Søk i denne bloggen

onsdag 30. april 2014

Kor mykje koster eit traume?



MISTILLITENS PRIS

20140427-130625.jpg
Audun Lysbakken: Jeg skrev om privatiseringens bakside i Dagbladet før jul. 
For min del ble hele julen ødelagt, fortalte Heidi Vedå til NRK Hordaland. Nei, hun hadde ikke mislyktes med ribba eller bommet med julegavene. Hun var en av 13 renholdere i Austevoll som fikk sparken på julaften. Samtidig med at  høytiden ble ringt inn, fikk de beskjed om at de skulle ut. Oppsigelsene kom på epost og sms.
Masseoppsigelsen i julen var det foreløpige lavmålet i en spektakulær privatiseringsfiasko. Austevoll skulle være Fremskrittspartiets utstillingsvindu, og vise at også småkommuner kunne konkurranseutsette offentlige tjenester. Høsten 2012 ble kommunen den første småkommune i landet til å sette hele sin pleie- og omsorgssektor ut på anbud. Året etter overtok AB Solutions renholdet i kommunen. Det skulle bli råbillig. Men i virkeligheten ble renholderne bedt om å springe raskere, og opplevde at de ikke lenger fikk tid til å gjøre jobben sin. Flere renholdere ble sykemeldt. Resultatet? Skitne offentlige bygg og misfornøyde innbyggere. Ingen av kommunens bygg ble godkjent da et eksternt firma testet kvaliteten på renholdet.
Da AB Solutions ble pålagt å forbedre kvaliteten på renholdet trakk de seg fra hele kontrakten. Hvis renholderne skulle få tid til å gjøre jobben sin skikkelig ble det ikke mulig å tjene penger. For Heidi Vedå og kollegene betydde det oppsigelse på julaften. De hadde ikke lenger trygge arbeidsplasser, og på nyåret ble jobbene deres satt ut på anbud på nytt.
Den skandaløse behandlingen av dyktige og trofaste renholdere i Austevoll illustrerer hvor meningsløs privatiseringspolitikken er. Den gir ikke bedre tjenester til innbyggerne, men et mer utrygt arbeidsliv. Om noen skal tjene penger på å ta over offentlige oppgaver må de hente profitten gjennom å gi folk dårligere tilbud, de ansatte dårligere betingelser eller begge deler.
Det finnes ingen forskning eller annen form for dokumentasjon som viser at privatisering fungerer som strategi for å skape bedre velferd. Privatisering er ideologi, en ideologi bygd på mistillit. Mistillit til offentlig ansattes vilje til å gjøre en best mulig jobb, og mistillit til folks evne til å være med på å påvirke velferdstjenestene vi trenger.
I valgkampen i fjor dro jeg ofte opp et sitat fra Fremskrittspartiets program. Det var ment som et eksempel på hvor ytterliggående partiet er i sin tro på markedets evne til å løse alle oppgaver: «Produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Kreftbehandling og rustbehandling kan altså egentlig organiseres etter samme prinsipper. Utrolig nok dukket den samme setningen opp i regjeringserklæringen Erna Solberg la fram i høst: “Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester”.
Regjeringen ruller nå ut sine privatiseringsplaner. Det skal bli lettere å etablere private skoler, til tross for nye avsløringer om at skoler godkjent under forrige Høyre-regjering tar ut ulovlig utbytte. Kommersielle klinikker skal få konkurrere fritt mot offentlige sykehus på skattebetalernes regning, til tross for at de kan skumme fløten og velge de mest lønnsomme pasientene framfor dem med størst behov. All post skal konkurranseutsettes i tråd med EUs postdirektiv, til tross for at EU langt på vei innrømmer at konkurransen har ført til dårligere tjenester og sosial dumping. Jernbanen skal ut på anbud, til tross for at erfaringene med samme politikk i Sverige er misfornøyde passasjerer.
Kven bestemmer kven som skal få kva?

I kommuner styrt av høyresiden ser vi samme ideologiske iver. I Oslo blir både barnehage og eldreomsorg konkurranseutsatt. Retorikken om valgfrihet klinger hult, når innbyggernes egne ønsker blir oversett. Foreldreaksjonene som vil beholde sine trygge, kommunale barnehager blir ikke lyttet  til. Og når stoppeklokkens tyranni styrer hjemmehjelpen får de eldre ingen innflytelse over eget tilbud, bortsett fra muligheten til å velge hva slags logo som skal stå på pleierens jakke.
Etter 20 år med omfattende privatiseringspolitikk i Sverige forsøkte forskningsinstitusjonen, SNS, finansiert av det svenske NHO,  å kartlegge effektene i 2011. Konklusjonen var glassklar: «På grunnlag av våre studier kan vi ikke finne vitenskapelige bevis på at de høye forhåpningene om at økt konkurranse skulle føre til en forbedring av velferden er blitt innfridd». Samtidig er mistillitens pris er høy, både for mennesker som trenger offentlige tjenester og dem som arbeider med å skape dem. Men hva er alternativet?
Alternativet til mistillit er tillit. Det er selvsagt ikke alle offentlige tjenester som er gode nok. Men det avgjørende er ikke om skolen eller sykehuset eller renholdsavdelingen er offentlig eller privat. Det avgjørende er menneskene som jobber der, og deres motivasjon og kompetanse. Nøkkelen til forbedring er smartere løsninger og attraktive arbeidsplasser. Da må vi slippe kreativiteten til både fagfolk og innbyggere fri. Det er lettest å få til innenfor rammen av offentlig og ideell drift. Fordi de som skal jobbe for våre barn og våre gamle, levere brevene våre eller bringe oss trygt fram på toget, da kan ta mer hensyn til andre ting enn det som gir høyest inntjening. Det er ikke alt i vårt samfunn som skal være lønnsomt. Det finnes større verdier enn penger, og annen motivasjon enn profitt.
Vi er stolte over at den rødgrønne regjeringen bekjempet privatisering og bygget ut felleskapsløsningene, men misfornøyd med at den ikke gjorde mer for å styre velferd og skole på en ny måte. Vi vil gi lærere, leger, hjelpepleiere og renholdere tiden tilbake. Vi må redusere målstyringen, skjemaveldet og overdreven kontroll som i dag fratar  mange offentlig ansatte muligheten til å skape en bedre skole, helsetjenester og omsorg. Vi må ta et oppgjør med rangering og unødvendig kartlegging av barna våre, og fjerne stoppeklokken som tar friheten vekk fra våre eldre.
For å få til dette må vi erstatte markedsløsninger med tillit til folks sunne fornuft. Anbud, stykkpris, konkurranse og privatisering er mistillit satt i system. Til og med på julaften.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Takk til Lysbakken for eit viktig innlegg. Eg vil legge til:

Kanskje det er på tide at vi ikkje lenger må vurdere og velge bort det som er "dyrt". Korleis kan ein vurdere prisen på eit traume? Ikkje spør meg korleis vi klarer det, for eg gjer det ikkje.

Rådet for psykisk helse - Fra divanen: Marked og moral

Translate

La vita è bella

About me: