Søk i denne bloggen

torsdag 29. oktober 2015

Voldtatt

"Voldtatt er en film som bør ses av mange - på grunn av temaets viktighet, men også selve filmens kvalitet"

Dokumentarfilmen har blitt Nominert til Beste norske dokumentar på BIFF 2015.


Idag fikk eg ei melding frå Linda Steinhoff. Steinhoff har laga ein dokumentar om voldtekt, kor ho har sjølv turt å dele si historie.  Ho har eit ønskje om å få fram kor vanskelig det kan vere å få hjelp etter ei voldtekt, og dette syns eg er viktig å dele med flest mogeleg.

Oppsummering av dokumentaren:

Linda ble voldtatt som tenåring, men anmeldte ikke. Tiden siden har hun brukt til å forsøke å glemme, men det funker dårlig. Voldtekten henger i. 

For å forstå samfunnsproblemet bedre, hjelpe andre i sin situasjon og kanskje komme over sitt eget traume, bestemmer hun seg for å lage film.

Det hele tar en uventet retning når en innsatt voldtektsforbryter anbefaler henne å anmelde sin egen sak. Det blir tøffere enn hun hadde trodd, og over tre år får vi bli med henne på en nær reise med store emosjonelle bølgetopper og -daler.

Linda Steinhoff beskriv fleire år med terapi, utan at nokon tok opp spørsmålet om ho ønska å anmelde voldtekta. Ho valgte sjølv å anmelde, og dokumenterer kor tøff denne prossessen er.
Steinhoff fletter inn korleis ein anmeldelse oppleves for den som anmelder. Ho beskriv usikkerheta, kjensla av skyld og redselen for å ikkje bli trudd. Det er tøft å sjå kor mykje det krever av den som har blitt voldtatt: Avhøyr, vurdering av diagnose og ventinga på svar. Dessverre blir mange saker henlagt grunna mangel på bevis, og det er trist om dette skremmer dei som har blitt voldtatt, frå å anmelde. For det er viktig. Sjølv om saka blir henlagt, kan en anmeldelse forhindre at gjerningsmannen ikkje blir tatt om det skjer ein gong til.

I tillegg intervjuer Steinhoff bade mannen i gata, andre som har blitt voldtatt og gjerningsmenn om deira tanker. Ho fortel også om reaksjoner ofre for voldtekt kan få på en empatisk og lett forståelig måte, og får fram betydninga av å bli møtt når den som er ramma, skal fortelle si historie.  Steinhoff har eit ønske om at ein skal snakke om voldtekt, heller enn å dysse det ned, og filmen er eit forsøk på nettopp dette. Det er en sterk opplevelse å høyre om Steinhoff sine opplevelser, men og korleis samfunnet rundt forheld seg til voldtekt. Mange har tanker om at den voldtatte sjølv hadde skyld i det som skjedde. Steinhoff har inkludert eit nyhetsinnslag som reflekterer desse haldningene: "1 av 4 som blir utsatt for voldtekt, kan selv være skyld i dette". Dette er skremmande, og ei viktig påminning for behandlere om å huske korleis mange blir møtt når dei tør å fortelle om at dei har blitt voldtatt.

Filmen er også full av informasjon om reaksjoner en kan få etter en voldtekt. Steinhoff fikk sjølv PTSD, og forklarer kva dette innbærer i kvardagen. Denne kunnskapen er viktig å få fram, og gir eit reelt bilde av kor vanskelig det er å leve etter ei voldtekt. For den som blir voldtatt og får PTSD, sit opplevelsen i kroppen. Det er vanskelig å slappe av, og ein er heile tida på vakt. Minner frå det som skjedde, dukkar stadig opp, og frykten er like levende kvar gang dette skjer. Det får meg til å tenke på kva slags mareritt det må vere å leve med ein frykt som andre kanskje ikkje forstår. Det er lett å tenke at en "bør komme over det", men slik er vi ikkje skrudd saman.

Etter 22 juli, fikk offera tilbod om gratis psykologhjelp. Kvifor får ikkje den som har blitt utsatt for voldtekt, det same tilbodet? Steinhoff stiller viktige spørsmål, som krever eit svar. En må ta voldtekt på alvor ved å straks gi tilbod om hjelp. Derfor er denne filmen så viktig, for den viser at det er eit stort behov for å gi fleire hjelp.

Filmen er og viktig, fordi den som har opplevd å bli voldtatt vil kunne forstå kor vanleg det er å kjenne på skyld. Skyld er en av dei mest nedbrytande følelsene etter ei voldtekt, og det kan hjelpe å sjå at dette er ein reaksjon som mange får, sjølv om det ikkje betyr at ein faktisk har skyld i det som skjedde. Steinhoff vil ikkje vere eit mørketall, men en person som har turt å stå fram med si historie. Dette vil vere til inspirasjon for andre, og ein påminnar til helsevesenet og samfunnet om å ta problemet på alvor.

Steinhoff venter fortsat på traumebehandling og på anmeldelsen. Ho er ikkje den einaste.

Du kan sjå filmen komande søndag på NRK1 kl 22.20
Meir informasjon finn du ved å trykke på denne lenka

Intervju på TV2 med Linda Steinhoff

Translate

La vita è bella

About me: