Søk i denne bloggen

onsdag 3. september 2014

Aldri ro


Applaus, Skårderud.


  • - Jeg liker å sette livet i bevegelse. Når jeg er med barna mine, foretrekker jeg å finne på ting med dem, gjøre noe uvant. Å støte på en hai på et visst antall meter under havet sammen med datteren min, synes jeg er litt morsommere enn å sitte på Åpent Bakeri.
    FOTO: Tor G. Stenersen

Aldri ro

Psykiater Finn Skårderud fungerer bedre på havbunnen uten luft enn om han sitter helt stille på en strand.

Kort om Finn Skårderud

Hva er den viktigste avgjørelsen du har tatt?Å være med på å skape den familien jeg har.
Hva er det beste rådet noen har gitt deg? Jeg spør nok sjelden om råd, og slipper derfor å få så mange.
Hva er du mest stolt over? Barna mine.
Hva er det fineste noen har gjort for deg? At de nærmeste er der og ser ut til å fortsette med det.
Hva er din største svakhet? Uhelbredelig tidsoptimist.
Hva vil du det skal stå på gravsteinen din?Ivrig type.
Hvem ringer du når du er i trøbbel? Bruker ikke telefon til slikt. De nærmeste er nærmest, pluss at man alltid blir klokere av en tur rundt Sognsvann med Tom Remlov.
Hvordan sover du? Så det holder.
Hvilken sport skulle du gjerne vært god i?Hopp. Jeg er oppvokst på Rena.
Pikelatter. I en svær, hvitmalt jugendvilla på Oslos vestkant sitter to unge jenter og småprater over telefonene sine. De ler, lett og ubekymret, omgitt av nøye utvalgt, smakfull design. Kunst på veggene, klassiske Barcelona-stoler fra Mies van der Rohe. Designlampen PH konglen dingler majestetisk i taket.
Og der kommer han de venter på. Psykiateren Finn Skårderud går forsiktig ned trappen, nærmest som en forlengelse av møblementet. I loafers fra Prada og hvit skjortekrage under en mørk, strøken genser med V-hals – ingen nupper eller rynker.
Han er den som kjenner kaoset bak fasaden, gråten bak latteren. Den som får de flinke pikene, toppidrettsutøverne og de ulykkelig vellykkede familiene til å åpne seg. Han kjenner deres mørkeste sider. Rispingen med barberblader, avføringspillene. Alle kveldene de går sultne til sengs.
Han smiler svakt og nikker innforstått mot jentene. Han er klar.

Utenfor boksen

Tidligere på dagen går han fra rom til rom i villaen med armene stramt i kors over brystet. Gjør en andektig stopp i hvert rom, vipper litt på hælene og snakker om alt dette nye: visjonene, mulighetene.
Finn Skårderud er Norges mest kjente psykiater, i tillegg til professor, forfatter og kulturskribent (deriblant artikler til Aftenposten). Nå har han forlatt overlegestillingen sin ved Ullevål sykehus for å starte et nytt livsverk: Et behandlingstilbud for pasienter med spiseforstyrrelser som kombinerer psykoterapi, forskning og kulturformidling. Villa Sult har lånt navn fra Hamsuns kjente roman, og åpner dørene 3. september. Huset skal «løfte blikket fra tradisjonell medisinsk tenkning» og gi et bredt og variert tilbud til pasientene, fra musikkterapi til samtaleterapi.
- Det er noe med det humanistiske prosjektet «Hva er et menneske», sier han og viser vei inn til et av de største rommene, hans eget kontor.
Her stiller han seg litt avventende midt i rommet. Under bilder av kunstnerne Antony Gormley og Per Inge Bjørlo står en ryddig kontorpult. På gulvet: Matskålene til kongepuddelen Rosa, også de skinnende rene. Skårderud har oppkalt hunden sin etter Rosa Parks, kvinnen som nektet å reise seg for en hvit mann på bussen i Montgomery i USA, i 1955. «Rosa fordi hun er svart», forklarer han med et lite smil. Hans humor.
Han setter seg i stolen, legger bena i kors. Fortsetter der han slapp.
- Etter en terapitime er det 23 timer igjen av døgnet. Jeg har levd et helt voksent liv langt inn i helsevesenet, som i altfor stor grad bare ser mennesket fra den rent medisinske siden. Men spesielt når det gjelder psykisk helse, er det viktig at vi ikke blir trangsynte. Vi er opptatt av at vi er sammensatte mennesker, og kulturelle aktiviteter kan gi en helsefremmende effekt. I Villa Sult vil vi forholde oss aktivt til tekster, bilder og sosiale medier. Vi skal være et lavterskeltilbud og møte pasientene med faglig kunnskap og respekt, sier han.

Samtidskrampe


FOTO: Tor Stenersen
Han har dette granskende blikket. Skårderud er Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser og har jobbet tett på sykdommen i 30 år. Han har skrevet om det moderne menneskets uro og de flinke barna, de som bare jager etter bekreftelse og mister seg selv på veien. Ifølge professor Trond Berg Eriksen en som registrerer vår samtids kramper og gjør det lettere å forstå oss selv og vår tid.
- Jeg har i hvert fall et utkikkspunkt, men mitt perspektiv er kanskje ekstra melankolsk, sier han med et forsiktig smil.
- Jeg ser mye av det som ikke virker.
Papirservietter på bordet mellom oss. Et must i jobben, visstnok fradragsberettiget.
ALLE MATSPALTENE, KOKEBØKENE, DISKUSJONENE RUNDT DIETTER OG RUTETE MAGER. HVA MED Å LESE HISTORIEBØKER I STEDET?
- Freud skrev at en måte å forstå normalitet på er å observere dens ytterligheter. Og sykelighet er en viktig kikkert til dilemmaer i kulturen. Spiseforstyrrelser er en spesielt interessant lidelsesform fordi den er veldig følsom for kjappe endringer i kulturen. I dag er det et uhyre komplekst fenomen.
- Flere kommer til deg enn før?
- Ja og tja. På den ene siden er det økt bevissthet rundt spiseforstyrrelser og lavere terskel for å ta kontakt enn før. På den andre siden dreier mye av dagens spiseproblematikk seg om overtrening og overfokus på sunn mat. Mange av dem som burde hatt hjelp, skjønner nok ikke selv at det har gått for langt. De tror de bare driver med et voldsomt sunt prosjekt.
- Er du bekymret?
- På dårlige dager er jeg nok pessimist og bekymret for hva vi sender videre til neste generasjon, ja. Det lyder sikkert gammelmannsaktig, men jeg føler jeg har et visst empirisk belegg for å si det.
Han stryker seg over buksebenet med repeterende bevegelser.
- Hva tenker du på?
- Hele summen av overopptatthet rundt mat, kropp og trening. Alle matspaltene, kokebøkene, diskusjonene rundt dietter og rutete mager. Hva med å lese historiebøker i stedet? Eller bare å sette seg på en stubbe i skogen med bikkja og tenke?
Et oppgitt smil.
- I mitt fagfelt er forebyggelse et fint ord, noe man gjerne trekker frem i festtaler. Men det er kanskje like lett som vanskelig; til syvende og sist handler forebyggelse om å lage trygge unger. Det er ikke enkelt å si hvordan vi gjør det. Men kanskje vi skulle være mindre bekymret for cellulitter, eller begrense fokus på om vi klarer merket til Birken.

Sykt sunn

Finn Skårderud bor på Løkka gård ved Sognsvann i Oslo, med naturen rett utenfor vinduet. Derfra ser han hestene og morgenfriske joggere på løpetur før frokost. Men også romfolket som holder til der, idet de gjør seg klare for en ny dag. Det hender han føler seg som en amatørantropolog.
- Jeg har panoramautsikt til den globale kroppen. Jeg observerer noen møter mellom mennesker som ikke møter hverandre, idet en av mine mulige pasienter passerer romfolket. Det er to vidt forskjellige, men interessante kroppsprosjekter. Hvert sitt overlevelsesprosjekt.
- Du løper selv?
- Jeg er en moderat løper og har stor glede av å ta med bikkja på tur i skogen, ja.
- Men?
- Jeg kjenner gleden ved fysisk aktivitet, og som lege synes jeg så klart det er bra at mange tar på alvor at de må ta igjen for all stillesittingen resten av dagen. Men for mange blir det å holde seg sunn en besettelse, og en del av meg blir veldig interessert i hvordan vi gjør dette sunne til noe sykt.
- Hvordan forklarer du det?
- Vi lever i en kultur med høyt tempo og kulturelt kaos. Slike kulturer har en tendens til å ty til kroppen som språk, fordi kroppen er tydelig og nærværende. I dag er kroppen blitt altfor betydningsfull for å si noe om hvem vi er. Som Kjartan Fløgstad skrev i en eller annen roman: Dypt og grunnleggende overfladisk. Det som former oss, er normativt trangere enn på lenge, og mange faller utenfor normen.
Når samtalen dreier mot ham selv, nøler han. Men i fagøyeblikk, som her, blir han ordrik. Setningene flyter hurtig, men kontrollert.
- Det er litt enten- eller. Enten er du veldig trent og slank, eller så er du veldig ikke det. Mye av det som er bra med kropper, som sanselighet, lyst og lek, forsvinner. Det moderne kroppsfokuset handler om bekymringer og ikke om hedonismen.
DA JEG VOKSTE OPP, VAR DET IKKE SÅ MANGE MATALLERGIER OG INTOLERANSER, MEN I DAG ER DET NOE «ALLE» HAR.
- Du har kalt det for vår kollektive kroppsmelankoli?
- Ja. Det er en slags kulturell melankoli i å bli så opptatt av overflatedetaljer rundt sin egen kropp. Du ser det i barnebursdager, for eksempel. Da jeg vokste opp, var det ikke så mange matallergier og intoleranser, men i dag er det noe «alle» har. Allergi og intoleranse er ikke bare medisinske fenomener, det er også metaforer for angst. Og det er ikke sikkert at barnet som har fått vite at det ikke tåler noe, ikke tåler det. Men det kommer fra en bekymret kultur. Føden er en klassisk måte å uttrykke angst på.

Flinkt barn


FOTO: Tor G. Stenersen
Han vokste opp i Rendalen, Rena og Elverum i Østerdalen. Faren var trygdesjef, moren hjemmeværende. Selv om faren var yngst i en søskenflokk på 14, fikk han bare ett barn selv.
- Jeg vet ingenting om det å ha søsken. Og har heller aldri misunt dem som har det. Men jeg var veldig opptatt av å få flere barn selv, sier psykiateren, som selv har tre barn på 21, 24 og 29 år og et barnebarn på 2.
At moren var hjemmeværende, så han ikke på som uvanlig da han var liten. Men etter hvert som han ble eldre, innså han at moren hadde psykiske problemer.
- Hun sto nok utenfor arbeidslivet fordi hun ikke hadde klart seg der, rett og slett. Faren min, derimot, var en dynamisk mann. Da jeg utga boken Uro, kom han på lanseringsfesten. Jeg husker at han sa til forlegger William Nygaard at «uroen har’n fått fra meg».
Det skinner i fortenner av gull. De har han hatt siden han ramlet over en skuffe og slo ut tennene som tolvåring.
- Du var et flinkt barn?
- Jeg var det klassisk snille, flinke barnet som stort sett ikke laget problemer for noen. Jeg drev med faenskap også, men utad var jeg snill og flink.
- Var det viktig for deg?
- Jeg vil heller si det var en selvfølgelighet. Flinkhet gir umiddelbar belønning: Gamle damer liker deg, skolen gir deg gode karakterer, du er ikke utenfor. Men jeg tror det er først i voksen alder at man innser at å skulle være flink hele tiden er en strategi som kan drenere deg for energi. Plutselig kommer det til et punkt der det bikker over og du må reflektere. Hvilke mangler ligger i å være så opptatt av bekreftelse fra andre?
JEG TROR VI BARE SKAL AKSEPTERE AT BEKREFTELSE ER SOM OKSYGEN FOR OSS MENNESKER
- Hvor opptatt er du av anerkjennelse?
- Jeg tror ikke det er viktigere for meg enn for andre. Men det er klart, jeg driver jo med ting som synes.
Han ser ut av vinduet.
- Bekreftelse er viktig for alle. Jeg tror vi bare skal akseptere at bekreftelse er som oksygen for oss mennesker. Det gjelder bare å finne et balansepunkt.

Barberblader i Sognsvann

I en krok av kontoret står divanen, psykoanalysens kronmøbel. Under den: Fire badevekter, inndratt fra pasienter som veier seg et titall ganger om dagen.
- Jeg har alltid likt å ha en divan, men jeg bruker den ikke så mye. Den er god å bruke på pasienter som er for veltalende. De som er kjappe i hodet og kan ha godt av å ligge ned.
- Og badevektene?
- De har jeg tatt i arrest. Det vil si; jeg har anmodet om at de bringes hit til midlertidig forvaring inntil pasienten tåler å omgås et så farlig instrument.
- Hva hjelper det?
- Det er noe med å klekke ut banale grep for å redusere risiko. Hvis du har et gigantisk alkoholproblem, er det ikke sikkert det er det beste for deg å ha en vinskap med 200 flasker stående midt i stua.
- Andre ting?
- Jeg har vært med på å kaste barberblader i Sognsvann. Og så har jeg kastet endel ting fra broer sammen med folk. Du skal ikke undervurdere betydningen av visse ritualer.
Blogger og forfatter Linnéa Myhre har hatt spiseforstyrrelser siden hun var 15 år og skriver om timene sine hos Finn Skårderud i boken <i>Evig søndag. </i>

Blogger og forfatter Linnéa Myhre har hatt spiseforstyrrelser siden hun var 15 år og skriver om timene sine hos Finn Skårderud i boken Evig søndag.
FOTO: Fartein Rudjord

- Du tar med pasientene hjem til deg og lar dem overnatte også?
- Det er ingenting jeg snakker så høyt om. Men siden du spør; det har hendt. I møte med mennesker som er ekstremt dårlige, som for eksempel overgrepsofre, må du jobbe i grenselandet for standard metode. Pasienter som sulter seg og driver med selvskading, kan få det mye bedre dersom du tar dem med hjem og passer på dem en langhelg, enn om du plasserer dem på akuttpsykiatrisk avdeling.
Han har lagt armene tilbake i kors.
- De trenger kanskje å oppleve at noen tar en sjanse på deres vegne. Men det er ikke et sjansespill fra min side å ta med noen hjem, la dem sove hos oss og passe på at de ikke tar livet sitt. Jeg er ikke så opptatt av å arbeide innenfor standard prosedyre så lenge jeg ikke bryter etiske og juridiske grenser, sier han alvorlig.
- Av og til må man bare yte omsorg.

Barnslig trass

Det er alltid noe han skal rekke, alltid to-tre uskrevne artikler og bøker som ligger i bakhodet. Nå planlegger han oppfølgeren til suksessen Uro, et verk som har solgt nærmere 100.000 eksemplarer. Arbeidstittelen er Mer uro.
- Det er 16 år siden jeg utga den forrige. Intensiteten i uroen rundt oss er utvilsomt skrudd opp noen hakk i mellomtiden, særlig med sosiale medier, mener han.
Selv er psykiateren hverken på Facebook eller Instagram. Han har en Twitterkonto, men har aldri tvitret.
- Jeg liker ikke forstyrrelser, er svaret.
- Hvordan får du tid til alt?
- Jeg opplever vel det jeg gjør som grunnleggende lystfylt. Hvis jeg plutselig får fritid, må jeg begynne med et nytt prosjekt. Det tror jeg mine nærmeste har vent seg til. Men det er ikke en side av meg selv jeg ønsker å patologisere.
JEG HAR INGEN AVANSERT KOMPETANSE PÅ Å SLAPPE AV
Han tenker seg om.
- Jeg er ekstremt ivrig og nysgjerrig av meg. Og det som fascinerer meg mest, er mennesker. Jeg synes det er kjempespennende og kjempetrist hvor ukloke folk kan være. Hvordan vi skader hverandre, misforstår hverandre …
Han avbryter seg selv.
- Jeg mener ikke å lage noen misantropiens romantikk, altså. Men jeg er grenseløst interessert i folk. Og da glemmer man seg selv litt også.
- Hvordan slapper du av?
- Helst ved å sette meg inn i en ny type aktivitet. Tre ut av det jeg vanligvis er inni. Min idé av avslapning er ikke å sitte på en strand.

På dykketur i Rødehavet med sønnen Jo Røed Skårderud.

- Du klarer ikke å slappe av?
- Jeg har ingen avansert kompetanse på det, nei.
- Har du prøvd yoga?
- Jeg blir anbefalt det hele tiden, men hittil har jeg strittet barnslig imot. Noen barnslige trasser skal man ha.
- Er det viktig for deg å glemme deg selv?
- Ikke nødvendigvis glemme meg selv, men å ha noen muligheter for å tre midlertidig ut av bekymringer. Som psykiater har man jo valgt alvor, lidelse og smerte som sitt sentrale arbeidsmiljø.
- Når mister du kontrollen?
- Jeg tror ikke jeg mister så mye kontroll.
- Ville ikke det vært deilig?
- Jeg fleiper av og til med mine pasienter med at de ikke har sammenbruddskompetanse. Noen mennesker holder seg alltid gående, og jeg tror det gjelder for meg. Det kan være plagsomt, men det er sjelden jeg blir redd. Jeg har opplevd å gå tom for luft på 23 meters dyp under dykking og vært helt klar i hodet. Jeg fungerer utmerket under kriser.
Han smiler litt matt nå.
- Den vanligvis svært usjenerte Bjørn Eidsvåg rødmet da han spurte deg hvordan du blir i fylla?
- Jeg husker at han spurte, men ikke hva jeg svarte.
- Å, kom igjen.
- Jeg er en ivrig fyr. Antageligvis blir jeg bare ekstra ivrig.

Translate

La vita è bella

About me: