Søk i denne bloggen

tirsdag 5. august 2014

Hadde du godtatt om nokon NESTEN klarte å gjere det dei lova?

Mykje i helsesektoren er bra. Det er lett å kritisere, og gå inn i diskusjoner kor det å ha rett, blir det einaste som gjeld. Eg gjer dette sjølv, og er derfor glad for alle som er flinke til å nyansere. Til og med VG har heve seg på en positiv bølge, kor dei oppfordrer lesere til å dele positive opplevelser med helsevesenet. Det hjelper å heve diskusjonen. Ja, det er mykje bra, og det må også kome fram. Men, sidan dei har gjort en god jobb med dette, ønsker eg også å vise til utfordringer. Det er fortsatt grupper som lett havner i båser, og som ikkje mottar den behandlinga dei treng. Dette kan vere grunna lite tid hos personale, lite kunnskap eller manglende kultur for behandling av visse tilstander. Det er sjølvsagt personlighetsforstyrrelser, destruktiv atferd og utagering eg tenker på. Det som vekker mykje i oss, og som også krever mykje. Men, det er vi som skal vere helsepersonell. Vi skal tåle, og vi skal sette grenser på ein GOD måte når det er nødvendig. Korleis kan vi forvente at folk blir betre om vi ikkje klarer å bli det sjølv?
Å vere på tilbudssida

Her er nokre eksempler henta fra det virkelige liv:
- Det er viktig at DU samarbeider med OSS
- Det vil bli vurdert kva som er best for deg av behandleren din.
- Her er det vi som stiller spørsmåla

Korleis ville du kjent deg om du fikk tilsvarende kommentarer ? Er det slik behandling av mennesker som har det vanskelig, skal vere?



22



I mange år nå, har man arbeidet målrettet med å fjerne fordommer og tabuer mot folk med psykiske lidelser. Det har blitt gjort mye bra og mye tyder på at det har hjulpet. Ting har gått fremover......Men ikke så langt som jeg hadde håpet. Situasjonen er bedre, men ikke god nok. Nå er jo jeg en pessimistisk fyr, men jeg tviler på at Opptrappingsplanen har ført til særlig dyptgående endringer av hvordan folk flest tenker om folk med psykiske lidelser. Vi mennesker er nå engang slik at vi ofte nikker og er enig i teorien, men feiger ut når det virkelig gjelder. Vi er helt for miljøvern og rettferdig handel, men lar prisen bestemme når vi først er i butikken. Vi kritiserer andre for deres feil, men forsvarer det samme når det er vi selv som gjør det. Og vi uttrykker at det er flott at tabuene rundt psykiske lidelser forsvinner, men flakker med blikket når vi møter noen som har diagnosen Schizofreni eller sliter med selvskading. På tross av at Opptrappingsplanen ikke nådde sine mål, skryter politikerne av at man nesten nådde målene. Hallo!! Nesten er ikke godt nok når det gjelder noe så viktig. Vi snakker ikke bare om en forsinkelse her. Det vil si: opptrappingsplanen for psykisk helse har hele tiden vært forsinket. Men nå er den også ferdig uten å ha tatt igjen forsinkelsene og uten å være ferdig og uten videre forsøk å gjøre den ferdig. Det er vel heller mer sannsynlig at opptrappingen snart trappes ned. De statlige pengene er brukt opp, stimuleringsmidlene trekkes tilbake. Kommunene skal i teorien ta over. 
På politikerspråket fordreies dette slik: Det gjenstår fortsatt utfordringer når det gjelder innhold og kvalitet i tjenesten og brukermedvirkning. Dette er viktige satsingsområder for regjeringen framover, sier Hanssen. Ha! Dream on.
I realiteten kommer de neste årene til å snu fra en formell opptrapping til en uformell nedtrapping av opptrappingen.

Syns du jeg overdriver? At pessimismen tar overhånd. Vel, jeg er psykolog, ikke filosof, - vitenskapsmann, ikke spåkone. Så la oss stille oss noen enkle spørsmål, og se hvor svarene tar oss. 
Spørsmål 1: Hva ville du ha sagt dersom du fikk beskjed om at det nyoppussede huset du skulle flytte inni,  ikke var ferdig på tross løftet om det motsatte. Men at du burde være fornøyd fordi det nesten var ferdig. Ville du ha tenkt: "Jaja, 87 prosent ferdig er jo greit nok" eller ville du ha klaget og laget bråk?
Spørsmål 2: Hva ville du ha gjort dersom din sønn, mor, nabo eller datter hadde fortalt at den nye kjæresten hans/hennes hadde schizofreni? Hadde du reagert på samme måte som om han/hun ikke hadde en psykisk lidelse? Eller ville du passet ekstra godt på i de nærmeste dagene, og advart dine nærmeste om å være forsiktig?

Vær ærlig med deg selv.
Vel Det er lite jeg personlig kan gjøre med den manglende byggingen av institusjonsplasser, ambulante tilbud og ansettelser av fagpersonell som Opptrappingsplanen lovte, - annet enn å få oppmerksomhet rundt hvor dårlig det faktisk står til.
Men det er noe vi alle sammen kan gjøre, - og det er å utfordre oss selv på hva vi faktisk tenker om psykiske lidelser og folk med psykiske lidelser. Jeg tror dessverre at de fleste da vil finne en del fordommer og myter. 
Det er særlig to myter jeg misliker; at folk med psykiske lidelser er farlige og at psykiske lidelser skyldes svakhet. Jeg vil ikke bruke mye tid på den første annet å påpeke at de fleste drap i Norge ikke blir begått av såkalt psykisk syke, men av tidligere eller nåværende ektemenn under påvirkning av rus, sjalusi og hevntanker. Og at mye vold som faktisk blir begått av psykisk ustabile personer sannsynligvis kunne vært unngått dersom opptrappingsplanen hadde bygd opp og ikke lagt ned sengeplasser i psykiatrien.

La oss foreta et tankeeksperiment. Tenk deg at du våknet opp en dag og oppdaget at du hadde fått en tarmlidelse som medførte at du ikke kunne holde igjen avføringen. At du ikke kunne kontrollere lukkemuskelen og at det førte til et stadig sig av illeluktende avføring. Med andre ord at du hele tiden bæsjet på deg. Ville du gått på skole eller jobb da, eller holdt deg hjemme? Tenk deg at det var 9 - 12 måneders ventetid på behandling og at det var usikkert om ditt lokale sykehus hadde kompetanse eller plass til å gi effektiv behandling. Ville du ha "gjort det beste ut av det" da, "skjerpet deg", tenkt at "jaja, de andre på jobben forstår sikkert at jeg ikke driter meg ut med vilje". Eller ville du ha tatt en sykemelding, unngått folk du kjenner og blitt tiltagende usikker på fremtiden? Og tenk deg så at du faktisk gikk på jobb eller skole på tross av at de ble usikre og holdt seg for nesen når de møtte deg. 
Spør deg så to spørsmål:
1: Om du hadde holdt deg hjemme, - hadde det betydd at du hadde vært svak eller hadde det vært forståelig?
2: Om du hadde fortsatt i jobben eller skolen, - hadde det betydd at du hadde vært svak? Eller sterk?


Hvis svarene dine er at det hadde vært forståelig om du hadde vært hjemme og et tegn på styrke at du på tross av sykdommen hadde gått på jobb, - hva er da forskjellen på en tarmlidelse og en psykisk lidelse? Hva sier det om folk med for eksempel angst eller depresjon som på tross av lidelse og skam likevel møter opp på jobb eller på skolen? Er de svakere enn folk flest, eller sterkere enn folk flest. Jeg vet hva jeg synes. 
Det er så lett å glemme smerte og lidelse vi ikke ser. Det er så enkelt å se ned på folk som ikke klarer "selvfølgeligheter" som å gå på butikken eller møte folk i det daglige. Vi tenker at "så vanskelig kan det vel ikke være". Men vi tar feil. For Jo, det kan være så vanskelig og det er så vanskelig, - dersom du har en psykisk lidelse. Forskjellen på psykiske lidelser og somatiske sykdommer er at psykiske lidelser fremdeles er skambelagt. Det burde ikke være sånn,alle er enig i det, - men det er sånn det er.

Translate

La vita è bella

About me: