Søk i denne bloggen

lørdag 31. mai 2014

Ruspolitikk fra marerittland

HEIMERT-MINISTEREN BLÅSER I HASJFORSKNINGEN

May 30, 2014 at 7:44am
Heimert-minister blåser i hasjforskning

Nå online http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-heimertministeren-blaaser-i-hasj/a/10124451/

Justisministeren vil at nordmenn skal få brenne 96% sprit hjemme ”fordi det er gammel tradisjon”, men vil forby hasj ”fordi det er narkotika”.

Tidligere denne uken på Dagsnytt Atten ble Frps justisminister Anders Anundsen spurt hva som er den prinsipielle forskjellen på alkohol og cannabis. Svaret var at det ene er narkotika og det andre ikke.

Derfor ønsker regjeringen fortsatt forbud mot hasj, selv om forbudspolitikken står for fall i land etter land. En stadig økende mengde forskning viser at klok regulering er langt å foretrekke framfor dagens satsning på straff.

Det er faglig ukontroversielt å hevde at alkohol er blant de farligste av våre rusmidler, på nivå med kokain. Jo sterkere alkohol, jo større skadepotensial. Likevel var en av fjorårets flaggsaker for Anundsen legalisering av hjemmebrenning.

Tillitskrise
Vi er bekymret for at justisministeren, på vegne av regjerningen, sprer uriktig helseopplysning, og slik bryter ned folks tillitt til offentlig helseopplysning. For i motsetning til hva justisministeren påsto i VG på søndag, er alkohol utvetydig langt farligere enn cannabis, både for den enkelte og for folkehelsa. Mange mener at dette er et overbevisende argument for nytenking på rusfeltet, blant andre president Obama og FNs syvende generalsekretær Kofi Annan.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/narkotika/anundsen-kraftig-provosert-av-ufarliggjoering-av-cannabis/a/10131486/

Det er fint at justisministern sier til VG at også han ønsker debatt om forbudspolitikken. Fordi, alle som ikke er opphengt i prestisjepregede og stivnede standpunkter, blir positive til regulering straks de får korrekt informasjon. Vi regner med at dette gjelder for Anundsen, fordi dette handler ikke om venstre mot høyre i politikken, men om hva som virker og hva som ikke virker.

Ønsketenking vs. virkelighet
Det er sjeldent å se så mye dobbeltmoral som i rusdebatten. Anundsens begrunnelse for å legalisere hjemmebrenning, som han sa ifjor, et at det ikke vil gi økte alkoholproblemer. I debatten om cannabis snur han det samme argumentet på hodet.

Innen medisinen er «narkotika» et meningsløst begrep. Både Verdens helseorganisasjon (WHO) og legeforeningen mener at narkotikabegrepet med fordel kan fjernes og erstattes med «rusmiddel». Det er ingen kriterier for hva som er narkotika, narkotikalisten er en historisk tilfeldighet. Når Anundsen sier at cannabis bør være ulovlig fordi det er narkotika, så blir det meningsløs sirkelargumentasjon.

Jo farligere et rusmiddel er, jo viktigere er det med klok regulering. Det er for eksempel ikke omstridt at Sveits' modell for regulering av heroin til gatenarkomane fjerner åpne rus-scener og reduserer rekruttering, kriminalitet og dødsfall. Det er få, om noen, dokumenterte fordeler ved forbudspolitikken.

Global og norsk ruspolitikk i dag
Det er stor frustrasjon og ubehag blant mange som arbeider innen både helse- og justissektoren, over at hovedstrategien i det norske ruskontrollregimet innebærer å skape utrygghet, øke helserisiko og priser, samt å stigmatisere brukere. Ikke minst gjennom den enorme og meningsløse satsingen på bruk av straff som først og fremst skaper omfattende elendighet.

Død fra ren ecstasy (MDMA) er ekstremt sjeldent, men i de siste årene har vi hatt en bølge av dødsfall fra falske ecstasy-tabletter i Norge. Slike dødsfall er en akseptert konsekvens av vår ruspolitikk, å gjøre rusbruk farlig.

Medisinsk heroin kan kjøpes fra britiske legemiddelfirma for 25 kroner per døgndose, men det vil visstnok sende feil signaler. I stedet betaler norske gatenarkomane opptil 2500 kroner per dag for heroin fra Taliban via organiserte kriminelle. Vinnerne blir verdens mafiaer, for deres finansielle muskler kommer fra omsetning av rusmidler. Taperne bor på gaten i Norge.

Rystende menneskeofring
En menneskerettighetsrapport fra FN sier at dagens forbudspolitikk gjør mer skade enn skadene den forsøker å forhindre. Den fastslår at kriminalisering har feilet og bidratt til å gjøre rusbruk farligere.

Ikke alle som drikker alkohol er alkoholikere. Og de aller, aller, fleste som bruker andre rusmidler enn alkohol har ikke rusproblemer. Vi ødelegger livene til oppegående mennesker som bruker rusmidler som er mindre skadelige enn alkohol, og vi rettferdiggjør det med at vi redder dem!

Forbudsisen smelter og regulering av rusmidler er et hett global tema. Norge med vår historie som løsningsorientert fredsmekler med respekt for menneskeverd, kan gå i front for å ende krigen mot narkotika. Verden forbereder en stor FN-ruskonferanse i 2016. Norge bør ta en nøkkelrolle i å forhandle frem en fredsavtale som avslutter krigen mot narkotika.

Dette er ikke bare et pragmatisk, men også et moralsk standpunkt.

Her er saken Anundsen ble indignert av:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/narkotika/stoeres-soenn-magnus-24-om-norsk-narkopolitikk-det-er-menneskeofring/a/10131459/

Se også:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/debatt-positiv-rus-med-minst-mulig-skade/a/10146561/
http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-ruspolitikken-maa-opp-fra-strutsehullet/a/10146213/
http://pluss.vg.no/2013/08/21/1333/1333_21360700 Fleinsopp bør legaliseres



tirsdag 20. mai 2014

Inspirasjon fra Anitas kortgleder

Etter å ha vore med på fleire scrappetreff, må eg få lov til å skryte litt av ei av dei eg har møtt der. Anita stilte opp som scrappe-instruktør på forrige Aktiviteter i Førde helg, og viste meg det ho kunne på den vesle tida som var. Men eg har også lært mykje fra scrappetreff, og fra bloggen henna. Det eg presenterer nedenfor er eit inspirerende prosjekt som eg gjerne kan tenke meg å etterligne en dag (men må øve meg meir på basisen først). Inntil eg er på henna nivå, nøyer eg meg med å drøyme.
 
 
Stempelet på "magebåndet" er Lady Tilda og på framsida er: Sirkus Tilda, den bakerste danser ballett, men eg hugsar ikkje kva den heiter. 




mandag 19. mai 2014

Gi oss tid før det er for seint!

i forrige veke fekk eg ny melding fra helsetjenesteaksjonen (sjekk helsetjenesteaksjonen.no for meir info) om at dei har fleire prosjekt gående, men at det krever noko tid pga økonomi å få det gjennomført. Derfor oppfordrer eg alt helsepersonell som vil at vi skal bruke nok tid på pasientene våre, til å melde seg inn (medlemsavgift er ikkje heilt  fastsatt enda, men dei skreiv det blei rundt 200 kr) for å støtte den jobben dei gjer. Dersom du har sjanse til å gå i demonstrasjonstoget som vil komme om ikkje for lenge, anbefaler eg det. Vi har fått ei regjering som tenker profitt og effektivitet i eit system der menneskelige verdier defintivt er det som burde vere rettesnor. Skal vi godta dette?
Nedenfor følger ei historie som viser korleis det kan gå, når vi ikkje har mulighet til å gi den hjelpa vi burde. Eg kjenner ikkje saka, men syns det virka som Orkdal DPS gjorde så godt dei kunne i en hektisk kvardag. Sjølvmord er forferdelig, og det er skremmende at så mange fortsatt tar sitt liv i eit av dei rikaste og beste landa i verda. Vi må skjerpe oss!
...............................................................................................................................................
Kim bar på en fryktelig hemmelighet. Da 18-åringen søkte hjelp, klarte ikke helsevesenet å gi den. Helsetilsynet mener behandlingen av Kim var uforsvarlig.
En baby skriker på fødeavdelingen på Orkdal sykehus en januardag i 1993. Mødrene ser på hverandre, og lurer på hvem sin det er. Så skriker Kim, og alle mødrene ser på Grethe. Moren til babyen med den spesielle lyden.

Hemmeligheten

Sosial: Foreldrene fikk bare glade rapporter fra Iowa der Kim var utvekslingsstudent. Inntil en dag.
Hun har vært den stille av dem, men så løsner det. Moren sitter alene på stolen, med havet rett ut, hun ser ingen, hun beskriver et liv. Først nøkternt og lavt, så lattermildt og høyt. Faren Knut og storesøster Camilla hører etter, og fyller på, når hun forteller frem den 194 cm høye 18-åringen, med det blonde håret og de overbevisende smilehullene.
Kim er seksåringen som i stedet for å la seg skremme av skuespilleren som spiller sjørøver, river til seg sverdet, og blir med som sjørøver i forestillingen selv. Kim er 14-åringen som ivrig deltar på samtlige samlinger for kirkelig konfirmasjon. Før han kommer hjem og sier at nå har han sjekket det ut, og å konfirmere seg i kirka skal han i hvert fall ikke gjøre. Kim er 16-åringen venninnene tyr til da de mister en nær venninne i en bilulykke på Hitra. Kim er spilloppmakeren, klassens klovn, gutten med alle innfallene. Han er tenåringen som masserer de slitne føttene til moren. Som ser folkene rundt seg, og som ikke er redd for å fortelle familien at han elsker dem.
Men han bærer på en hemmelighet verken moren Grethe, faren Knut eller storesøster Camilla vet noe om.
Kim var 18 år og ville ha hjelp

En alvorlig bivirkning

Foran dem på bordet i huset på Hitra ligger Helsetilsynets konklusjon, i brevs form, svart på hvitt. De er ikke sikre på om de har sett det før. Alt gikk i ett den våren for tre år siden, de husker ikke så mye.
«Orkdal Distriktspsykiatriske senter har ikke gitt pasienten forsvarlig helsehjelp og således brutt spesialisthelsetjenesteloven § 2-2», står det. Det er en alvorlig konklusjon. Helsetilsynet er sterkt kritisk til behandlingen av Kim, på en rekke punkter.
Det første punktet handler om medisinering: At Kim fikk nye medikamenter, og så fikk skrive seg ut, uten oppfølging, uten at familie eller kommunehelsetjeneste ble varslet. «Pasienten ble informert om ubehagelige somatiske bivirkninger som kvalme og hodepine, og at det kunne ta flere uker før full effekt kom. Pasienten ble ikke informert om at han kunne oppleve bivirkninger som selvmordsrelatert adferd, opposisjonell adferd og sinne.»
Videre: « ... dersom man likevel velger å foreskrive medikamentet, skal pasienten overvåkes nøye med hensyn til selvmordsadferd. Avdelingen selv ville ikke kunne følge med på pasientens reaksjon på medisineringen, og sørget derfor ikke for den anbefalte overvåkningen etter oppstart av antidepressiv medikasjon. Statens helsetilsyn finner at dette ikke er i tråd med forsvarlighetskravet,»står det også.
Kim ville ikke bruke Zoloft lenger og byttet medikament. Han fikk Cipralex og ble informert om ubehagelige bivirkninger som kvalme og hodepine. «Pasienten ble ikke informert om at han kunne oppleve bivirkninger som selvmordsrelatert adferd, oppisjonell adferd og sinne», heter det i Helsetilsynes rapport. FOTO: RUNE PETTER NESS
Grethe ser opp, reiser seg fra pinnestolen, virrer, fanger blikket til mannen sin som sitter i sofaen.
Knut møter blikket til sin kone, og rydder putene vekk på et øyeblikk. Hun tar retning sofaen, går som i blinde mot mannens armkrok, mens hun snakker. Hun griper hånda til datteren og knuger den. Hun gråter når hun sier at hun har levd i en boble i tre år. Inne i den bobla har trøsten vært at Kim tok valget selv. At det var dette han ville. Hun sier at hun nå skjønner at det kanskje ikke var slik. At det var opptrappingen av medisinene som gjorde at han fikk en impuls til å ta livet sitt. Mannen holder henne hardt. Hun ser på han og spør fortvilet: Hva skal nå være trøsten min?

Camilla visste

Det er mai 2010. Fire glade kropper ser opp på fotografen. Far Knut har bart, mor Grethe er sommerbrun, storesøster Camilla glitrer av utreisespenning, mens Kim må bøye hodet lett bak for i det hele tatt å få plass på bildet.
Samme dag som Kim reiste til USA hastet de innom fotografen og fikk tatt familiebilde. Det var like før Camilla skulle reise til Taiwan, og ble siste dagen Camilla så Kim. FOTO: RUNE PETTER NESS
Ball: Pyntet og klar for «prom» i USA med kjæresten.
Dagen er helt spesiell. De har i all hast bestilt time til fotografen, for begge barna skal forlate redet. 17 år gamle Kim skal reise som utvekslingsstudent til USA. Camilla har forelsket seg i kinesisk og står på farten til Taiwan der hun skal bo og studere i to år.
Noen dager tidligere har Kim betrodd seg til Camilla. Han har fortalt at han er deprimert. Og at det er derfor han vil reise, han tror det vil bli bedre å dra vekk. Grete og Knut aner ikke noe om dette. Og Camilla tar det heller ikke veldig alvorlig. Da.
Nederst i hjørnet på familiebildet fra denne siste dagen de alle var sammen, er det lagt inn et lite bilde i farger. To vakre mennesker, pyntet til ball på avslutningen på high school i USA. Kim og jenta hans. Bildet var tatt før han hadde betrodd seg til kjæresten om hemmeligheten. Etterpå ble det slutt.

Krisetelefon

Camilla er i Taiwan da hun plutselig hører den kjente ringetonen fra Skype. Det er Kim. De har ikke hatt kontakt på lang tid. Camilla blir bekymret. Med god grunn. Kim er helt ute av seg. Camilla har aldri sett han sånn. Han sier han må hjem. Nå! Camilla tenker noe hun aldri har tenkt før, at Kim kan komme til å ta livet av seg. Hun sier han ikke må finne på noe dumt. Han svarer at det kommer han aldri til å gjøre.
Selfie
Camilla får tak i foreldrene og forklarer hvor alvorlig situasjonen er. At de må få hjem Kim med en gang. Fem dager senere er Kim i Norge. Det er Knut som henter på Værnes. Krisen er tilsynelatende over. Kim er glad, helt som vanlig.

Ønsker behandling

Men alt er ikke som vanlig. Kim ønsker å fortsette andreåret på videregående hjemme på Hitra, men det får han ikke lov til. Det er for seint på året, blir det sagt. Dermed blir han litt utenfor, også sosialt. Han sitter mye hjemme, på rommet på loftet med pc'n. Tomme snusesker står ennå stablet ved skjermen, Skruf. I høyre skuff ligger studiekortet fra Iowa. Han har klippet det opp, hakket det nærmest i stykker. Portrettet av Kim er som en taggete, laminert blomst.
Da Kim plutselig kom hjem fra USA fikk han ikke lov å fortsette på skolen. Det tilbragte han mange timer på rommet sitt i stedet. FOTO: RUNE PETTER NESS
Fortsatt stablet. FOTO: RUNE PETTER NESS
Kims studiekort fra Iowa. FOTO: RUNE PETTER NESS
Kim er åpen på at han sliter. Hjemme kan han si at de nok vil ha det bedre uten han. Men han vil ha hjelp. Gutten, som så vidt er fylt 18 år, går selv til fastlegen og forteller om problemene sine. At han er plaget av tanker som han ikke slipper unna. Legen tar Kim på alvor. Han foreslår å legge han inn på Østmarka. Kim drar ned til faren, som venter, og spør hva Knut synes han skal gjøre. Faren sier han synes at han skal. Kim er enig, det var det han også hadde tenkt. Sammen drar de til Østmarka, og faren og moren er med når Kim skrives inn.
Kim Eide, født 25. januar 1993, ble innlagt St. Olavs Hospital, Østmarka, den 22. mars 2011 grunnet depresjons- og suicidalitetsproblematikk. Pasienten ble overført fra Østmarka til Orkdal DPS, døgnenheten, fredag 25. mars. Pasienten framsto nedstemt, men ønsket behandling».
Psykologen som er Kims behandler, konkluderer med høy fare for selvmord, men ikke akutt risiko. Han blir satt på intervalltilsyn hver annen time, og vanlig tilsyn på natt.

Forsvinningen

Noe viktig hadde skjedd rett før Kim velger å legge seg inn på Østmarka. Plutselig en dag forsvinner han. Faren ringer igjen og igjen, men får ikke svar. Endelig ringer Kim tilbake. Han er ved en fjellovergang som er stengt, han er fortvilet, han vil over. Han sier han må over for å drepe mannen som har misbrukt hans egen storesøster. Bare slik kan de alle få fred. Siden fjellet er stengt klarer Knut å overtale sønnen til å komme hjem igjen. Knut tenker at det er rart at Kim reagerer så sterkt nå. Det er flere år siden mannen ble dømt for overgrepene mot datteren.

Drar til USA

I pengeboka til Camilla ligger bildet av Kim da han spilte amerikansk fotball. Og ungdomsbildet av mor Grethe. Tatoveringen på hånda er Kims signatur. FOTO: RUNE PETTER NESS
Da de fikk nylagt inngang la ungene hendene i sementen og skrev navnene sine. FOTO: RUNE PETTER NESS
Knut og Grethe ble ikke informert om Kims situasjon, heller ikke at han hadde skrevet seg ut av Orkdal distriktspsykiatriske senter. FOTO: RUNE PETTER NESS
Etter tre dager på Østmarka er Kim overført til Orkdal DPS. Der konkluderer de med at han har en dyp depresjon. Psykologen mener det er nødvendig med innleggelse, samt psykoterapeutisk og medikamentell behandling. Det må en grundig utredning til for å få klarlagt hans depressive symptomer og risikofaktorer knyttet til suicidalitet. Det må gjøres en medisinsk vurdering for eventuell medikamentell behandling, står det i Helsetilsynets gjennomgang.
Familien har bestilt og planlagt en ferietur til Florida, og Kim ønsker fortsatt å være med. Dette blir vurdert av behandlingsteamet, og siden Kim er i bedring, får han dra. Det blir planlagt en ny 14 dagers innleggelse rett etter tilbakekomst fra USA. «Ved utskrivelse ble pasienten vurdert til å være i lav risiko for suicid, noe pasienten selv bekreftet», heter det.
Kim tar med seg en venn til USA og drar sammen med foreldrene. Han har nylig fått sertifikat og de to vennene reiser rundt, også på egen hånd. De nyter varmen. Kjører vannscooter. Kim får tegnet portrettet sitt av en tegner på gata. Sønnen sier til foreldrene at han har det bra. Men han sier også at han er stresset. At han har tanker i hodet som kverner, kverner. Samme dag som de kommer hjem, lørdag 24. april 2011, én dag tidligere enn planlagt, står Kim på døra til Orkdal DPS. Han vil ha større dose medisin så snart som mulig.

En god følelse

Men allerede to dager senere informerer Kim psykologen om at han vil skrive seg ut. Psykologen forsøker å overtale han til å bli, men«Kim ville være herre over eget liv»,står det i rapporten fra Helsetilsynet. Psykologen tilbyr da polikliniske samtaler to ganger i uken. Kim møter til samtaler to dager senere, og møter også til neste samtale, 3. mai. Den 5. mai kl. 13 har han ny time, men møter ikke. Psykologen ringer og Kim sier han har forsovet seg. Psykologen sier til Helsetilsynet at han hadde en god følelse av behandlingen av Kim da han snakket med han. Kim var fornøyd og gledet seg til grilling med venner dagen etter. Psykologen skulle nå på ferie, og neste time ble satt til 19. mai, 14 dager senere. Det blir ikke journalført at psykologen ringer Kim, og at han får ny time.
I dette tilfellet forelå det en intensjon om å varsle primærhelsetjenesten om utskrivningen, men dette ble ikke gjort. Rutinene ble ikke fulgt. Da pasienten ønsket å skrive seg ut, ble verken foreldre eller de kommunale helsetjenestene orientert om utskrivingen. Tatt i betraktning at pasienten nylig hadde vært deprimert og suicidal burde det vært etablert et bedre oppfølgingstilbud til Kim. Statens helsetilsyn finner at den mangelfulle implementeringen av rutiner for utskrivning er et brudd på forsvarlighetskravet.

Sitt gamle jeg

Kim forteller selv foreldrene at han har skrevet seg ut, men at han hadde skrevet seg ut så tidlig som to dager etter innleggelsen, får de først vite etter hans død. De tror han er hjemme bare på helgepermisjon, når de selv er hjemme. Lørdag 7. mai er han på fest. To venninner kommer hjem med han, han har drukket litt mye. Søndag er han og ser fotballkamp på Frøya med gamle venner. Foreldrene tenker at han er i ferd med å finne sitt gamle jeg. Trygt pendler de til jobbene sine søndag kveld.
Tre minutter før midnatt mandag den 9. mai får Grethe en sms fra sønnen: «Mamma, jeg er så glad i deg».
Dagen etter snakker Grethe tilfeldigvis Knut, og forteller at hun fikk en koselig sms fra Kim. Da sier Knut at det har han også fått. En likedan. De tenker det samme: Dette stemmer ikke. Grethe ringer sin far som bor i nabolaget og ber han sjekke.
Kim skrev et brev til familien sin før han tok livet sitt. FOTO: RUNE PETTER NESS

Fortalte aldri

Far Knut har begge ungenes egne navnetrekk tatovert på hånden. FOTO: RUNE PETTER NESS
Det er tre år siden nå. Camilla lar pekefingeren følge tatoveringen hun har på hånden. Alle tre har de tatovert likedan. Kim, står det, med hans egen håndskrift, og navnet flyr med englevinger på hånden. Camilla er taus når foreldrene i sofaen stiller de vanskelige spørsmålene. Hvorfor oppmedisinere han, for så å slippe han ut? Hvordan kunne de la det være 14 dager til neste time når han samtidig skulle overvåkes nøye? Hvorfor fikk ikke vi vite, han var bare 18 år?
- Det var hans valg. Han stod for det han gjorde. Jeg vil for hans skyld at han ville det han gjorde, sier Grethe, før hun rister på hodet:
-Men samtidig: Kim var den siste ungdommen i verden som ville forlatt oss på den måten. Han la seg frivillig inn for å få hjelp. Han gikk frivillig inn i systemet. Og så døde han. I hodet mitt vet jeg at dette er den sanne versjonen. Ikke det som har vært min boble, min trøst, at han ville det selv. Det han ville selv var å få hjelp. Det er trist å tenke på at han døde på den måten.

Høy risiko for uforsvarlig behandling

Statens helsetilsyn finner at enkelte av de involverte aktørene har handlet på en måte som ikke er i tråd med god praksis. De har imidlertid ikke funnet grunnlag for videre tilsynsmessig oppfølging av det enkelte helsepersonell, da vi anser at det sentrale i denne hendelsen er virksomhetens ansvar for å sikre forsvarlig helsehjelp.
Orkdal DPS har ikke et tilstrekkelig styringssystem for å sikre forsvarlig medisinering, konkluderer Helsetilsynet.
Ikke bare det. Når verken familie eller kommunehelsetjeneste ble varslet er også «den mangelfulle implementeringen av rutiner for utskrivning er et brudd på forsvarlighetskravet». Helsetilsynet skriver at psykologen skulle ha journalført sin siste samtale med Kim og gitt en vurdering av eventuelle beheov for oppfølging av telefonkontakten.
Og til slutt;
Statens helsetilsyn har merket seg at det foreligger til dels motstridende opplysninger fra de ansatte og ledelsen når det gjelder rutiner og prosedyrer. Denne hendelsen har bidratt til å klargjøre at de ansatte i liten eller ingen grad er kjent med avdelingens prosedyrer for selvmordsforebygging, samhandling med pårørende, tiltak ved manglende oppmøte av pasienter og ved fravær av behandler. Derfor finner Helsetilsynet at Orkdal DPS også har brutt internkontrollforskriften §4. Dette innebærer en for høy risiko for at pasienter får uforsvarlig behandling.
Ligger her: Kirkegården er to minutter fra huset til familien Eide på Hitra. Inne i gravsteinen til Kim ligger en rose som holder seg for bestandig. FOTO: RUNE PETTER NESS

Hemmeligheten

Duskregn faller på de tre menneskene som hånd i hånd går de få skrittene fra huset ved havet til graven. En sterk enhet på tre. Som egentlig er fire.
Etter hans død får de vite om hemmeligheten. Som han hadde betrodd til venner. Og til kjæresten i USA som gjorde det slutt da han fortalte. Foreldrene hadde tenkt tanken tidligere og spurt, allerede den gangen før rettssaken. Han hadde benektet det på det sterkeste. Så var det likevel sant. At det ikke bare var Camilla som var et offer. Det var det Kim aldri klarte å fortelle familien sin. Det var det han ville beskytte dem mot.

Translate

La vita è bella

About me: