Søk i denne bloggen

torsdag 3. juli 2014

Ti punkter for en bedre psykiatri

 

FAKTA:
  • Psykiatrisk Manifest, 2014:

    John E. Berg er professor i folkehelse PhD, psykiater og sosialøkonom og spesialist i arbeidsmedisin,

    Asbjørn Restan er avdelingsoverlege, spesialist i psykiatri, godkjent veileder i psykoterapi (DNLF), har rettspsykiatrisk spisskompetanse og er medlem av Fagråd for sjelesorg.

    • Basert på bred erfaring innenfor det psykiatriske fagfeltet har de i fellesskap forfattet ti enkle og konstruktive forslag til Helseministeren.

    • Hovedformålet er en administrativ opprydding som vil la de eksisterende ressursene komme til sin rett. Slik kan den norske psykiatrien bli langt bedre, uten å legge beslag på mer av samfunnets ressurser.

Facebook

Twitter

Digg

Skriv ut

Med enkle grep kan helseminister Bent Høie gjøre psykiatrien bedre for pasientene og de ansatte. Det vil hele samfunnet tjene på.

Psykiatri

Det er mye godt i psykiatrisk helsetjeneste i Norge, og potensialet er der for å gjøre den langt bedre, uten å legge beslag på mer av samfunnets ressurser. For å få dette til, må deler av utviklingen de senere tiår reverseres.

Psykiatrien må møte samfunnets reelle behov, og pasienter og pårørende må møtes av offentlig finansierte helsetjenester, også de som trenger langvarig institusjonsopphold eller kvalifisert samtalebehandling, (livs) varig behandling, pleie og omsorg.

Hvordan står så til i dag?

Sengetallet er ett av de laveste i OECD, og langtidsbehandling i sykehus er blitt et fyord. Samtidig er systemet med distriktspsykiatriske sentra (DPS) bygget opp – uten at de har faglige, personellmessige eller fysiske forutsetninger til å kunne ivareta dem som trenger langvarig, intensiv behandling, pleie og omsorg.

I tillegg har vi fått et kunstig skille mellom behandling og omsorg/pleie, hvor spesialisthelsetjenesten skal ta seg av det første, mens kommunene skal ta seg av det andre. Samhandlingsreformen, med enda sterkere trykk på alt kommunene skal ta seg av, har forsterket denne utvikling. Samtidig er både sykehusavdelingene og DPS-ene presset til å yte kun det minimalistiske, mye fordi snevre bedriftsøkonomiske prinsipper er innført. Den offentlige spesialisthelsetjeneste skal bare levere greie, avgrensede behandlingsprodukter, resten får de private ta seg av.

De private er på sin side delt i to klasser: De som har avtale med det offentlige, hvor frikort gjelder, men ventelistene er lange som et vondt år, og de som ikke har det, hvor hver time koster fra 600 kroner og oppover.

Dette klasseskillet er ikke det eneste; det største er mellom de som får det de trenger, i tilstrekkelig omfang, på riktig nivå, over lang nok tid og ikke minst på det offentliges regning, og de som ikke får det. Satt på spissen er det viktigere hvem du er og hvem du kjenner, enn hva som feiler deg. Det skal stor sykelighet, dramatikk og fare til for å oppveie sosial ressurssterkhet. Vi later som om det ikke er slik, men alle som har forsøkt å få forlenget en sykehusbehandling for sin bror eller mor har forsøkt å få til en langvarig samtalebehandling på et DPS eller hos en avtalespesialist vet noe annet.

Slik er det blitt på grunn av en velment politisk vilje inspirert av utenlandske reformer, satsing på ledelsesteorier fra vanlig næringsliv – med effektivisering og sparing som hovedmål – og en mindre faglig begrunnet ledelsesstruktur. De regionale helseforetakene er symboler på utviklingen. Flyttingen av alderspsykiatrien mellom Oslo universitetssykehus og Ahus var for eksempel et grep som knapt kan forsvares snevert bedriftsøkonomisk, og overhodet ikke samfunnsøkonomisk.

På tross av de siste årenes planer om opptrapping har den somatiske helsetjenesten fått tilført mer midler enn psykiatrien. Som overleger i den psykiatriske spesialisthelsetjeneste har vi begge møtt uforstand, neglisjering av kolleger og pasienter og ressursmangel for selv høyst nødvendig behandling, samtidig som det søles bort penger på en unødvendig stor ledelsesstruktur, utredninger det aldri ble noe av og andre nytteløse formål.

Slik kan det ikke fortsette. Hverken pasientene eller landets økonomi er tjent med at helsearbeiderne sliter seg ut til ingen nytte. Derfor vil vi i ti punkter foreslå endringer som vil gjøre arbeidssituasjonen for spesialistene og de øvrige bedre og mere effektiv, behovet for stadige organisatoriske og administrative endringer mindre og – viktigst av alt – gjøre pasientenes behandlingstilbud bedre. Fordi dette er et debattinnlegg har vi utelatt referanser; disse er lett tilgjengelige, også for andre enn oss.

1. Finansiering: Psykiatrisk behandling er virksomhet over tid, og inkluderer ulike yrkesgruppers innsats, mange tiltak og inngrep i forskjellige kombinasjoner. Da gir det ikke mening på forhånd å stykke opp behandlingen i antall timer hos psykolog/psykiater, antall tabletter eller antall timer hos psykiatrisk sykepleier. Behandlingen må spesialtilpasses. Stykkprisfinansiering og innsatsstyrt finansiering egner seg altså ikke for psykiatrien.

Derfor: Det må fortsatt være 100 prosent rammefinansiering. Underskudd i det øvrige helsevesen må ikke kunne salderes ved overføringer fra psykiatrien. Internfakturering innenfor samme helseforetak/sykehus mellom psykiatrien og de øvrige kliniske og ikke-kliniske tjenester må ikke være tillatt.

2. Privatpraksis. Alle kliniske spesialister i psykiatri og psykologi må få bruke sine kunnskaper til nytte for pasientene. Dagens skille mellom arbeid som utføres i sykehusavdelinger og poliklinikker og det som gjøres overfor enkeltpersoner som ikke er innlagt, er kunstig og ikke i tråd med en kostnadseffektiv utnyttelse av den eksisterende spesialistkompetanse.

Derfor: Alle spesialister i klinisk psykologi og i psykiatri skal ha anledning til privatpraksis med refusjonsrett, uavhengig av eventuelt driftstilskudd. Det skal ikke legges føringer på behandlingen som gis, eller til hvem den gis, annet enn at behandlingen skal være i samsvar med gjeldende normer for forsvarlig klinisk praksis. Kontrollen med dette skal være ved Fylkesmannens helseavdeling.

3. Kommunal refusjon. Psykologer og spesialsykepleiere ansatt i kommunene yter i dag tjenester til enkeltmennesker i kommunene. Disse tjenestene forebygger sykelighet og bruk av spesialisthelsetjenester, men sett snevert bedriftsøkonomisk, representerer de bare utgifter for kommuneøkonomien, siden de ikke genererer inntekter for kommunene fra Nav.

Derfor: Kommunene skal ha rett til refusjon fra Nav for klinisk virksomhet ved kommunalt ansatte psykologer og psykiatriske sykepleiere etter tilsvarende refusjonstakster som for poliklinisk virksomhet i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

4. Faglig ledelse. Den faglige ledelsen av spesialisthelsetjenesten er i dag underordnet den administrative. Den administrative leder har oftest ikke lenger en reell forankring i klinisk virksomhet. Dette begrunnes med at ledelse er et fag i seg selv, uavhengig av hva man leder. I den psykiatriske spesialisthelsetjenesten fører dette til at virksomheten ikke er forankret i pasienters, pårørendes og samfunnets reelle behov. Dette medfører at personlig ansvar pulveriseres gjennom lojalitet til systemet og ikke til pasientene.

Derfor: I den psykiatriske spesialisthelsetjeneste skal enhver institusjon av en viss størrelse ha stillinger/funksjoner som ledende sykepleier, psykologspesialist og overlege. På avdelingsnivå vil dette være oversykepleier, avdelingspsykolog og avdelingsoverlege, på overordnet nivå kan det være sjefsykepleier, sjefpsykolog og sjeflege. Funksjonen som sjef med totalansvar, altså avdelingssjef, klinikksjef og så videre, skal gå på omgang mellom disse. Avdelings-/klinikksjef skal ha nødvendig administrativt/økonomisk støttepersonell under seg.

5. Spesialistene: I dag går opp mot halvparten av spesialistenes arbeidstid bort i å innhente dokumentasjon, opprette kontakt med fastlege og Nav, dokumentere det som ikke er behandlingsmessig relevant, og til å utarbeide rapporter og tilbakemeldinger som ikke har noen betydning for den aktuelle, pågående behandlingskontakten. Resultatet av dette er en tilsynelatende mangel på spesialister, mens faktum er at antallet spesialister i forhold til befolkningen i Norge er blant de høyeste i OECD.

Derfor: Klinisk personell i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten skal bruke mest mulig av sin arbeidstid til direkte pasientarbeide. Derfor må enhver institusjon av en viss størrelse ha kvalifiserte sekretærer direkte knyttet til det kliniske personell og deres virksomhet. Sekretærene skal også ivareta dokumentering og rapportering av de parametere som kreves av foretaks-/sykehusinterne organer, offentlige organer og tilsynsmyndigheter. Forholdet mellom sekretær og psykologspesialist/overlege må ikke være dårligere enn 1: 4.

6. Tvang. Pasienter som oppholder seg på avdelingen mot sin vilje eller som følges opp poliklinisk mot sin vilje, altså uten å være innlagt, er ofte i en vanskelig situasjon. Fordi disse pasientene ikke alltid selv tar initiativ til å få til et felles behandlingsprosjekt, kan arbeidet med dem lett bli en salderingspost. Disse pasienter må sikres kontinuerlig, faglig god nok og anstendig oppfølging.

Derfor: Pasienter under tvungent psykisk helsevern skal ha tilbud om minst en ukentlig samtale av en times varighet med psykologspesialist/psykiater.

7. Beslutning om tvang. I Norge skilles det ikke tydelig mellom avgjørelser som angår selve behandlingen og ansvaret/myndigheten for de juridiske eller domstolslignende avgjørelser som bestemmer rammene og virkemidlene rundt behandlingen. Dermed blir klinikere både dommere og behandlere.

Derfor: Klinisk personell skal ha en mest mulig rendyrket klinisk rolle. Tvangstiltak etter psykisk helsevernloven av mer enn 24 timers varighet må derfor besluttes av en domstol eller domstolslignende organ. Kontrollkommisjonen kan være et slikt organ.

8. Behandlingssted. I dag er tilbudet til psykiatriske pasienter knyttet til flere forvaltningsorganer som alle har interesse av å begrense sine utgifter. I tillegg finnes en overstyrende politisk korrekthet; hvis en pasient for eksempel ønsker et (langvarig) tilbud i regi av en sykehusavdeling eller på sykehusområdet, blir dette sett på som galt; pasienten skal vær så god ønske å få tilbudet ute i samfunnet. Dette fører til en uverdig situasjon der pasienten ikke har påvirkningsmulighet og i virkeligheten umyndiggjøres.

Derfor: Psykiatriske pasienter med behov for langvarige/varige bo- og omsorgstilbud må fritt kunne velge om de ønsker dette i regi av den psykiatriske spesialisthelsetjeneste, i kommunal regi eller i regi av private (med godkjenning fra Fylkesmannen). De må også fritt kunne velge at dette tilbud gis i et psykiatrisk sykehus (sykehusavdeling) og på sykehusets område.

9. Økonomi. Det ligger frihet og verdighet i å kunne disponere deler av sine egne midler. Mange kroniske psykiatriske pasienter trenger spesielt tilrettelagte bo- og omsorgstilbud. Disse er kommunalt eid, kommunen er monopoltilbyder og krever ofte en husleie som overstiger minstepensjonen, slik at pasienten må gå på sosialkontoret for å overleve. Ikke få som lever på et slikt minimum får tilbakefall og må legges inn på nytt.

Derfor: For langvarige/varige bo- og omsorgstilbud kan det – uansett i hvilken regi – ikke kreves egenandel større enn 1/3 av disponibel inntekt.

10. Fylkespsykiatere: Siden de lokale, fylkesvise Helsetilsynene er blitt avviklet som eget organ og Fylkesmannsembetet (Helseavdelingen ved Fylkeslegen) har tilsyn med alle helse- og sosialinstitusjoner, må Fylkesmannsembetet ha relevant faglig kompetanse. Dette ble tidligere ivaretatt av ordningen med fylkespsykiatere. Denne ordningen bør gjeninnføres.

Derfor: Hvert fylkesmannsembete skal ha en Fylkespsykiater.

De fleste av disse ti forslagene kan gjennomføres med et pennestrøk; dagens helserettslige system vil kunne beholdes og endringene vil være så små at omfattende lovforarbeider vil være unødvendige. Det samme gjelder dagens finansieringsordninger. Endringene åpner ikke for profesjonskamp, og pasientenes og andres rettssikkerhet vil bli styrket, ikke svekket.

Helseminister Bent Høie: Du trenger ingen nye utredninger eller utvalg. Ønsker du vår hjelp stiller vi på øyeblikket; bare prøv dette ut og (nesten) alle som er innenfor eller i kontakt med psykiatrien vil bli lykkeligere til en billigere penge!

Translate

La vita è bella

About me: