Søk i denne bloggen

mandag 3. februar 2014

En historie om to brødre

Det er sjeldent eg blir fysisk dårlig av å lese noko. Men denne artikkelen fra Aftenposten gjorde noko med meg. Sjokk er ikkje dekkande for følelsen eg sit med, for den er blanda saman med fortvilelse, håpløshetsfølelse og sinne. Korleis kan overgrep i så stor omfant skje? Korleis kan instutisjoner som skal beskytte oss, vere ein del av problemet? Eg veit at det nok finnes punkt vi ikkje kjenner til, som forklarer kvifor barnevernet ikkje gjorde meir. Nylig hadde vi en foreleser fra barnevernet som fortalte at det blei vanskeligere og vanskeligere å gjere noko. Kvifor? Dersom foreldra ikkje ønsker hjelp, skal det veldig mykje til før en kan gå inn med sterkare tiltak. Men på tross av dette kunnskapen, klarer eg ikkje å forstå kva som har skjedd i dette tilfelle. Det verste er at dette nok er ein av fleire historie, og at alt for mange av desse aldri vil få hjelpa dei så sårt hadde trengt.

Er det greit at slikt kan skje?
Er det ingenting vi kan gjere?



En historie om to brødre

Barnevernet ga moren utallige sjanser til å forbedre seg. De to sønnene slapp derfor ikke unna omsorgssvikt og misbruk.
FØRST DA Stein og Per er ni og syv år gamle, kommer barnevernet dem til unnsetning. Brødrenes historie er kald og nådeløs, men det finnes likevel mye godhet i den. Det er mange som bryr seg, som ser guttenes gradvise ferd mot undergangen, og som forsøker å hindre dem i å falle. Problemet er at barnevernet ikke lyttet til dem.
Ni år skal det ta for den eldste. Ni år vi må forsøke å forestille oss, enda vi vet lite om dem.
Syv år skal det ta for den yngste. Og alarmen skal ikke gå før han en dag i 2007 spør en voksen han for første gang i sitt liv kan stole på: «Skal jeg fortelle deg hemmeligheten?» Om hva da, spør hun. Han tar frem sin gule notisblokk og begynner å skrive. Det er ikke mange setningene. Men de er hjerteskjærende.

1998: Den første uro

Stein er seks måneder første gang barnevernet bekymrer seg for ham, i 1998. Faren, som etter dette forsvinner ut av historien, er melderen. Han hevder at moren, mens han selv var på jobb, tok med seg Stein til en annen mann. Grunnen til at barnevernet i Tønsberg reagerer raskt, er adressen. Den er kjent for bråk, festing og kriminalitet. Umiddelbart starter barnevernet undersøkelse og hjemmebesøk. Samtidig mottas bekymringsmelding nummer to, fra morens forrige utleier: «Det hadde vært et eneste mareritt», med trafikk om natten og besøk fra narkotikamiljøet. Barnevernet undersøker ikke på kvelden, når bråket og marerittet står på. De er der på dagen, og da avviser moren alle bekymringer. Rapportskriver noterer at stemningen er rolig, men at mor er hektisk og har store pupiller. Oppfordres hun til å ta en rusmiddelkontroll? Nei.

Barnevernets konklusjon: Stein bør få barnehageplass og besøkshjem (noen timer/dager i ressurssterk familie).
Problemet for Stein er at mor ikke ønsker barnehageplass, og at besøkshjemmet avsluttes fordi gutten var for krevende. Hvorfor var han krevende? Det følges ikke opp. Og da moren ikke ønsker ytterligere hjelp, avslutter barnevernet saken. Det som var et «mareritt» for utleier, vet vi ikke hvordan var for en ettåring, siden barnevernet ikke passer på ham i hele 1999. Men ifølge barnehagen, der han begynner som toåring, er han merkelig usikker. Fysisk smerte reagerer han ikke på, men å bli avvist, som han ofte blir fordi han ikke klarer å kommunisere med de andre barna, gjør ham svært trist. Det er en uro i ham som kan få ben og armer til å skjelve og riste. Helsestasjonen noterer også at gutten ikke vil sitte på morens fang, og at han trolig har synsproblemer. Han henvises til sykehus. Moren møter aldri opp så han får hjelp.
Slik starter historien som denne uken fikk Fylkesmannen i Vestfold til å komme med en oppsiktsvekkende slakt av barneverntjenesten i kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Re. Rapporten avdekket så alvorlig systemsvikt at den minst ett sted betegnes som lovbrudd. Og den viste hvor forferdelig det kan gå når barnevernet lar seg forlede av en sjarmerende mor. Men dette er ikke en ekstrem sak, sier guttenes bistandsadvokat, Mette Yvonne Larsen, i dag, dette er hverdagen for mange barn. Jo hyggeligere de biologiske foreldrene virker, desto mindre er sjansen for at barnevernet oppdager sannheten.

2000: To brødre

Våren 2000 dukker den lille familien igjen opp på barnevernets radar. Moren ber om avlastning for guttene sine. Guttene? Ja, nå er Per født. Ny undersøkelse iverksettes. Igjen kan moren berolige. Stein er i godt humør, sier hun, og Per sover mye og aktiviserer seg selv. Hun ber om avlastning fordi guttene ikke har kontakt med fedrene. At en 13 måneder gammel baby skal aktivisere seg selv, får ikke alarmen til å gå. Helsestasjonen stiller sommeren 2000 alvorlige spørsmål ved Steins utvikling. Tannlegen oppdager at treåringens tanngard er råtten, fem tenner må trekkes i narkose.

Barnevernets konklusjon: Mor får foreldreveiledning av Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT), guttene får besøkshjem.
Det skorter altså ikke på bekymringsmeldinger, undersøkelser og tiltak. Slik sett virker systemet. Problemet er at undersøkelsene er for dårlige, og barna forsvinner i dem. Et like stort problem, hevder bistandsadvokaten, er at barnevernet i mange saker kun ser moren. Barna ofres i forsøket på å hjelpe moren til å bli en bedre mor.
På høsten flytter familien til Nøtterøy kommune. Her bør vi stoppe opp. Det er en kjent sak at enkelte familier flytter når barnevernet kommer dem for nær.
Et overføringsmøte høsten 2000, mellom kommunenes barnevernstjenester, skal redusere denne faren. Men møtet avlyses fordi mor virker ruset. Man kan anta at hvis et barn vokser opp i kaos, og kun vet om kaos, vil det akseptere denne virkeligheten. Det er sjelden slik. Man finner overlevelsesteknikker, men man blir aldri venn med utrygghet og mangel på kjærlighet. I barnehagen legges Stein raskt merke til. Den nye gutten går på tærne, alltid på tærne, som om han lister seg rundt i omgivelsene, lydløst, uhørlig.

2001: Leiligheten smadres



Våren 2001 avslutter moren samarbeidet med barnevernet. Hun kommer ikke til foreldreveiledning, ikke til barnas helse- og legeundersøkelser, hun svarer ikke på telefon. Igjen hag-ler bekymringsmeldingene, og igjen beroliger mor: «Når det blir for mye for meg, svarer jeg ikke på telefon.» (Ifølge Fylkesmannens tilsynsrapport svikter oppfølgingen av bekymringsmeldingene.) Hvordan har guttene det når det blir for mye for mor? Det undersøkes ifølge opplysninger i saken ikke. Et tydelig mønster avtegner seg. Bekymringsmeldinger får alarmen til å gå. Mor beroliger. Barnevernet støtter mor og legger vekk bekymringen. Mor kutter samarbeidet og forsvinner.
Men problemene forsvinner ikke. Sommeren 2001 forteller mor til barnevernet at kjæresten Rolf (far til Per) kvelden før hadde knust inventar i huset hennes og måtte hentes av politiet. Det har vært et tøft halvår for meg, sier hun. Og kanskje også for barna? Nå kunne barnevernet ha avslørt hva som foregikk i hjemmet. Det motsatte skjer. Mor avlyser neste avtale. Hvorfor? Hun er sliten. Rolf hadde natten før knust seg inn låst inngangsdør, rasert huset og, ifølge moren, truet henne og barna. Hvordan går det med barna, spør barnevernet. De har det bra, forteller hun.
Brødrene har til nå ikke hatt noen venner, kun hverandre. Ifølge barnehagen, som er Steins tredje, har ingen av dem lært empati. De kommuniserer gjennom å slå og dytte der andre snakker. Stein har koordinasjonsproblemer og går fortsatt på tærne. Og Per? Han er 2,5 år da han begynner der. Det uforståelige med ham, bemerker barnehageansatte, er svingningene. Han kan klamre seg til dem, fotfølge dem, finne på pussige ting for at de skal komme til ham. Da kan han lyse av glede. Gutten kan også bryte sammen i gråt. I over en time kan han gråte, han slår rundt seg, sparker og hyler. Som om han kjemper mot en usynlig fiende.

2002: Jeg er en idiot



Hvis et tre faller i skogen, og ingen hører det, har det da falt, spurte filosofen George Berkeley. Hvis to brødre gråter og ingen hører dem, har de da grått? Per er nå tre år, broren fem. Noen dager hver måned får de en mulighet til å unnslippe, i besøkshjem. Og besøksforeldrene rapporterer. Om Pers voldsomme gråteanfall. Om at Steins ordforråd består av banneord: «Idiot!»/«Jeg er en idiot!» Hvordan tolker barnevernet dette? De konkluderer at barna er mer krevende enn antatt, men de spør ikke hvorfor. Og moren avlyser hjemmebesøkene. Hun flytter igjen og informerer om at Per noen helger skal bo hos en venn av henne.
Vi må stoppe opp igjen: Det er gått fem år med fester, bråk, rusmistanker, bekymringsmeldinger, flyttinger og avlyste avtaler. Fem år der barna kan få godteri til frokost og ti kroner til kjeks hvis de er sultne på middag. Fem år med anfall og gråt, der det ene barnet limer seg fast til fanget til «besøksfaren» og lister seg rundt i barnehagen, og den minste klamrer seg fast til de voksne der.
Guttene ses. Folk bryr seg. Mange synes synd på dem. Vi er ved et mulig vendepunkt. I juli forteller moren barnevernet at hun har hatt et angstanfall og flyttet til en ny kjæreste. Barna bor hos Rolf, sier hun. Rolf? Det var han som smadret leiligheten. Nå bor de der, hos en «kjenning» av politiet. Om Rolf skal moren senere si: «Heroin var det eneste han ikke hadde prøvd, og han blandet salige cocktailer.» Hvordan har de det? Det vet ingen. Barna og Rolf er som sunket i jorden.
Da skjer det noe. Moren innser at barna trenger hjelp, og ber om beredskapshjem (akutt, midlertidig fosterfamilie) for dem. Barnevernet sier nei. De ber henne heller forsøke å få tak i Rolf og barna.
Tidlig på høsten informerer barnehagestyrer at barna er borte. Da barnevernet endelig får tak i moren, sier hun at hun har flyttet igjen, og at hun skal til Tunis, uten sønnene. Hvor skal barna bo, spør barnevernet. Hos sjefen på den nye jobben hennes. Hun ber dessuten barnevernet utsette hjemmebesøkene til hun kommer i orden. Det aksepterer barnevernet, og moren lover å sørge for at barna kommer i barnehagen.
Senere på høsten mottas flere bekymringsmeldinger: Barnevernvakten varsler om husbråk, og at begge foreldrene oppfattes som ruset. En anonym melder, som trolig har vært på fest i huset, sier noen må gjøre noe, narkomane og kriminelle kom og gikk, han sier at barna ofte var nakne, og at de sloss nakne foran voksne mennesker. Melderen klarer ikke se barna lide mer.
Men da mor og Rolf må forklare seg for barnevernet, kjører de avtalt spill: Totalt uforstående til alle bekymringsmeldingene. De skryter av hverandres omsorgsevner. Moren samtykker til rusmiddelkontroll, men dukker aldri opp. Det får ingen konsekvenser.

2003: To liv i en søppelsekk



I januar 2003 oppsøker moren barnevernet. Hun nekter å sette seg. Hun mener ruskontrollene er «trakassering». Barnevernet må selv overta barna hvis kontrollene ikke opphører, truer hun. Dagen etter står en stor, svart plastsekk i barnehagen. Moren forteller at barna var med på å pakke den kvelden før, og at hun ga dem følgende beskjed: «Kanskje kommer saksbehandler og henter dere», og «dere skal bo med noen andre voksne en stund».
En slik hendelse kan ingen overse. Barna på fire og seks år sendes på akuttinstitusjon. Om Stein står det i journalene: Man forstår ham ikke. Han har dårlig språk, skjelvinger og rar kroppsholdning. Han ønsker forutsigbarhet: Hvilke voksne skal være med meg i dag, spør han. Hvem skal legge meg? Man er usikre på om gutten er utviklingshemmet eller om hans oppførsel skyldes utrygg oppvekst. Om Per: Går uredd inn i alle konflikter. Selv mot eldre. Svinger fra fortvilelse til smil, sinne til gråt. Umulig å trøste. Har lite empati. Ler av storebroren når han gråter eller er sint.
Nå vurderer barnevernet å fremme sak om omsorgsovertagelse og plassering i fosterhjem for fylkesnemnda. Det krever mye ressurser å føre en slik sak, mot foreldres advokater og nemndas krav til bevisføring. Det er også kjent at det mangler fosterforeldre i Norge. Om det er årsaken til det som nå skjer, vites ikke.
Mor foreslår nemlig at hun og barna flytter på en institusjon hvis mål er å gjøre foreldre til bedre omsorgspersoner. Selv om moren har forlatt barna med en søppelsekk, har hun så god kontakt med saksbehandlerne i barnevernet at hun får enda en sjanse.
Konklusjonen etter institusjonsoppholdet: Familien trenger omfattende hjelp. Moren bedriver massiv kjefting og truer barna, ruskontrollene slår ut på hasj. Men mor har hatt utbytte av oppholdet, heter det. Og barnas utbytte? Tja. Per slår i møbler og vegger, står det, han kaster leker. Spytter. Banner. Og Stein? Han er usynlig, skriver de.
Barnevernet kommer da med en oppsiktsvekkende konklusjon: Mor får beholde omsorgen hvis hun samarbeider, følger opp tiltakene og oppsøker psykolog. Familien flytter nok en gang, men alt gjentar seg igjen. Per uteblir fra barnehagen, og Stein dukker ikke opp på skolen der han skal begynne. Den siste urinprøven slår dessuten ut på opiater. Det er fordi jeg har spist rundstykke med valmuefrø, forklarer mor, ifølge bevisne som ble lagt frem for Fylkesnemnda.
Høsten 2003 informeres hun om at man vil fremme sak om omsorgsovertagelse. Gjennom advokaten sin ber mor om å få beholde omsorgen mot at hun forbedrer seg. Da gjør barnevernet helomvending: Mor hadde jo vist fremgang på institusjonen. Hvis mor samarbeider og ikke ruser seg, får hun beholde omsorgen.
Før jul 2003 får barnevernet av en psykolog i BUPA høre at Stein scorer lavt på alle tester og trenger omfattende hjelp. Psykologen antar at gutten har et russyndrom, at han er utviklingshemmet fordi moren ruset seg under svangerskapet.
Moren dukker aldri opp på de avtalte ruskontrollene.

2004: Fylkesnemnd



Det finnes ingen ansikter i denne saken. I den halvmeter høye bunken av sakspapirer er det som om brødrene gradvis viskes ut og forsvinner i dokumenter. I januar 2004, flere tusen dager etter første bekymringsmelding, fremmes sak om omsorgsovertagelse. Og hva blir resultatet? «Flertallet finner etter en samlet vurdering at mor med nødvendige hjelpetiltak vil kunne gi barna forsvarlig omsorg.» Avgjørelsen ble avsagt under dissens.
Så sterk er troen på moren. De medisinene Stein har fått, slutter hun å gi ham. Han kommer ikke til legetimer. Gutten har faglig totalt stagnert, sier skolen. Så forsvinner han derfra.

2005: Som ville dyr



Familien flytter til enda en ny barnevernstjeneste. Denne gangen i Re kommune. Stein skal begynne på ny skole, men kommer ikke. Per kommer ikke til barnehagen. Barnevernet drar på hjemmebesøk med politiet, men finner ingen. Til slutt får de kontakt med moren, som sier familien har flyttet fordi det ble for varmt der de var. Hadde man undersøkt hjemme, ville man funnet piper og sprøyter. Man ville også observert en seksuell oppførsel hos guttene som er høyst uvanlig for så små barn. Og da ville man kanskje spurt: Hvordan har de lært det? Selv om barna ennå ikke røper hva de hevder de tvinges til mens mor er på bingo, er det nå barnevernssaken blir en kriminalsak. Men undersøkelsen er for dårlig til å besvare spørsmålet.
Tidlig på sommeren melder besøkshjemmet: Stein er åtte år, men kan ikke knyte skolisser, kan to bokstaver. Guttene kler ofte av seg, de slåss som dyr, nakne, de sparker hverandre i skrittet. De stjeler. De spiser med hendene, eller ved å legge hodet på bordet og skyve maten inn. Når moren skal hente dem, gjemmer Per seg under bordet. Andre melder at de har sett mor «møkka full». Ingenting skjer. Andre melder fra at Stein går gatelangs om kveldene, han inviteres inn og får mat, for han er sulten. Skolen melder fra om flere uker lange fravær, og at guttene er forferdelig slitne når de kommer. Foreldre melder at når Stein har vært på besøk, har han ingen bestemt tid å komme hjem til. Når de kjører ham hjem, er det ingen der.

2006: En slutt



På senvinteren ringer moren: Jeg orker ikke ha ungene mer, sier hun. Barnevernet støtter henne og sier det ikke er dårlig omsorg å si fra når ting blir vanskelige hjemme. Ungene plasseres akutt i besøkshjem. Fostermoren ser Stein gråte fortvilet, hun ser Per ta frem en lang liste med ting han vil lære: Bor Kongen i Oslo? Som om han hungrer etter kunnskap. Alt dette forstår hun. Men det er noe annet hun ikke forstår. De to brødrene kler seg raskt nakne. Per drar storebroren i tissen. De gjør ting med hverandre man skal være voksen for å vite noe om.
En dag da fostermoren har en venninne på besøk, kler Stein av seg og skrever. På spørsmål om hvorfor, svarer han at han «ville være grei mot henne når hun først kom på besøk». Fostermoren spør seg: Hvor har de lært dette? Når hun spør dem, svarer de: «Husker ikke.» Ett år tar det. Fostermor og Per kjører bil. Plutselig sier han: Jeg kan godt fortelle hemmeligheten. Om hva da, spør hun. Om den slemme mannen, vel.
Han tar frem den gule notisblokken og skriver og skriver. Så viser han den til fostermor. Det første hun leser, er «tok tissen inn i rompa mi. Sa at jeg skulle ta tissen hans i munnen». «Det var mens mamma var på bingo. Barnevakten kune gjøre hva de ville med oss. De var sleme.»
Han forteller om fire forskjellige menn, men at barnevakten var slemmest. Han forteller at de ble holdt under vann i badekaret, at barnevakten la puter over hodene deres og tvang dem til å gjøre ekle ting, han forteller at han så det komme ekle ting ut av tissen til mannen.
Saken blir anmeldt av barnevernstjenesten, og guttene innkalt til dommeravhør. I starten har de store problemer med å snakke, men den yngste forteller etter hvert om anale og orale overgrep. Under en biltur med politiet peker han ut huset der overgrepene skjedde. Og under fotokonfrontasjon peker han ut fire menn. Politiet finner at alle fire, hvorav to i dag jobber med barn, på den tiden hadde tilhold i «barnevakthuset». Sykehuset i Vestfold konkluderer om Per: «Dagens undersøkelse frembringer funn som kan støtte misbruk med analt samleie. Dersom det er ønskelig kan funnene utdypes.» Politiet ber ikke om det. Stein blir, til tross for anmodning fra bistandsadvokaten, aldri fysisk undersøkt, uten at politiet forklarer hvorfor en fornærmet i en sak med strafferamme på 21 år ikke blir undersøkt.
Det tar flere måneder før de fire siktede innkalles til korte avhør, og hvis de skulle være skyldige, har de derfor hatt mulighet til å samkjøre sine forklaringer. De blir heller ikke konfrontert med detaljer barna har fortalt. Det blir ikke foretatt beslag, ransaking eller etterforskning i «barnevakthuset», eller i de fire mennenes hjem. Saken henlegges.
Bistandsadvokaten påklager henleggelsen. Hun spør seg: Ville politiet ventet i flere måneder med å avhøre siktede hvis fornærmede hadde vært en voksen dame? Hun rister på hodet. Men henleggelsen blir opprettholdt av Riksadvokaten, som legger til i henleggelsesbrevet: «Det er også mye som taler for at guttene har blitt utsatt for seksuelt misbruk. Men det er etter riksadvokatens syn for mye uklarhet knyttet til de nærmere omstendigheter ved dette til at det strenge beviskravet som gjelder i straffesaker er oppfylt.»
Bistandsadvokaten har begjært omgjøring av Riksadvokatens henleggelse. Riksadvokaten har varslet at han vil være ferdig før påske. Han har videre sagt at saken skal behandles med forsvarlig hurtighet.
Bistandsadvokaten varsler også søksmål mot kommunene som hadde ansvar for Per og Stein. Ingen skal få gjøre slikt mot barn uten å stilles til ansvar for det, sier hun.
Ett lyspunkt ser hun likevel. Guttene har kommet i fosterhjem, og kan for første gang i livet kanskje stole på en voksen.
Guttenes mor er nå død.

2010: Fylkesmannens rapport



Nøtterøy og Re kommuner har ifølge Fylkesmannen begått lovbrudd (se faktaramme).
– Etter vår oppfatningen har saksbehandlerne i vår kommune gjort en barnevernsfaglig god jobb, sier rådmann i Nøtterøy kommune, Torill Eeg.
– Vi stiller oss undrende til at Fylkesmannen seks år etter kommer til helt motsatt konklusjon enn den fylkesnemnda hadde. Vi kjenner oss heller ikke igjen i alle beskrivelsene fra Fylkesmannen og mener den er for unyansert i forhold til det de involverte saksbehandlerne har fortalt om, sier hun.
Rådmann Trond Wisstad sier Re kommune tar det veldig alvorlig når Fylkesmannen sier at kommunen har begått lovbrudd.
– Men foreløpig må vi ta det til etterretning. Vi vil nå gå nærmere inn i rapporten og utarbeide et skriftlig svar, som det er vanlig at man gjør etter sånne rapporter.
Når det gjelder kritikken om manglende dokumentasjon på vurdering og saksbehandling, sier Wisstad at kommunen er enig i den.
– Det har vært for dårlig, og derfor har vi allerede tatt tak i dette og gjort endringer.
A-magasinet har også forsøkt å få en uttalelse fra Tønsberg, men ingen i kommunen var tilgjengelig for kommentar før magasinet gikk i trykken.
Artikkelen er basert på dokumenter og sakspapirer fra ulike instanser gjennom ti år. Navnene på de involverte er oppdiktet.

Translate

La vita è bella

About me: