Søk i denne bloggen

torsdag 2. april 2015

Den omreisande seljaren: Kapittel 1



Fredag 27.mars 2015 

I år var påska kald. Vårteikna let vente på seg, og sunnfjordinger kjente glede over det faktum at ski ville bli eit realistisk alternativ. Barn i alle aldre, tok på seg tjukke boblejakker, og foreldre fann fram gamle termoser. Fjella i Jølster glitra om kapp med sola. Påska var tid for heim og familie. Den omreisande seljaren drog hua godt ned i ansiktet. Svarte hanskar, påklistra smil. Han hadde allereie full oversikt over bebyggelsen på Skei. Taktikken var å gå til den lokale Esso-stasjonen, kor han installerte små båndopptakere under borda som tok opp samtaler med den lokale befolkninga. Han gjekk for å kjøpe ein pakke med røyk i kassa, og slo av ein prat med den unge ansatte. «Jeg er på gjennomreise, trenger en røyk»! Seljaren visste at han måtte vere anonym, virke som han berre var i området ei kort tid. Han skulle komme tilbake i morgon, for å hente båndopptakeren. Elise kom inn døra med det viltre håret struttande i alle retningar. Skjerfet var knytt stramt fast i halsen. Øyra var røde på tuppen, etter å ha komme tilbake frå ein flott fjelltur på Bolsetnipa. Ho lo hjarteleg samtidig som ho såg forelska på Lars. Dei sette seg ved et ledig bord på Esso, kjøpte seg to rykande koppar med kaffi, og byrja å diskutere kor dei skulle reise i påska. På nabobordet sat Stein og Kjell, som skulle på påskerennet Årdal-Nes. 

Søndag og mandag, 29 og 30 april 2015

Fleire var innom Esso det neste døgnet. Nokre skulle vere heime med familie, men en del familiar skulle ut å reise. Den omreisande seljaren kom tilbake, og fjerna alle båndopptakarar då det var relativt tomt i lokalet. Han fikk dei raskt ned i dokumentmappa han alltid hadde med. Kragen på jakka var slått opp, for å sikre at berre halve ansiktet viste. Den svarte hua blei trukke ekstra godt ned, og briller utan styrke, var på for å gjere ansiktet annleis. To timer seinare var han komme tilbake til Breim etter å ha handla på den lokale matvarebutikken. Han plasserte varene i det vesle kjøleskapet, fant fram ei gryte og varma opp lapskausen han hadde kjøpt. Dette var noko anna enn maten han var vant med frå resturanter i Oslo, men det fikk halde for denne gang. Han hadde mange timer med arbeid framfor seg etter døgnet med opptak frå den lokale befolkninga, og han visste endå ikkje om han ville få informasjon om Andrea. Han lukka auga ei stund, lot minna passere, før han tvang fokuset tilbake til båndspelaren framfor seg, og sette i den første kassetten. 

Andrea smilte forsiktig. Som vanleg var ho omringa av fleire venner, men ho sa lite denne dagen. Om dei andre berre hadde visst kva ho hadde vore gjennom, om ho berre kunne ha løfta maska og vist kva som var under den. Kvar dag gikk ho med tryggheitsalarmen i lomma, og hjartet i halsen. Både familie og venner visste ikkje anna enn at ho hadde byrja å studere i Oslo, men at ho ikkje likte det og bestemte seg for å flytte heim. Ingenting om frykta og flukta. Ingenting om krisesentret, og aller minst noko om kor nær ho hadde vore døden. Hjartet begynte å hamre igjen, men ho drukna panikken effektivt. Ho valgte å lene seg godt inntil Lars istadanfor, og smilte takknemmelig mot han. Ho kjende seg trygg. Andrea trakk pusten djupt. 


Etter tre timer med endelause samtaler om turar og opplevingar, var han lei. Han kjente irritasjonen boble, men visste korleis han skulle tilfredsstille seg sjølv når behovet meldte seg. Akkurat i det han skulle til å ta seg en øl og la avspelinga stoppe, hørte han stemma hennar. Andrea. Stemma var klår og tydeleg, akkurat som om det var i går. Han konsentrere seg om samtalen mellom det som såg ut til å vere fire personar. Det var to jenter og ein mann. Venninner? Kven var mannen? Dei diskuterte om dei skulle gå ut på fjøsen onsdag eller laurdag i påska. Venninnene var mest ivrige på onsdag, og den ukjente mannspersonen ville laurdag. «Eg må jo få vise deg fram til kompisane mine, Andrea». Andrea lo lett. 

Seljaren såg rødt. Han fikk lyst til å kaste båndavspelaren i veggen, raseriet trua med å overvelde og øydelegge alt som var rundt han. Vise fram Andrea? Når han høyrte det som likna på en kysselyd etterfulgt av «Ååå, dokke er så søte», steig mørket i han påny. Men han visste han ikkje måtte handle på impuls. Det skulle svi, og han skulle ikkje bli tatt. Ein gang i fengsel var nok. 

Translate

La vita è bella

About me: