"Enter a chinese hospital, and it is like walking into a shopping mall. Prices are flashed on a wall, and the health care is getting more expensive"
Akkurat no høyrer eg på ei lydbok som tar for seg økonomisk vekst i ulike land.  Dette er eit tema eg kan lite om, men eg merker at interessen våkner. Penger styrer alt, også korleis vi har det. Eg er en av dei "heldige", som blei født i Norge, fikk sjansen til å lære det eg ville, og bruke evnen mine mot god betaling. For kvar krone eg får,  kjenner eg både takknemmligheten og ubehaget vakse: Eg har muligheter,  men eg er en av dei få. Rundt omkring i verda er det millioner av mennesker utan dei same mulighetene. Nokre klarer seg, likevel, men for mange får tilfeldigheter alt for stor makt. Det gjer ilt å tenke på at sånn er verda. Blodig urettferdig, i mange tilfeller. 
Ikkje alle tenker slik. Mange med penger ønsker meir penger, og stopper ikkje opp for å tenke på kor heldige dei er. Nokre rike mennesker, deler, mens andre set i pengebingen saman med onkel Skrue. 

Dette er verda idag, og mykje godt blir gjort for at trenden med at rike blir rikere, skal snu. Eg ønsker rettferdighet, men veit at veien er lang. Derfor slår eg meg til ro med andre prosjekter, som kanskje kan gjere verda rundt meg litt betre. Fleire av desse har noko til felles: Orda eg bruker. Heilt sidan eg såg "Miss representation" har eg tenkt på kor skremmende stor makt ord kan ha. Korleis dei former oss, bestemmer over oss, og lenker oss fast til indre fengsler.  Samtidig har alt vondt sin motpart, og derfor prøver eg det motsatte. Ord kan også brukes til det gode. Saman med åpenhet, trur eg det skrevne ord har makt til å gjere verda betre. 
Dessverre er det vanskelig å vere åpen. Det er vanskelig å bruke ord saman med godhet, til å gjere verda betre. Det er vanskelig å sjå kor mykje makt kvart ord har, og kor trist det er at vi ikkje bruker det til det gode. Kvifor seier ikkje fleire gode mennesker ifrå? Kvifor er vi ikkje i streik kvar einaste dag, for å kreve vår rett? Lærere har turt å sei fra, og godt er det.  Men kva med oss i helsevesenet? Er vi gode nok til å sette foten ned? Eller lar vi det berre skure å gå? 
har betra seg betraktelig, og veit at Helse Førde har prøvd. Blant anna ved å starte "lytteposten" kor pasienter kan ringe dersom dei ikkje er nøgd med behandlinga dei har fått. Likevel ser vi fortsatt alt for mange tilfeller der pasienter ikkje blir høyrt i tilstrekkelig grad.
Fra Førde går eg videre til resten av Noreg. Informasjonen nedanfor er tatt fra helsetjenesteaksjonen sine 
nettsider:
I en artikkel i Aftenposten nylig ble det påpekt at legers gamle og uheldige tradisjon med å tie om feil, forsterkes av våre dagers store vekt på omdømmebygging og av informasjonskonsulentene som sykehusene har ansatt for dette formålet. I en kronikk av klinikksjef Olav Røise ved Oslo universitetssykehus 15.7 ble synspunktene delvis unøyaktig gjengitt. Dette er nå påpekt i et lite debattinnlegg i_Aftenposten.
Det kan bli tung lesing, men eg har egentlig berre eit bodskap: Vi må skjerpe oss. Eg veit at mange gjer så godt dei kan, og slik må det fortsette. Vi må aldri gi opp, særlig når det verker umogeleg.


Kjelder: 
Helsetjenesteaksjonen støtter lærernes krav om tillit
Har snart vore eitt år utan ambulanse - og lenger skal det bli
Dessverre kunne eg lese dette 26.09.13: Minst åpenhet i Førde .  Eg håper dette
Helse Førde skuldar på kommunen og kommunen på helse Førde. NRK
Store kostnadskutt i Helse Førde