Søk i denne bloggen

lørdag 4. april 2015

Den omreisande seljaren. Kapittel 3

Andrea og Lars forsatte turen i meir forsiktig tempo. Dei kunne sjå Stein og Kjell eit stykke lengre framme saman med danskene. Ho smilte mot Lars, som virka irritert. Andrea stivna. Nokre sekunder kom alt tilbake til ho, som om ho fortsatt var i fare. Lars merka ingenting, pusten gikk tungt der han anstrengte seg for å halde balansen og halde seg i sporet. Andrea kjente seg brått usikker. Ho hadde møtt Lars to veker før ho reiste tilbake til Jølster. Det sjarmerande smilet hadde retta seg mot ho umiddelbart, og i tre fantastiske dager overstrømma han ho med komplimenter og oppmerksomhet. Dei siste to dagene hadde ho merka ei endring. Det var små ting, som at ho ikkje måtte forstyrre når han sat framfor datamaskina. Eller at ho burde ta jeansbuksa istadenfor den svarte ho hadde valt ut. Andrea rista hovudet. Ho måtte ikkje reagere på småting.

Helle og Claus

Claus retta ryggen og såg utover Årdalen. Det var ingenting som var betre enten å skue utover eit fjellkledt landskap. Helle var mindre fornøgd, då ho egentleg hadde ønska å tilbringe påska med familien i Århus. Men Claus hadde poengtert at dei sjeldant kom seg ut i friluft, og at det ville bli en opplevelse dei aldri kom til å gløyme. Etter å ha tenkt seg om, kom Helle til at Jølster var betre. Å skjule blåmerka fra familien var alltid en utfordring, og ho visste Claus ville vere forsiktig når det var så mange andre rundt.

To timer seinare hadde alle kome seg til Langvasshytta. Reisefølgjet spente av seg skia, rista av seg snøen og gikk inn i hytta. Dei var rundt 20, som alle skulle få plass i hytta. Dei fleste gikk på hamsen, kor dei begynte å legge ned liggeunderlag. Etter å ha pakka ut det nødvendige, byrja nokre av nordfjordingane på middagen. Etter en halv time fylte lukten av pizza hytta. Andrea og Lars satte seg i sofaen, og ein nordfjordring som presenterte seg som Daniel, tok fram gitaren og ølen. Andrea kjente roen senke seg, ubehaget frå tidligare hadde fordufta. 

Seljaren bestemte seg for å slå opp teltet eit godt stykke unna hytta. Han hadde klart å halde seg på god avstand fra reisefølget, men hadde likevel hatt fleire sjanser til å observere Andrea og Lars gjennom kikkerten. Etter å ha studert Lars nærmare, blei han meir sikker på at han kjende Lars att. Men etter hukommelsestapet han fekk i etterkant av ei motorsykkelulykke, var det mykje han ikkje kunne hugse. Dette vekte en ny bølge av irritasjon, sidan han visste at dette var viktig. Kor hadde han sett Lars før? 

Lars hadde begynt å bli full. Andrea kjente noko av ubehaget kome tilbake. Forrige fredag hadde dei vore ute saman, og han hadde starta en slåsskamp med ein god ven av Andrea. Ho visste ikkje kvifor den starta, og Jogeir hadde vore like overraska. Heldigvis hadde ein mann i nærleiken stoppa dei før det blei verkeleg ille, men Jogeir hadde eit blåmerke i panna fleire dager i etterkant. Lars hadde unnskyldt seg etterpå, sagt at han dessverre kunne overreagere når han drakk. At det skyldes oppvekst hos en valdeleg far. Andrea hadde forstått, og tilgitt. 

Lars og fleire andre hadde begynt å fortelje vitser. Andrea lente seg tilbake og tok en ny slurk av ølet. Det såg ut som alle hadde det bra, og stemninga var god. Dei hadde sunge «Idyll» og gamle DDE-songer, og Andrea hadde også sunge litt på tross av sjenasen. No snakka Lars med ei blond jente frå Bergen. Ho kasta på håret samtidig som ho smilte mot Lars. Blusa var tettinnsittande og utringa, og ho såg blikket til Lars vandre dit. Ho snudde seg vekk, og begynte å snakke med Daniel som hadde lagt frå seg gitaren for ei stund. Danskene, som hadde presentert seg som Helle og Claus, sat ved langbordet saman med ei anna gruppe. Claus lo høgt og brautete, og Andrea merka at Helle virka ukomfortabel. Andrea fikk augekontakt med henne, og dei smilte forsiktig til kvarandre før Claus fortalte til alle som ville høyre på, at han måtte ut og slå lens. Ein Bergenser med mørkt hår, sa han ville slå følgje, saman med Lars og tre andre som skulle ut for å ta ein røyk. Dei gikk ut frå den varme hytta, og etterlot seg en behageleg stillhet. Lars hadde også gått ut, og Andrea gikk bort og satte seg ved sidan av Helle. Dei begynte å snakke, og sjølv om Andrea streva med å forstå alt Helle sa, fikk dei likevel igang ein fin samtale. Etter ein halvtime høyrte dei eit brak utanfrå. Andrea og Helle såg forskrekka opp. Begge var vant til å reagere umiddelbart, og såg fort på kvarandre før Andrea røyste seg og slengte på boblejakka. Braket blei etterfulgt av eit skingrande rop. Helle hadde også røyst seg, og fulgte etter Andrea som allereie var halvvegs ute av døra. 

Ute låg dei oppstilte skia i en stor haug. Det var ei samanblanding av spisse staver og ski i alle farger. Claus hadde en skistav heva i truande positur mot Lars. Andrea stoppa skrekkslagen. Blikket til Claus var mørkt og ansiktet var vridd i et raseri ho kjente alt for godt. Helle ropte på han, men han la ikkje merke til dette. Lars pusta tungt og ropte at Claus skulle legge fra seg staven. 
Claus la merke til at Andrea og Helle hadde kome springande, og senka staven, men ikkje før han hadde sendt Lars eit hatefullt blikk. Helle sprang bort til han, og la ei roleg hånd på skulderen hans. Han rista den vekk, og spytta ut en salve med danske skjellsord. Andrea kom bort til Lars og ba han om å ta det rolig. Ho fikk dratt han med tilbake i hytta, og spurte forskrekka kva som hadde skjedd. Lars var no så full at han knapt kunne snakke forståeleg, men etter ei stund fikk ho med seg at Claus hadde begynt å snakke nedsettande om «idioter» som vaks opp på «bygda». Andrea visste at Lars hadde familie i Jølster som han tidlig hadde forlatt etter at volden eskalerte i heimen, men etter å ha blitt saman med Andrea, hadde han prøvd å gjennoppta kontakten med to av sine søsken som fortsatt budde i Jølster. Faren var for lengst død etter tjue år med alkoholisme. Andrea roa han ned, men Lars var fortsatt irritert då han gikk bort til kjøleskapet og forsynte seg med en ny øl.

Seljaren hadde også fått med seg oppstyret. Han tok fram kikkerten og fulgte opptrinnet med glede. Han var nær nok til å høyre Lars si stemme, og kjente igjen at dette vekte gjenkjennelse. Han kunne fortsatt ikkje plassere kor denne kjensla kom frå, men han trudde det ikkje kunne vere langt tilbake i tid. Hadde Andrea vore utro? Var det mogeleg? Han hadde dagleg overvaka ho, og visste alltid kor ho var og kven ho snakka med. Men han visste alt om kva horer som henne kunne få til. Et nytt utrop frå ein høg mann som høyrdes dansk ut, tvang seljaren tilbake til notida. Ein plan begynte å ta form.

I hytta var stemninga meir trykka. Claus hadde satt seg i eit hjørne unna resten, og Lars sat ved sidan av Andrea som prøvde å forklare at oppstyret berre hadde vore ein misforståelse. Dei andre hadde ikkje fått med seg mykje, grunna gitarspelinga som hadde starta opp igjen, men dei hadde hørt braket. Eit litt eldre ektepar såg ut som dei angra på at dei skulle gå Årdal-Nes, og hadde trukke seg tilbake til rommet dei hadde fått. Fem frå Bergen var heller ikkje i feststemning, og hadde flytta seg til hemsen. Men Daniel, som hadde en tendens til å smile uansett kva nokon sa, glatta over stemninga ved å trekke fram gitaren igjen. Andrea smilte takknemmeleg mot han, og bestemte seg for å ta en kort prat med Lars som endeleg var blitt roligare. Dei gikk utanfor hytta, og Andrea spurte om han ikkje hadde fått nok alkohol? Ho skjønte med ein gong at ho ikkje skulle sagt dette. Alkohol var eit ømfintlig tema. «Du skal ikke komme å fortelle meg hva jeg skal gjøre!!». Andrea rykka sjokkert tilbake. Det kjentes som om nokon hadde plassert ei bombe i fanget henna som ho ikkje oppdaga før no. Blikket til Lars var fylt med eit hat ho aldri hadde sett der før.


Translate

La vita è bella

About me: