–Jeg mistet Helge 6. februar da han forsøkte å ta livet sitt. Han lovte at han aldri skulle gjøre det mer, men han gjorde det likevel, sier Laila Husevåg.

Hun er tilbake i Vatlandsvågen i Suldal kommune i Rogaland. Sist gang hun gikk her og så utover fjorden var sammen med Helge. Broren Helge. Helge som valgte å ta sitt eget liv for knapt et år siden.

– Han var en arbeidsmann. Han gjorde alt selv. Var selvstendig næringsdrivende, interessert i Røde Kors, og hjalp mange folk med å restaurere gamle hus, sier Laila Husevåg.

Laila Husevåg - – Hadde han skrevet et brev, så hadde jeg i hvert fall visst hvorfor, sier Laila Husevåg. - Foto: Thomas Halleland / NRK

– Hadde han skrevet et brev, så hadde jeg i hvert fall visst hvorfor, sier Laila Husevåg.

FOTO: THOMAS HALLELAND / NRK

Helge Husevåg jobbet til daglig som fisker. Men da fiskeforretningen ble lagt ned, ålefiske ble ulovlig fra 2010 og båten trengte nytt utstyr, ble også hverdagen en annen.

Over 500 tar livet sitt hver år

I august 2012 forandret broren til Laila Husevåg seg. Ifølge søsteren fikk ikke Helge sove, han ble innesluttet og det var lite han klarte å gjøre.

Helge fikk legetimer, men nektet flere ganger å komme til samtaler med DPS i Haugesund. I februar 2013 prøvde han å ta sitt eget liv. Da ble han innlagt. En måned senere kom han ut på permisjon fordi Helge virket bedre. Det varte ikke lenge.

Einar Schibevaag har utsikt over fjorden i Vatlandsvågen fra huset sitt. På veggen henger bilder av barna og kona, Elna Rivedal, som i august 2012 avsluttet livet sitt.

– I 2007 og 2008 var det noe som ikke stemte i den normale oppførselen hennes. Jeg unnskyldte det mye på grunn av skam, men etter hvert var det klare symptomer på at hun hadde en psykisk sykdom, sier han.

Over 500 mennesker tar livet sitt hvert år. 25 prosent av alle selvmord i Norge begås av mennesker som er under psykisk helsevern, viser en oversikt fra landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) og norsk helseinformatikk (NHI).

– Når vi blir brukt som en ressurs kan det være lettere for helsevesenet å se at her må de inn med hjelpetiltak.

LAILA HUSEVÅG

Saken fortsetter under bildet

Einar Schibevaag - VIL GJERNE BIDRA: – Vi kan være til hjelp for andre personer i samme situasjon, og for dem som skal behandle de syke sier Einar Schibevaag. - Foto: Thomas Halleland /

VIL GJERNE BIDRA: – Vi kan være til hjelp for andre personer i samme situasjon, og for dem som skal behandle de syke sier Einar Schibevaag.

FOTO: THOMAS HALLELAND

– Fikk først innsyn i sykdomsbildet etter at hun var død

Selv om kona fikk hjelp tidlig og Einar Schibevaag fikk inntrykk av at hun fikk en god behandling, savner han at de pårørende blir involvert. Han ville hatt mer innsyn i behandlingen og situasjonen som kona var i.

– På grunn av taushetsbelagte ting var det svært lite vi som satt nærmest fikk vite. Vi sitter på en enorm kompetanse og er sammen med den syke hele døgnet. De som jobber med dette på et faglige nivå bør bruke oss som en ressurs. Både for å forhindre nye tilfeller, men også slik at vi kan legge til rette for den syke, sier Einar Schibevaag.

– Det var første gang jeg fikk skikkelig innsyn i hennes sykdomsbilde.

EINAR SCHIBEVAAG OM MØTET MED HELSEVESENETET ETTER DØDSFALLET

Ifølge Einar tok han kontakt med Haugaland for å snakke med en lege da kona var i livet. Det fikk han ikke på grunn av taushetsbelagt informasjon.

Etter at Elna var død, tok helsepersonell kontakt med Einar og familien for et møte. Det var likevel ikke Elna sin behandler som var til stede, men en annen lege, forteller Einar.

– Det var første gang jeg fikk et skikkelig innsyn i hennes sykdomsbilde. Jeg hadde aldri fått en slik informasjon før det. Utover den formelle samtalen, har vi ikke blitt kontaktet. Vi har selv vært nødt til å søke hjelp og rådgivning, fordi de som jobber med det har ikke kommet til oss, sier Einar. 

– Det er også rart at vi ikke har fått mer oppfølging om hva som skjer etter selvmordet. Vi burde i mye større grad få hjelp til å håndtere den situasjonen vi nå går inn i, sier han.

Arne Andreas Døske - Arne Andreas Døske ved Haugaland DPS sier pasienten har en rett til å holde ting for seg selv. - Foto: Thomas Halleland / NRK

Arne Andreas Døske ved Haugaland DPS sier pasienten har en rett til å holde ting for seg selv.

FOTO: THOMAS HALLELAND / NRK
– Har selv måtte ta kontakt for å få hjelp

«Vår kjære Helge Normann Husevåg heldt nok ikkje lenger ut her i livet»sto det i dødsannonsen etter at Helge hadde avsluttet livet.

– 27. april var Helge ved sjøen, og jeg forstod at noe hadde skjedd fordi han ikke hadde kommet opp igjen. Jeg ringte min eldre bror og ba han komme. Jeg ba han gå bort til naustet først fordi ikke klarte det selv. Så hørte jeg at han ropte: Hva faen har du gjort? Det synet som møtte meg glemmer jeg aldri, sier Laila Husevåg.

– Hadde han skrevet et brev, så hadde jeg i hvert fall visst hvorfor han gjorde det, sier hun.

– Hvilken oppfølging har du fått fra helsevesenet? 


– Det er ikke så mye. Jeg ble kontaktet av lege noen uker etterpå, men det var lite. Jeg fikk heller ikke vite så mye før selvmordet, bortsatt fra da jeg selv tok kontakt. Etter selvmordsforsøket måtte jeg ha noen å snakke med, men jeg følte at jeg gikk bak Helge sin rygg, sier Laila. 

Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse har tidligere uttalt at pårørende må få mer plass i debatten rundt de med alvorlige psykiske helseutfordringer.

– Vi oppfordrer pasientene våre til å involvere pårørende, men det er et valg pasienten må ta.

ARNE ANDREAS DØSKE, SEKSJONSLEDER OG PSYKOLOGSPESIALIST

Også Laila Husevåg mener at hun som pårørende har fått lite informasjon både før og etter selvmordet. Hun jobbet hele sommeren 2013 med å arrangere et møte der fagpersoner og politikere var invitert, som hun følte ga en mening i det meningsløse.

Representanter fra Mental Helse, kirken, barnevernet, NAV, skolesjefen, kommunen, og Haugaland DPS var blant dem som var til stede.

– Jeg hadde store forventninger, men det har blitt gjort lite i etterkant. Jeg ønsket at vi som pårørende skulle bli brukt og hørt mer. Det er et tema som er vanskelig å snakke om. Ikke bare fra helsevesenet sin side, men også fra media, sier Laila. 

Einar var selv tenkt å gå på møtet, men sier tidligere erfaringer har vist at store forventninger har blitt til skuffelser. Derfor valgte han å la være. 

– Mange tør ikke å snakke om det for det er så tabubelagt. Veldig mange er nok ikke klar over hvor mange selvmord som skjer. Man prøver å lete etter andre grunner til at vedkommende er borte, selv om man vet at det er selvvalgt, sier Einar Schibevaag. 

Einar Schibevaag - MÅ GÅ VIDERE: – Nå handler det om å prøve gjøre hverdagen så god som mulig, sier Einar Schibevaag. - Foto: Thomas Halleland / NRK

MÅ GÅ VIDERE: – Nå handler det om å prøve gjøre hverdagen så god som mulig, sier Einar Schibevaag.

FOTO: THOMAS HALLELAND / NRK

Les også: 
Når pressen blir for forsiktig 
Derfor begår noen selvmord

– Må respektere taushetsplikten

Arne Andreas Døske er seksjonsleder og psykologspesialist ved Haugaland og Karmøy DPS, Klinikk for psykisk helsevern.

Han ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men sier at de gjerne vil involvere pårørende. Men det er ikke alltid like enkelt.

– Vi oppfordrer pasientene våre til å involvere pårørende, men det er et valg de må ta. Hvis pasienten ikke er alvorlig sinnslidende, så veier taushetsplikten tyngst. Det må vi respektere, sier Døske. 

– Det ville vært særdeles utrygt for pasienten om det skulle være opp til behandleren å bryte taushetsplikten. Det vil da være vanskelig for pasienten å åpne seg om tema om psykisk lidelse, sier han.

Helsepersonelloven § 21: Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

– Ofte vil pasienter som går med selvmordstanker føle skam og det gjør at de ikke vil fortell så mange om det. Da har vi plikt til å høre på pasienten og ønskene til pasienten, selv om vi kan være uenig, sier Døske.

– Er det ikke da vanskelig å få all informasjon om pasienten når pårørende ikke er involvert? 

– Det kan det være, og det er en utfordring vi står i. Det vi alltid kan gi er generell informasjon om de psykisk lidelsene til pårørende, sier Døske.

Med en gang Haugaland DPS blir kjent med et selvmord går legene igjennom pasientjournalen internt for å se hva som kunne vært gjort annerledes. De pårørende blir også kontaktet, opplyser Døske til NRK.

– Men der også har vi en plikt om å verne om pasienten og dens ettermæle. Pårørende sitter med mange spørsmål og noen vil de sannsynligvis aldri få helt svar på, sier han.

Laila Husevåg mener evnen til å vite hva som er det beste valget er svekket hos syke mennesker. 

– En alvorlig deprimert pasient vil kunne tenke at «alle er mot han», så når spørsmålet, «vil du at pårørende skal få informasjon?"»kommer, så blir svaret fort et nei, sier Husevåg.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg leter etter lyspunkt hver dag, og jeg finner dem. Men det å overleve etterpå, den er vanskelig den.

LAILA HUSEVÅG
– Tilfeldig oppfølging i kommunene

Øivind Ekeberg er overlege i psykiatri ved Akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål universitetssykehus, og professor i medisinske atferdsfag ved Universitetet i Oslo. 

Han sier at det er mange som ikke får noe tilbud om oppfølging etter at nærstående har tatt livet sitt. 

– I mange kommuner er oppfølgingen usystematisk og tilfeldig, selv om alle kommuner har et kriseteam. Kanskje er en hindring at kunnskapen om de vanskelige sorgprosesser etter selvmords er mangelfull, sier han. 

Han sier det ved selvmordsfare er det mange eksempler på at pårørende i liten grad har blitt trukket inn i behandling og oppfølging. 

– Man har ikke kommet så langt som man skulle ønske ved å bruke pårørende som en ressurs, sier han.

Saken fortsetter under bildet

Laila Husevåg - – Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Likevel leter jeg etter lyspunkt hver dag, og jeg finner dem, sier Laila Husevåg. - Foto: Thomas Halleland / NRK

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Likevel leter jeg etter lyspunkt hver dag, og jeg finner dem, sier Laila Husevåg.

FOTO: THOMAS HALLELAND / NRK

– Mange tør ikke å snakke om det fordi det er så tabubelagt. Veldig mange er nok ikke klar over hvor mange selvmord som skjer.

EINAR SCHIBEVAAG
Hverdagen for de etterlatte

– Det er ikke sikkert ting hadde blitt annerledes om vi hadde fått mer innsyn, men vi kunne fått mer kunnskap. Jeg var fortvilet mange gang over ting hun gjorde som førte til at det ble vanskelig på hjemmebane, sier Einar.

Rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år. I etterkant av selvmordene mener både Einar og Laila at det er flere tiltak som kan gjøres for å få selvmordstallene ned. 

– Når vi blir brukt som en ressurs kan det være lettere for helsevesenet å se at her må de inn med hjelpetiltak. Vi kan gi råd, sier Laila.

– Man kan begynne i skole og ha skikkelig planer for hva man skal gjøre når barna ikke kommer på skolen. Få til et psykisk helsearbeid i skolen og snakke mer om det, men det handler også om holdningen i samfunnet, sier hun.

Skremmende tall

Tall fra Statistisk sentralbyrå i 2012 viser at flere dør i selvmord, enn i transportulykker, forgiftningsulykker og drap. 

– Hadde det vært like mye fokus på dem som velger denne veien som på trafikkdrepte så hadde situasjonen vært en annen, sier Einar.

Det har nå gått et og et halvt år siden Einar mistet kona, og snart et år siden broren til Laila tok livet sitt.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Den første julen var vanskelig, og fødselsdagen hans, og nå er det snart ett årsdagen, og det blir nok tøft. Likevel leter jeg etter lyspunkt hver dag, og jeg finner dem. Men det å gå videre etterpå, er vanskelig, sier hun.

– Det viktigste er å følge opp ungene. Det handler om å prøve gjøre hverdagen så god som mulig. Elna er med oss videre i livet, sier Einar Schibevaag til NRK.