vold omtales noen ganger som seksualisert vold, for eksempel i forslaget fra «voldtektsutvalget» om å opprette «Politiets sentrale enhet for seksualisert vold».
Begrepet seksualisert vold brukes imidlertid også i en annen betydning, nemlig om vold som er rettet mot kvinner fordi de er kvinner, det vil si som en betegnelse på kjønnsbasert vold. I dette ligger det et perspektivvalg vi mener det er viktig å reflektere over konsekvensene av. Denne begrepsbruken springer ut av en feministisk teoritradisjon, hvor vold mot kvinner anses som en av de viktigste mekanismene for å opprettholde menns dominans på samfunnsnivå. Seksualisert vold blir i denne forståelsen en sekkebetegnelse for ulike former for vold, og omfatter så vel fysisk, psykisk som seksuell vold.
Begrepet er med andre ord svært åpent hva angår voldsformer, samtidig som det er avgrenset til den volden som rammer kvinner og som har mannsdominans både som sin årsak og sin virkning. Forklaringsnøkkelen i dette perspektivet er kjønn, noe som gjør begrepet for smalt på noen måter, og for vidt på andre, etter vår mening. La oss utdype.

Kjønnsfriheten

Seksuell vold handler i vår forståelse om vold som krenker det juristen Tove Stang Dahl (blant annet i boken «Pene piker haiker ikke» fra 1994) har omtalt som personers kjønnsfrihet. Kjønnsfrihet er utgangspunktet for den rettslige reguleringen av seksualiteten i dag, og handler om den retten hver av oss har til «å avvise seksuelle tilnærmelser, til å unnlate å inngå i seksuelle forbindelser, og til selv å bestemme hvor langt erotisk lek og tildragning skal gå».
Andre former for krenkelser som rammer kvinner, som fysisk vold eller psykisk trakassering, representerer ikke krenkelser av kjønnsfriheten, og faller derfor ikke inn under denne definisjonen av seksuell vold.
Begrepet seksuell vold rommer krenkelser som rammer og begås av både kvinner og menn, og av barn så vel som voksne. Dette er illustrert i to historisk anlagte artikler vi har med i temanummeret. Svenske Gabriella Nilssons artikkel har tittelen «Incestdebatten i Sverige 1982–96». Den handler om hvordan forståelsen av overgrep mot barn, incest, endret seg fra 1982 til 1996. Nilsson viser hvordan forståelsene som var i omløp pendlet fra et perspektiv på overgriperen som en avviker, via et perspektiv på overgriperen som hvem som helst og tilbake til et patologisk perspektiv, men i en annen form enn den opprinnelige konstruksjonen.
At voldtekt kunne finne sted innenfor ekteskapet ble først rettspraksis i 1974
Artikkelen til Kjersti Ericsson har tittelen «Når både offer og overgriper er barn – historier fra vår nære fortid (og nåtid?)». Den omhandler i likhet med Nilssons bidrag barn som ofre for overgrep. Hovedfokus er imidlertid barn som overgripere. Konteksten er norske barnevernsinstitusjoner på 1950 og 1960-tallet. Materialet er hentet fra foreliggende granskingsrapporter. Ericsson argumenterer for at den perioden hun skriver om var preget av et diskursivt tomrom – der barn verken var sett på som «seksuelt farlige eller seksuelt i fare». Hypotesen er at ufarliggjøringen av barneseksualiteten, samtidig som den seksuelle trusselen mot barn ennå ikke var blitt formulert som en markant samfunnsfare, kan ha bidratt til å skape blindsoner som gjorde det vanskelig å se overgrepene.
Ericsson setter også fokus på jenter som overgripere, et tema som nettopp ikke faller inn under det feministiske begrepet seksualisert vold.

«Partnervold» eller «kvinnemishandling»?

Indiske aktivister demonstrerer mot gjengvoldtekten av en journalist i Mumbai. Begrepet seksuell vold stenger ikke for analyser av seksuell vold som uttrykk for patriarkalsk makt, skriver redaktørene for neste nummer av Sosiologi i dag. Foto: AP/Scanpix
FOTO: Anupam Nath
Begrepet seksuell vold stenger samtidig ikke for analyser av seksuell vold som uttrykk for patriarkalsk makt, slik danske Bo Wagner Sørensens artikkel eksemplifiserer. Denne artikkelen har tittelen «Voldens kontinuum og kvinders voldserfaringer» og handler om den tausheten som kan omgi den seksuelle volden når den skjer innenfor rammen av det den amerikanske sosiologen Michael P. Johnson har omtalt som «patriarkalsk terrorisme» i parforhold. For kvinner er det ikke alltid slik at den seksuelle volden kan skilles fra den sammenhengen den skjer i, den betraktes snarere som en «del af det hele», slik en av Sørensens informanter uttrykte det.
Sørensen peker i denne sammenhengen på at kvinnenes forståelser skiller seg fra utviklingen i forskningsfeltet, hvor ulike former for vold studeres hver for seg.
Sørensens artikkel er også et innlegg i debatten om begrepene bruk på feltet. Han stiller spørsmål ved det kjønnsnøytrale begrepet «partnervold», som mer og mer overtar for de kjønnsspesifikke begrepene som kvinnemishandling og vold mot kvinner både i forskning og politiske dokumenter: Introduserer vi med dette ny form for blindhet for den private voldens kjønnede karakter, og for den seksuelle voldens betydning i menns terrorregime?

Hvor går grensen?

Hvor man skal trekke grensen for hva som er seksuell vold er ikke gitt. Hva som regnes som seksuell vold har blant annet variert historisk, noe Tove Stang Dahl har vist når det gjelder voldtekt. At voldtekt kunne finne sted innenfor ekteskapet ble først rettspraksis i 1974. Fram til da ble kvinnens samtykke til seksuell omgang regnet som gitt i og med ekteskapsløftet. Også i nyere tid har forståelsen av seksuell vold blitt utvidet. I 2000 ble det for eksempel inntatt en paragraf om grov uaktsom voldtekt i straffelovens kapittel om seksuallovbrudd.
Det betyr at man i dag kan straffe personer som burde forstått at offeret ikke frivillig hadde seksuell omgang.
Går vi til dagens lovverk finnes det to kategorier av handlinger som kan knyttes til seksuell vold. I likestillingsloven finnes en paragraf om seksuell trakassering, definert som uønsket seksuell oppmerksomhet «som er plagsom for den det gjelder» (§ 8a).
odelstingsproposisjonen som begrunner denne bestemmelsen, nevnes tre hovedtyper av seksuell trakassering: verbal, ikke-verbal og fysisk trakassering. Hvilke av disse formene for seksuell trakassering som omfattes av begrepet seksuell vold kan diskuteres. At den fysiske trakasseringen rommes, er åpenbart. Den omfatter alt «fra … «plukking» til overgrep som voldtekt eller voldtektsforsøk», det vil si handlinger som i helt konkret forstand krenker kjønnsfriheten.
Om seksuelle kommentarer, blotting og andre ikke-fysiske krenkelser også skal inkluderes er ikke like åpenbart. På den annen side kan man si at slike handlinger krenker retten til selv å bestemme om man vil være en seksuell person – her og nå. I straffelovens kapittel om seksuallovbrudd (kapittel 19), er en slik forståelse lagt til grunn. Seksuelt krenkende atferd (§ 201), det vil si hendelser der det ikke er fysisk kontakt mellom offer og utøver, som blotting og kikking, er straffverdige handlinger. Straffeloven omfatter også seksuell handling uten samtykke (§ 200), det vil si det å bli tatt på mot sin vilje på en seksuell måte, og seksuell omgang, det vil si handlinger som omfatter samleie og andre former for penetrering (§§ 191-199).
Personer som finnes skyldig i slike handlinger dømmes for voldtekt, som representerer en mer straffverdig krenkelse enn både seksuell handling og seksuelt krenkende atferd.

Ikke bare grove overgrep


Det begrepet om seksuell vold vi har tatt utgangspunkt i er ikke avgrenset til handlinger som vanligvis betraktes som grove. Tvert imot rommer begrepet stor variasjon i handlingers grovhetsgrad, slik straffelovens paragrafer illustrerer – fra seksuelt krenkende ytringer til voldtekt.
Hvorvidt man skal skille mellom «mild» og «grov» seksuell vold, slik det gjøres både straffeloven og i omfangsstudier, er omdiskutert. Et poeng som er trukket fram i forskning om kvinner som er utsatt for seksuell vold, er at forståelsen av en hendelse kan endre seg over tid, det å definere og sette ord på erfaringer med seksuelle krenkelser er ikke en enkel prosess. Å erkjenne et overgrep kan ta lang tid.
Et annet poeng som er trukket fram, er at ulike typer seksuelle krenkelser som rammer kvinner, de mer hverdagslige og mildere, som uønsket beføling, og de mer sjeldne og åpenbart aggressive, som voldtekt, ikke er helt atskilte fenomener men flyter over i hverandre.
Å snakke om hierarkier av krenkelser, slik begreper om den milde og grove seksuelle volden inviterer til, blir derfor problematisk, viser blant annet Liz Kelly. For kvinner innebærer både beføling og voldtekt, slik Carol Smart formulerer det, å bli satt på plass og redusert til kropp – og i symbolsk forstand gjort tilgjengelig for bruk og misbruk. Slik sett er det en grunnleggende likhet mellom uønsket beføling og voldtekt: «they are both demonstrations of the same problem of women being constituted as sexualized body»
Et poeng her er at begrepet seksuell vold ikke er uforenlig med den kontinuumsforståelsen av vold som ligger til grunn for det feministiske begrepet om seksualisert vold – hvor et viktig poeng nettopp er å studere hvordan tilsynelatende forskjellige former for vold kan representere samme fenomen. 

Voldens klassedimensjon

Det brede perspektivet på seksuell vold vi har lagt til grunn her, åpner for analyser som setter den seksuelle volden inn i en samfunnsmessig kontekst der mer enn kjønn gjøres relevant. Etter vårt skjønn er slike analyser svært viktige. Dette gjelder ikke minst den seksuelle voldens klassedimensjon. Vi vet fra omfangsstudier at seksuell vold, som annen vold, er sosialt skjevt fordelt: lite utdanning og dårlig økonomi er kjente risikofaktorer. Hvordan sosial ulikhet transformeres til risiko for overgrep vet vi langt mindre om. En britisk studie kan eksemplifisere hva slags forskning vi tenker på.
Studien, som er basert på kvalitative intervjuer, indikerer at kjønnskulturen i det sosiale miljøet en tilhører kan spille sammen med individuell sårbarhet. Forskeren sammenlignet antatt sårbare jenter (rekruttert fra ulike sosiale tiltak) og antatt mindre sårbare jenter (rekruttert fra en privat videregående skole). Kort fortalt hadde de to gruppene ulike oppfatninger av kvinnelig seksualitet generelt og av seksualitetens plass i intime relasjoner. De antatt sårbare jentene fortalte om tidlig seksuell debut og om sex som en naturlig del av etableringen av nye kjæresterelasjoner. De antatt mindre sårbare jentene debuterte senere, og ventet med å ha sex i et forhold til de var sikker på guttens intensjon. For dem var seksualiteten dyrebar, en gave, og i mindre grad knyttet til lyst og utprøving.
Forskeren knytter den reduserte risikoen disse jentene har for overgrep til nettopp dette: de beskyttes av (kjønnskonservative) holdninger om at jenters seksualitet er noe spesielt, og kommenterer at dette på sett og vis er et paradoks. Studien illustrerer nettopp betydningen av å studere seksuell vold som et kontekstuelt fenomen, der kjønn spiller sammen med andre faktorer.

Translate

La vita è bella

About me: