Søk i denne bloggen

mandag 6. april 2015

Den omreisande seljaren, kapittel 5

Den omreisande seljaren hadde kjente tvilen kome seglande som eit fly på feil kurs. Hadde det vore overbevisande nok? Etter at han hadde funne Lars, og bunde han, gikk han tilbake til hytta. Han hadde merka seg at dansken hadde mista ein hanske forrige kveld, og plasserte denne i vedskjulet. Men var dette nok til å rette mistanken over på Claus? Han forstod at Andrea ville gå til politiet, og visste han måtte prøve å stoppe dei før dei kom så langt. Dalen før legestøylen bestod av ein smal grusveg, og idag var det også glatt. Han tenkte fort, og stoppa rett før en bom. I bagasjerommet hadde han ei anretning av små, skarpe pigger som kunne legges på vegen. Han stoppa, og gikk ut av bilen. Banking og dempa rop kunne høyrast fra bagasjerommet, men seljaren ignorerte dette. Med stødige hender tok han fram anretningen, og la den til på vegen. Når dette var gjort, åpna han bagasjerommet og såg ned på Lars med hat i blikket. Lars sine auger var fylt av skrekk, han kjente igjen seljaren frå en kveld på byen i Oslo. Det var første gang han såg Andrea, som sverma rundt seljaren. Seljaren hadde vore så full at han knapt kunne snakke. Lars hadde observert begge frå andre sida av baren, og bestemt seg for at Andrea skulle bli hans. Seinare på kvelden, når ei vakker blondine som sat saman med dei, stod ved baren, stilte han seg ved sidan av ho. Det var lett for han å skru på sjarmen, og dermed få all informasjonen han trengte. Det viste seg at Andrea og seljaren budde i tollbugata, at Andrea var student, og at seljaren var vekke ei veke i gangen når han skulle på oppdrag. Etter denne kvelden, brukte han sine kontakter til å finne fleire opplysninger om seljaren, og til sin glede skjønte han at seljaren hadde ureint mel i posen. Det gikk rykter om at seljaren ikkje berre reiste rundt med vaskemiddel til einsomme koner som villig inviterte han på kaffi, men at han også hadde tilknytning til rusmiljøet. Han kontakta ein gamal hacker-venn som skyldte han ein tjeneste. Hackeren trengte penger, og å hacke seg innpå ei vanlig maskin, var ikkje meir komplisert enn å pusse tenna. På denne måten fikk Lars fri tilgang til eposter som var sendt frå maskina, og oppdaga at seljaren hadde fått nye anvisninger om stoff han skulle ta med til Trondheim. Lars fikk den samme følelsen som når han gikk på jakt. Konsentrasjonen auka, hjartet slo fortare, og han var klar til å trykke på avtrekkaren. Han følte makta strøyme i han der han gikk med stødige skritt til politistasjonen, kor han fortalte om narkotikahandelen som skulle skje. Seljaren var byttet, og politiet satte pris på kjøttstykket dei fikk i fanget. Men no var alt snudd på hovudet, han var byttet, og dessverre ville han ikkje berre bli plassert inn i eit bur, til spott og spe for alle. Han kom til å bli slakt.

I bilen til Daniel, var stemninga trykka. Andrea var på gråten, men prøvde å ta seg saman. Ho pusta djupt, og smilte letta når Helle klemte henne rundt handa. Ho ba Daniel om å køyre fortare, og Daniel auka farten. Men etter ei lita stund stansa bilen så brått at Daniel sitt hovudet smalt i rattet. Helle og Andrea blei også slengt framover, og hylte i kor. Det blei heilt stille. Dei fikk ikkje tid til å tenke, før ein mann kom gåande sakte mot dei. Andrea stivna når ho såg kven det var, og Helle såg på ansiktsuttrykket at personen ikkje var en ven som kom for å sjå kva som hadde skjedd. Ikkje at det ville falt ho inn uansett, smilet tilhøyrte nokon som du vanligvis møter i eit mareritt, og ho kjente kroppen stivne heilt. Andrea skreik på nytt, i det han nådde bilen med en hammer heva. Eit sekund etter, singla det i glas, og bitene havna i Andreas fang. Akkurat når ho trudde at livet hadde snudd, at ho kunne reparere det som var gått i stykker, vitna den sprengte glasruta om at dette hadde vore ein uverkeleg draum. Det som er knust kan sjeldan repareres, og ho hadde vore naiv som trudde noko anna. Døra blei reve opp før Andrea rakk å låse den. 
«Hei, kjære»kom det frå den mørkkledde skikkelsen samtidig som han bøygde seg fram og løsna beltet. Helle prøvde å finne noko i bilen som kunne bli eit våpen, men skiutstyret var i bagasjerommet, og tomme ølflasker ved føttene ville ikkje gjere nytten. Før ho fekk sett noko meir, såg ho ein kniv som i raskt tempo hogg mot hånda ho fortsatt hadde rundt Andrea. Begge hylte i det spissen traff, og blodet begynte å renne. Seljaren løsna beltet før han tok tak i håret til Andrea og drog henne ut av bilen. Han slo til ho med hammeren, og ho segna om. Daniel og Helle fikk tid til å tenke at dei aldri skulle ha blitt med på denne turen, før dei begge kjente ein sprøytespiss bli trykt ned i halsen. Dei rakk å tenke at dei aldri skulle ha meldt seg på Årdal-Nes turen, før alt blei svart.

Når Andrea vakna, skjønte ho først ikkje kor alt blodet kom frå. Ho ønska berre å late augo igjen og forsvinne i medvitlausheita, men smerter jog gjennom ho og gjorde einkvar flukt frå verkelegheita umogeleg. Ho gispa når ho såg personen på golvet framfor seg. Lars! Han låg bunde rett framfor ho, og bak han kunne ho sjå konturane av ein mørk skikkelse som i det same sekundet hugsa kven var. Dersom mørket hadde vendt seg mot dei som fortjente det, dersom det kunne sluke all ondskap, så ville seljaren ikkje ha befunne seg her i det vakre landskapet. Men ondskap klarer ofte å sno seg fram der det ikkje høyrer heime, som ein buktande slange du plutseleg finn foran døra. Ho prøvde igjen å knipe auga saman, men skritta som nærma seg kunne ho ikkje blokkere ut. 

«Du forlot meg når eg trengte deg mest!» Raseriet i stemma var ikkje lenger undertrykt. Alt det han hadde samla opp av raseri, var i desse orda. Men så dempa stemma seg.
«Men du har ein sjanse til å berge livet». Andrea såg på seljaren med oppsperra auge. Var det likevel håp? Seljaren smilte mot ho, med hammeren heva. Akkurat då ho trudde dette var ein ondsinna spøk, at hammeren kom til å knuse ho for alltid, la han hammeret i fanget henna. 
«Dersom du drep han, og blir med meg, så vil alt ordne seg. Eg sa jo at eg aldri kom til å forlate deg, og eg forstår at du kan gjere feil. Eg veit at du ikkje egentleg elsker dette krypet». Han sparka hardt i Lars, som krølla seg saman i fosterstilling. Ho kunne sjå dei skrekkslagne augo hans. Seljaren stod heilt stille no, venta på kva ho ville sei, og Andrea forstod kva ho måtte gjere.

Helle og Daniel var fortsatt slått ut då ein rød volvo stansa bak dei. Ein bonde med lua på snei, sprang ut av bilen og bort til dei. Han banna høgt, og reiv opp døra. For seint såg han anretninga som hadde punktert bilen, og trakka sjølv rett på nokre av piggene. Han banna igjen når han kjente at foten var skada, men brukte ikkje lang tid før han flytta fokuset til dei to i bilen. Han rista i dei, men fikk ingen respons, og tok derfor mobilen opp av lomma. Med skjelvande fingre og lyst til å banne meir, tasta han nummeret til ambulansen. Etter å ha forklart kor han var, ringte han politiet. Når det var gjort gikk han tilbake til Volvoen og henta jaktgeværet. Han hadde så vidt sett den andre jenta frå bilen i det ho blei dratt opp mot hytta. 

Teipen rundt hendene til Andrea blei løsna. Seljaren hadde ein glock i handa, og peika den truande mot ho. Ho tok tak i hammeren mens tårene trilla.
«Ja, eg elskar deg fortsatt, men eg skjønte det først for ei veke sidan! Eg visste Lars hadde kontakter i politiet, og håpa han skulle bruke desse til å hjelpe deg ut. Det var derfor eg forførte han, eg såg han var svak og at eg kunne gjere som eg ville!». Lars såg sjokkert på henne, dette var ikkje den sjenerte jenta som han visste kunne ha dreve vekk mørket han hadde i seg. Andrea såg med vilje ikkje på han, tvang seg til å ikkje tenke. 
Seljaren fikk noko mjukt i blikket, men hardna fort igjen.
«Du for vise at du meiner det. Eg går ut av hytta, og når eg kjem tilbake etter å ha kvitta meg med dei to i bilen, forventer eg at Lars er død. Ikkje tenkt på å rømme, eg kjem ikkje til å nøle med å skyte dykk begge to». Andrea såg han inn i auga og sa at ho var glad for at ho endelig fekk denne sjansen. Seljaren gikk bort til henne, og kyssa henne hardt. Så snudde han seg og gikk ut av hytta.

Bonden hadde kome seg rundt hytta oppaifrå, og stod bak den i det seljaren kom ut. Seljaren sprang fort mot bilen, og bonden fulgte han i god avstand. I det seljaren nærma seg bilen, var han kanskje 100 meter bak. Han tok sikte, men var ustø. Han kjente at det svimla då smertene frå foten hugg tak i han, og han måtte senke jaktgeværet igjen. Akkurat i det han hadde heva det på nytt, høyrte han eit smerteskrik som kun kunne samanliknas med skriket til kona når ho fødte datra. I rein forskrekkelse, trykka han inn avtrekkaren, og skriket forsvant i brølet som fulgte. Seljaren segna om, og var no berre ein bylt på landevegen. Bonden sprang bort, og såg at han ikkje hadde truffe beinet som han sikta på, men halsen. Seljaren var død. 

Andrea høyrte også smellet, men for seint. Ho hadde trudd ho skulle dø, ho hadde trudd at ho måtte gjere som han sa. Ho måtte alltid gjere som han sa, for å unngå fleire blåmerker og slag. Ho hadde sett vekk, idet ho kylte hammeren mot Lars, tenkt at han ikkje egentleg var en person, at alt berre var eit mareritt og når ho vakna kom alt til å vere i orden. Men når ho kom til seg sjølv, fire hammerslag seinare, var den blodige massen et vitnemål på at verda aldri ville bli som før. Mareritta ville følgje ho til grava. Ho orka ikkje eingong å røyse seg, verda fikk snurre rundt sin egen akse ifred. 

Ho sank saman på golvet, og hulka. 

Etterord:

Det var ein nydelig dag i Jølster. Deltakerene hadde kome til Nes, men denne gangen var det ingen lokal journalist som venta dei. Det en derimot kunne lese om i avisa neste dag, var blodbadet i Årdalen. Eit smilande bilde av Lars, prega førstesida som for første gong i historia, var heilt svart. Det lokale politiet fortalte korleis dei hadde kome til Årdalen, kor ein mutt bonde sat i graset med geværet i handa. Han fortalte kva han hadde gjort, og kvifor. Ambulansepersonellet hadde også vore der med sine effektive medarbeidere som hurtig fekk frakta Daniel og Helle til sjukehuset med oksygenmasker på plass. Begge overlevde. Dei hadde fått store doser bedøvende middel som hemma åndedretten, men med kyndig hjelp fekk ingen av dei langvarige skader. Avisa beskreiv vidare korleis Lars var funnen død, og trykte også bilde av Andrea og seljaren.


Andrea havna i fengsel, og bonden blei den lokale helten som alle ville snakke med Det ville ikkje bli noko problem å få solgt kjøt heretter. Helle, som ikkje hadde fått snakke med Andrea etter det som skjedde, fant motet til å gå frå Claus, og flytta tilbake til Århus. Daniel fikk profesjonell hjelp i etterkant av det som skjedde, og bestemte seg for å utdanne seg innan helsevesenet. For turgåarane, hadde hendelsen vore ein vekker, og året etter blei det arrangert en minnetur over Årdal-Nes. Samhald var viktig i Sogn og Fjordane, og det var viktig å vise at ein kunne gå videre, også med ski på beina.

Translate

La vita è bella

About me: